En dragning mot evigheten

Den finske komponisten Einojuhani Rautavaaras Pianosonate The Fire Sermon fra 1970, fremføres live av pianisten Simon Røttingen under urpremieren En liste over ting han sa. Hvem var Rautavaara (1928-2016)?

Einojuhani Rautavaara

Forholdet mellom musikk og bevegelse, ofte i en kombinasjon av nykomponert musikk og eldre musikalske verk, er sentralt i uttrykket til Ingun Bjørnsgaard Prosjekt. Sammen med musikk av den norske komponisten og jazzmusikeren Christian Wallumrød, bringer urpremieren en live-fremføring av den andre pianosonaten til Einojuhani Rautavaara, regnet som Finlands mest anerkjente komponist etter Jean Sibelius.

Verkene hans spenner fra konstruktivistisk 12-tone musikk, til neo-klassiske og neo-romantiske stykker, og han kombinerer ofte forskjellige stilarter innenfor samme verk.

Komponistens omfattende produksjon dekker samtlige tradisjonelle musikalske genre, fra operaer til symfonier, orkesterverker, konserter og pianosonater. «En skjønnhetens gigant», er han blitt kalt, noe også Pianosonate No. 2 fra hans neo-romantiske periode viser.

Rautavaara bruker mange musikalske effekter og berusende kontraster, med et tonespråk som befinner seg midt mellom det modernistiske, og det klassiske, samtidig som det kan minne om folkemusikk.Pianosonate No. 2 bærer også den samme fysiske karakteren som folkemusikken har. Stykket har en tradisjonell sonate-form, der første sats er hurtig, andre sats er langsom og tredje er scherzo-aktig med fuge-lignende imitasjonsteknikker, forteller pianisten Simon Røttingen.

Einojuhani Rautavaara var sønn av en operasanger og moren var lege, men etter at begge foreldrene døde før han fylte 16, levde han hos tanten i en forstad til Helsinki. Han studerte ved Sibeliusakademiet og ble først kjent i midten av 1950-årene da A Requiem in Our Time(1953) vant Thor Johnson Composition Contest i Cincinnati. Da Sibelius i 1955, i forbindelse med markeringen av hans 90-årsdag, fikk anledning til å nominere en ung finsk komponist til prestisjetunge the Juilliard School in New York, valgte han Rautavaara.

Blant hans mest kjente verker er den innovative Cantus Arcticus(1972), som anvender fuglesang tatt opp blant annet ved Polarsirkelen, og den spirituelle Symfoni No.7, Angel of Light(1994). Symfonien var en del av en serie verker Rautavaara skrev inspirert av et barndomsminne omen kvelende omfavnelse fra engel i et mareritt. Han fortalte studenter og venner at englene som dukket opp i titlene til flere av verkene hans, var nære slektninger av de skremmende engleaktige vesenene fra Rainer Maria Rilkes dikt hvis skjønnhet bærer bud om en nært forestående forferdelig hendelse.

–Jeg har blitt beskyldt for å være en mystiker. Men det eneste jeg kan si, er at jeg har erfart at det er elementer ved musikk som ikke kan uttrykkes med ord. Jeg er bevisst på et nivå av vår eksistens bortenfor det kognitive. Hvis jeg blir spurt om jeg er religiøs, så kan jeg bare tenke på den tyske filosofenFriedrich Schleiermachers ord om at «det religiøse er en interesse for og en tilbøyelighet mot evigheten,» har han sagt i et intervju.

I følge komponisten selv, har ikke undertittelen til Pianosonate No.2, The Fire Sermon, noen direkte referanse til seksjonen med samme navn i T. S. Elliots berømte dikt, The Waste Land.

Einojuhani Rautavaaradøde i Helsinki 87 år gammel i 2016.

En liste over ting han sa/Notes on Frailty, 19. - 21. oktober 2018