Det er en scene som går igjen i estetiske uttrykk fra den afrikanske diasporaen (en bevegelse, utvandring eller spredning av et folk red. anm.), og særlig i litteraturen. Den beskriver det øyeblikket en svart person for første gang virkelig opplever fremmedgjøringen av å se seg selv gjennom hvite menneskers blikk. Man kan nesten beskrive det traumatiske møtet mellom en svart hovedkarakter og et par hvite øyne som en slagsurscenei moderne, svart poetikk.

I den banebrytende essaysamlingen The Souls of Black Folk(1903) innleder den afroamerikanske borgerrettighetsforkjemperen W.E.B. Du Bois sin innflytelsesrike analyse av rase i det amerikanske samfunnet med å fortelle om barndommen sin i New England. Han mimrer om en gang da jentene og guttene på skolen skulle utveksle kort. Stemningen beskrives først med nostalgi og munterhet, men snus til melankoli når Du Bois forteller om da det ble hans tur. En hvit jente kaster et kjapt blikk på ham og avviser kortet hans: «Then it dawned upon me with a certain suddenness that I was different from the others; or like, mayhap, in heart and life and longing, but shut out from their world by a vast veil». Slik beskriver Du Bois opplevelsen av plutselig å innse at hvite mennesker først og fremst så en svart gutt når de så på ham. De så ikke ham.

Femti år senere, i Black Skin/ White Masks(1952) skriver psykiateren fra Martinique, Franz Fanon, om en lignende opplevelse av fremmedgjøring da en ung gutt på gata i Frankrike ser redd på ham og sier «se, en neger!»: «and then the occasion arose when I had to meet the white man’s eye». Ta-Nehisi Coates` brev til sønnen, Between the World and Me (2015) åpner med en mer tidsaktuell og mer subtil variant av dette øyeblikket. Han forteller om da han ble invitert til et populært TV-program for å snakke om rasemotsetninger i USA. Nyhetsankeret viser ham et bilde av en sort gutt som klemmer en hvit politimann og spør ham om hva han tenker om «håp». Da går det opp for ham at det er en avgrunn mellom det sorte Amerika han har blitt bedt om å representere og det hvite Amerika som har fått beholde troen på den amerikanske drømmen. Disse tre scenene har mye til felles til tross for at de utspiller seg på helt ulike historiske tidspunkt, kontinenter, og over et spenn på mer enn hundre år. De viser at opplevelsen av marginalisering er kroppslig, visuell, og ikke minst gestisk.Jenta serpå Du Bois og avviser, gutten serpå Fanon og viser frykt og nyhetsankeret viserforventningsfullt Coates bildet. Opplevelsen av ekskludering og rasisme er nettopp er et resultat av denne typen kroppslig og ikke-verbal kommunikasjon. De mest eksistensielle spørsmålene knyttet til identitet vokser ofte ut av disse tilsynelatende enkle, på grensen til banale, relasjonelle situasjonene.

Disse eksemplene fra litteraturen illustrerer likevel først og fremst hvordan svarte mennesker gjennom historien ikke har blitt definert av deres egne erfaringer og opplevelser, men har blitt oppfattet som «den andre» av de hvite. Til sammen setter disse fortellingene fokus på et tilbakevendende historisk traume. Svarte mennesker fortsetter å bli forvandlet til et lerret som hvite mennesker projiserer sin eget frykt, begjær, og noen ganger sitt eget håp, på. Kunstnere, poeter, forfattere, musikere og dansere i den afrikanske diasporaen har derfor vært opptatt av å utforske hvordan man kan bryte ut av rollen som objekt og gi uttrykk for sin egen subjektivitet og ha en egen stemme. En annen ting disse scenene har til felles er at de markerer begynnelsen på forfatterens bevegelse mot et mer selvbevisst jeg. Derfor representerer de mer enn en offerrolle. Disse møtene med det hvite blikkets objektivisering setter fart på utviklingen av en sterk subjektivitet, og bærer derfor samtidig med seg et radikalt og frigjørende potensial.

Tabankas forestilling I:OBJECTgår i dialog med denne estetiske tradisjonen og utforsker dette tilbakevennende motivet i moderne svart kunst ved bruk av dansens virkemidler. Hvordan kan den svarte kroppen gjøre motstand mot objektivisering? Hvordan kan man fjerne definisjonsmakten i det hvite blikket? Hvor går skillet mellom kroppens motstand og dens underkastelse? Kan man unnslippe samspillet mellom selvet og den andres kropp; finnes det noen identitet uavhengig av møtet mellom jeget og dets publikum? Hvis det er noe svarte kunstnere og intellektuelle fra Du Bois til Black Lives Matter bevegelsen i dag har forsøkt å vise, er det at all identitet oppstår i et konfliktfullt og paradoksalt møte mellom «verden» og «meg».

Det å konsekvent objektivisere og definere et offer som «den andre» er en grunnleggende mekanisme i all rettferdiggjøring av mellommenneskelig vold. Mange frigjøringsbevegelser, særlig feministiske og anti-koloniale, har derfor vært opptatt av begrepet otheringog hvordan denne måten å dele inn verden på særlig rammer marginaliserte grupper i samfunnet, og også er med på å skape dem. Det er ikke tilfeldig at Simone de Beauvoirs Det Annet Kjønn (1949)og hennes tanker om at kvinnen defineres som en motsetning til mannen var inspirert av Du Bois` beskrivelser av å være svart i Amerika på begynnelsen av 1900-tallet. Svarte feminister og womanists (et begrep som inntil nylig var foretrukket av svarte kvinnelige aktivister) har derfor vært opptatt av å påpeke hvordan svarte kvinner opplever dobbel objektivisering og marginalisering, både som kvinne og svart. Objektiviseringen av svarte kvinner har ofte kommet til uttrykk gjennom en overseksualisering og fetisjering av svarte kvinners kropper. Gamle rasistiske stereotyper om svarte kvinner som SapphireogJezebel har framstilt svarte kvinner som promiskuøse, aggressive og «ufeminine» sammenlignet med hvite kvinner. Mange av disse stereotypene har sin opprinnelse i slavetiden og ble brukt til å rettferdiggjøre seksuell vold og brutalisering av svarte kvinner. Tabanka utfordrer den feiltolkede seksualiseringen og projiseringen svarte kropper ofte utsettes for, og er opptatt av å vise fram svarte menneskers sensualitet på deres egne premisser.

Den svarte mannens objektivisering arter seg annerledes,ifølge svarte feminister som Bell Hooks og Hortense Spillers. Der svarte kvinner ofte er blitt fremstilt som ufeminine, har svarte menn vært fremstilt som hypermaskuline. Black Lives Matter-bevegelsen har satt fokus på hvordan frykten for den svarte mannlige kroppen, og myten om dens hypermaskulinitet, ikke er en uskyldig fordom, men en holdning som tar livet av mange svarte menn. Tabanka utforsker de ulike måtene man kan navigere, leke med, og ikke minst hvordan man kan gjøre motstand mot disse forventingene, som blir særlig påtrengende når den svarte kroppen er hypersynlig og eksponert på en scene.

Tabankas bevegelsesspråk og utforskning av denne tematikken henter inspirasjon fra hele den afrikanske diasporaen. Dette inkluderer erfaringer med moderne og tradisjonell slavebinding, menneskehandel, seksualisering, de-humanisering, og sensasjonalisering. Selv om afroamerikansk litteratur og historie har hatt stor innflytelse på tanker om objektivsering på grunn en historie med Jim Crow-lover og segregering er Tabankas forestilling inspirert av musikk, kunst, poesi og tenkning fra mange deler av verden, særlig fra det karibiske. Det som kjennetegner den karibiske tenkningen rundt disse temaene er at man ser på identitet som grunnleggende sammensatt. I arbeidene til poeter som Édourd Glissant og Derek Walcott er kreolisering som er en blandingskultur, og hybriditet et kjennetegn ved det karibiske. Karibiske tenkere har vært opptatt av at afro-karibiske mennesker må akseptere at de er et resultat av det koloniale møtet mellom Europa, Afrika og andre kulturer. Denne historien kan ikke reverseres, og kjennetegnes av «routes», ikke «roots». Ifølge disse tenkerne bryter ikke forsøket på å rendyrke en afrikansk opprinnelse nok med den historiske objektiviseringen av den svarte kroppen, men blir heller et annet, mer akseptabelt uttrykk for den samme tankegangen. Tabanka eksperimenter med mulighetene som ligger i det karibiske verdensbilde. Et verdensbilde der kropp og identitet ikke bare oppstår i et møte mellom «verden» og «meg», men også befinner seg i et nettverk av mange ulike og samtidige verdener i bevegelse.

Louisa Olufsen Layne (f.1989) er førstelektor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitet i Oslo. Hun har en doktorgrad i engelsk litteratur fra Universitet i Oxford, og disputerte sommeren 2017 med en oppgave om Linton Kwesi Johnson. Fra Januar 2019, kommer hun til å være 3-årig postdoktor i engelsk litteratur som en del av forskningsprosjektet Literature, Rights and Imagined Communities (ILOS) ved UiO.