Det virker beroligende på en lettere flynervøs 41- åring. Lite visste jeg at jeg skulle høre samme stykket under Peeping Toms urpremiere på Moeder, litt senere på kvelden, riktignok utført pizzicato av en koreansk danser med banjo iført sombrero og sort bart.

Et levende maleri
Siden jeg opplevde Peeping Tom første gang på en scene i 2012 med fabelaktige 32. Rue Vandenbranden, har jeg vært fengslet av deres sceniske uttrykk og estetikk. Det er noe med hemningsløsheten de tillater seg på scenen, råheten, det direkte språket, musikken og den sterke scenografien som funker for meg. Som om jeg sitter og kikker inn i et Edward Hopper-maleri som blir levende - eller kikker inn i et underlig Twink Peaks-liknende samfunn. Det er ikke vakkert. Det er underlig, forførende og snodig

Såpeserie
Jeg har kanskje vært borti en og annen spansktalende såpe i mitt liv, uten at jeg nødvendigvis kunne se samme referanse, men kunne si meg enig i at vi hadde vært vitne til ulike intriger og konflikter en såpe verdig, gjennom den 70 minutter lange forestillingen. 70 minutter der jeg har sittet og ledd så jeg nesten fikk en pastill i vrangstrupen- ikke fordi det nødvendigvis er så komisk, men fordi det hele er satt sånn på spissen at det får noe komisk over seg. 

Hva hadde jeg egentlig sett? Tilbake til Twin Peaks- referansen: jeg følte på mange måter at jeg hadde sittet og observert et mikrosamfunn uten fysiske lover eller regler, der det ene ytterpunkt avløser det andre og der det er så mye frivillig og ufrivillig komikk at man på ett eller annet tidspunkt bare må gi seg over. Men i all sin komikk og latter, ligger det også et slags underliggende og mer alvorlig narrativ. Eller gjør det det? 

Avdød mor
Peeping Tom har i det minste et sterkt engasjement, ikke nødvendigvis politisk, men et engasjement i menneskelige relasjoner, samfunnsmessige forhold eller på et personlig plan. Det kan være det å miste seg selv, føle seg isolert eller å miste kontrollen. Den argentinske koreografen Gabriela Carizzo har sagt at hun egentlig ville lage Moeder til en hyllest for sin avdøde mor. I det minste at det var ett av flere utgangspunkt. Hun har også villet jobbe med lyd og se på hva slags assosiasjoner og minner forskjellige lyder eller musikk kan skape. Hvilken lyd har et menneske? Hva slags assosiasjoner og følelser kan lyder skape? Kan minner ha lyd? 

Fødestue eller lydstudio?
Har kompaniet skiftet retning igjen, snakket jeg litt om med en på premierefesten. Deres rørende Vader som ble vist på Dansens Hus i 2014, og som var første del i trilogien Vader, Moeder, Kinderen hadde en, i min øyne, et ganske tydelig narrativ: Ta vare på de gamle, kanskje spesielt dine foreldre. Du skal selv bli gammel en gang. For meg var det som om koreografen i Moeder har gått tilbake til den mer heseblesende estetikken som Rue Vandenbranden var preget av. Der tid og rom ikke er så viktig. Der det hele er litt mer løssluppent. Der du sitter på kanten av stolen og aldri aner hva som vil utspille seg i neste tablå. Der alt kan skje- og det gjør det. For hvor utspiller handlingen seg egentlig? Er det et museum vi er i? Eller er det en fødestue? Eller kanskje et lydstudio? Eller var det et begravelsesbyrå vi nettopp besøkte? Hvorfor står en kvinne tilsynelatende oppreist og føder mens hun synger Janis Joplins Cry Baby av full hals? Det er denne lekenheten jeg liker. At ikke alt behøver å bety noe, eller i det minste at det har så enormt mange fortolkningsmuligheter. For hva skjedde med den defekte kaffemaskinen som plutselig ble menneskelig og fikk navlestreng? Eller jenta som legges i kuvøse og aldri får slippe ut, selv ikke når hun har blitt voksen og vokst ut av alle proporsjoner? 

Teatralsk elektrosjokk
Til forestillingsteksten på 32. Rue Vandenbranden, husker jeg at jeg leste at: Peeping Toms forestillinger er beskrevet som teatralske elektrosjokk og virtuose, filmatiske, sceniske mareritt. Og jeg syns denne setningen sirkler inn hva også forestillingen Moeder er. Et scenisk mareritt, men like fullt en scenisk drøm. Et univers der drøm og virkelighet smelter sammen, der fysiske lover opphører, der kun fantasien setter grenser for fortolkningsmuligheter. Og det er jo en vakker tanke: å bli sugd inn i et drømmelandskap, en fantasiverden, en illusjon som i tillegg er visuelt vakkert og i det hele tatt blir en surrealistisk nytelse, til tross for sin tidvis trykkende og truende stemning. Litt som livet selv.