Det var en gang et industriområde
Revyteater, tekstteater, improvisasjons teater, studentteater, døveteater, nynorskteater. Det finnes en teaterscene for de fleste behov og interesser i Norge. Men visste du at før Dansens Hus åpnet, fantes det ikke et eneste teater eller scene som var dedikert til dansekunsten? Vi tar et historisk sveip og ser på Dansens Hus' tilblivelse.
Dansens Hus er Norges nasjonale scene for dans og ble åpnet i egne lokaler på Vulkan i Oslo i 2008. Men veien dit var lang og kronglete, og det var ingen selvfølge at Norge skulle få sitt eget dansehus. Men takket vært utrettelig politisk arbeid fra det frie feltet, skjedde nettop det.
Dansen var fragmentert
Faktisk var situasjonen for dans slik at om du skulle oppleve scenisk dans før Dansens Hus ble opprettet, var det fordi Riksteatret turnerte med en danseforestilling, eller at teatre som Black Box i Oslo, Teatergarasjen i Bergen eller Avant Garden i Trondheim viste danseforestillinger. Black Box teater skal nevnes som en spesielt viktig aktør her, og ble grunnlagt i 1985 som et spillested for de frie danse- og teatergruppene. Teatret fungerte i starten som et rent utleieteater der kompanier kunne leie seg inn for å vise sine arbeider, og det var i prinsippet fritt frem for alle grupper å vise sine forestillinger her.
I 2002 ble CODA Festivalen stiftet av Lise Nordal og Odd Johan Fritzøe. Formålet var å styrke dansekunsten i Norge, og presentere et mangfold av danseforestillinger, men også å etablere Norge som en attraktiv dansenasjon- og dansedestinasjon. Åpningsforestillingen Event av Merce Cunningham Dance Company ble vist i Oslo Konserthus i oktober 2002, og CODA, Oslo International Dance Festival, har siden oppstarten rukket å bli Nordens største dansefestival!
Dansens Hus ble stiftet i 2004, men hadde en omflakkende og midlertidig tilværelse i prøvesalen til Det Norske teatret, frem til åpningen av eget hus i gamle Vulkan Jernstøperi i 2008.
Jovisst viste Nasjonalballetten ballettforestillinger i det gamle operabygget i Folketeatret og senere i den nybygde operaen i Bjørvika. Men dans som ikke var klassisk ballett, hadde ingen samlende kraft og var preget av marginale midler og det frie feltets arbeid for å få vist forestillinger på mer eller mindre egnede og uegnede steder.
Dansen er det frie feltet
Når det snakkes om det frie feltet så betyr det i denne sammenheng litt forenklet: alle som ikke har faste ansettelser ved et dansekompani eller i en institusjon. Altså alle som faller utenfor institusjonene og består av frilansere som jobber prosjektbasert, alltid med variert arbeidsmengde og ustabil inntekt. Nasjonalballetten i Norge har ca 70 fast ansatte dansere mens Carte Blanche i Bergen har 16 ansatte dansere. Og det er det som finnes av faste dansejobber i Norge. Resten av dem som jobber med dans, jobber i det frie feltet, eller frilans som det også heter.
Dette betyr at 90% av all dans i Norge er basert på det frie feltets aktiviteter.
I likhet med mange andre land knytter også norsk dansehistorie seg først og fremst til tradisjonsdans.
Folkedansen fikk ny popularitet under nasjonalromantikken da nasjonalstaten skulle formes etter hundrevis av år med union.
Selv om Dansens Hus først ble åpnet i 2008 som en ren dansescene, har vi likevel en lang tradisjon med dans i ulike formater og uttrykk. I likhet med mange andre land knytter også norsk dansehistorie seg først og fremst til tradisjonsdans – eller folkedansen som fikk nytt oppsving og popularitet under nasjonalromantikken da nasjonalstaten skulle formes og hundrevis av år med unioner var over. Sammenlikner vi norsk dansehistorie med våre naboland, så har vi kanskje ikke like lang og fremtredende dansehistorie, men vår dansehistorie er på ingen måte fattig.
Det kan nevnes som et lite apropos at Den kongelige Ballet ble stiftet i København i 1748, mens den norske Nasjonalballett ble først ble etablert 210 år senere, i 1958.
Nasjonalballetten slik vi kjenner den i dag ble ikke etablert før i 1958. Likevel fikk Norge sin første profesjonelle ballettskole i 1910 gjennom Gyda Christensen (1872-1964). Gyda Christensen regnes som en av de største pionerene i utviklingen av norsk dans- og ballettradisjoner. Hennes historie og hvordan hun kom i kontakt med Ballet Russes, og hvordan Lillebil Ibsen ble norges første prima ballerina er skildret i episode 1 av dokuserien Bakteppe – scener fra norsk dansehistorie som du kan se her.
Den moderne ballettens begynnelse
Men vi skal bevege oss til den moderne dansen og gjøre et historisk byks. Kompaniet Høvik Ballett skulle bli det første frie, profesjonelle dansekompaniet i Norge i moderne tid, og banet på mange måter vei for det frie dansekunstfeltet. Høvik ballett var eneste frigruppe innen dans i flere år, før Norge fikk kompanier som Collage Dansekompani, Fri Ballett og Dansedesign. Høvik Ballett ble etablert i 1969 og var virksomme helt til 1990, og viste nærmere 1.700 forestillinger gjennom årene, både egenproduserte og gjennom oppdrag for NRK og turneer med Rikskonsertene.
Kompaniet ble etablert av Merete Bergersen, Kjersti Kram Engebrigtsen, Kari Fjeld Glesne, Marianne Luihn Hermansson, Anne Grete Lingsom og Wenche Lund med Miriam Skjørten som kunstnerisk leder fra 1969-1976. En utfyllende artikkel om Høvik Ballett fra 2019 skrevet av dansehistoriker Sigrid Svendal kan leses her.
Norske pionerer
Det var først og fremst Senter for Dansekunst (i dag Danseinformasjonen) som jobbet for etableringen av et Dansens Hus. Senter for Dansekunst var i starten eid av Norsk Ballettforbund (i dag NODA), og det var Norsk Ballettforbund, som ga Senter for Dansekunst mandatet om å jobbe for et dansens hus. Arbeidet med å få et eget dansehus i Norge var viktig både for å skape arbeidsplasser, men også for å styrke dansekunsten generelt i Norge. Sammen med forbundet NODA og Senter for Dansekunst ble det jobbet politisk for etableringen av Dansens Hus, og det ble formelt stiftet som organisasjon i 2004 med Danseinformasjonen som eneaksjonær.
Fra pengeskap til kulturarena
Gamle Vulkan Jernstøperi ble etablert i 1873 og var virksomme til 1968. I de gamle fabrikkhallene som i dag utgjør Dansens Hus sine to scener og senere også Mathallen, ble det blant annet laget støpejernstrapper til Oslos mange nye bygårder som ble bygget rundt 1860-1900- tallet.
Vulkan spesialiserte seg dessuten på pengeskap, dampmaskiner og kuppelen til gamle Colosseum kino ble også laget her. Avindustrialiseringen medførte at mange av de gamle industribyggene langs Akerselva sto forlatt og forfalne. Helt til gentrifiseringsprosessene startet og bygningsvern heller enn bygningssanering hadde fått en ny status.
Dansens Hus var som nevnt etter krevende politiske prosesser stiftet i 2004, og heretter var det viktig å finne egnede lokaler som skulle huse fremtidens nasjonale scene for dans. Det var da de gamle industrihallene på nettopp Vulkan ble lansert som fremtidig teaterscene. Arkitektkontoret LPO og eiendomsselskapet Aspelin Ramm ble satt til å utvikle hele den gamle industritomten i flere byggetrinn, der Dansens Hus ble den første leietaker som åpnet dørene, før hoteller, Westerdals, Bellona, Mathallen og mange andre fulgte etter i årene som kom.
Dansens Hus ble offisielt åpnet med åpningsforestillingen KOM VULKAN med tre norske urpremierer skuddårsaften 2008. Det var koreografene Katrine Bølstad med sin forestilling Dark night of the soul, Jo Strømgrens Sunday again koreografert for det New York-baserte kompaniet Cedar Lake Contemporary Ballet og Ina Christel Johannessen hadde laget forestilingen 37,7 for sitt kompani Zero Visibility Corp.
Siden åpningen i 2008 er det vist mellom 30-40 produksjoner årlig, og noen av kompaniene og kunstnere som har gjestet huset er Ingun Bjørnsgaard Prosjekt, Zero Visibility/Ina Christel Johannessen, Jo Strømgren Kompani, WEE, Carte Blanche, Alan Lucien Øyen/Winterguests, Subjazz, Oslo Dance Ensemble, Karen Foss, Kristina Gjems, GöteborgsOperans Danskompani, Impure Company, Jan Martens, CullbergBalletten, Wim Vandekeybus/Ultima Vez, Peeping Tom, Akram Kahn Company, DV8 Physical Theatre, Meg Stuart, Les Ballets C de la B, Berstad/Helgebostad og Hege Haagenrud for å nevne et lite utvalg.
Kilder:
https://blackbox.no/nb/historie/