Lise Nordal (67) smiler, litt matt på tampen av en tropevarm prøvedag, men lykkelig over å være akkurat her. Blendende juli-lys flommer inn i Scenehuset, det puddergrønne, tidligere kirkerommet på Majorstua hvor hun har vært så mange ganger på kollegaers prøver og forestillinger som legendarisk kunstnerisk leder og med-grunnlegger av CODA festivalen. Men nå er scenen hennes igjen.Hun feirer 40-årsjubileum som koreograf med sitt sjette helaftens verk sammen med komponist og slagverker Kjell Samkopf. Med numerologien som arbeidsverktøy, gårde to denne gangen sammen inn i tallenes «åndelige matematikk» som kompositorisk univers.

–Jeg har båret på denne forestillingen i ti år, og opplever en sterk nødvendighet knyttet til å lage den. Jeg trodde jeg hadde tatt farvel med koreografen i meg, det var ikke forenlig med å være leder for CODA. Men de siste årene kjente jeg på et savn etter å få jobbe i et kollektivt arbeidsfellesskap igjen sammen med dansere og Kjell. Samtidig kjenner jeg på en form for blottstillelse. Denne gangen vil jeg si det jeg har på hjertet helt kompromissløst.

Komponert verk
Som koreograf, danser, kunstnerisk leder, pedagog og kritiker har Lise Nordal vært en naturkraft av nybrottsarbeid i norsk dans fra hun var med å starte Collage Dansekompani i 1974, sammen med Ida Collin og Lise Eger. Gjennom interdisiplinære samarbeid med komponister og andre kunstnergrupper, ble hun en av foregangskvinnene for den postmoderne dansen i Norge, og hun er en av ytterst få i sin generasjon som fortsatt koreograferer. Siden debuten med Strømninger i 1978 for Collage Dansekompani, har hun laget over 30 koreografiske verk av ulike format. Den rene, flytende bevegelsen og koreografien som rigorøs, leken struktur, kjennetegner dansespråket hennes, inspirert blant annet av amerikanske koreografer som Trisha Brown, Viola Farber og Merce Cunningham i New York, hvor hun studerte på slutten 1970-tallet. Intellektuelt og sanselig på samme tid, komponerer hun dansen som et musikkverk i seg selv, knyttet til organiske naturlover. De fem danserne i V er nøye valgt ut gjennom flere auditions og samtaler for å kunne kroppsliggjøre dyp tilstedeværelse gjennom teknisk krevende, komplekse mønstre, relatert til numerologiske oppgaver knyttet til den koreografiske oppbyggingen.

–Jeg er så takknemlig for hvordan vi har funnet hverandre i denne gruppen, og blir veldig grepet av hvordan danserne går inn i materialet og åpner seg opp for det – i undring og i full tillit. De er supersmarte og plukker opp materialet utrolig raskt, slik at utviklingen har gått mye raskere enn jeg hadde regnet med. Mye handler om rytme, struktur og avgjørelser i forhold til dansernes numerologiske utregninger av navnetall og fødselstall. Det ser tilsynelatende enkelt ut, men innebærer kompliserte tellingsstrukturer, og det kreves et helt eget, meditativt nærvær fra hver danser.

Streng, leken formel
V er delt inn i fire sekvenser - sirkelen, triangelet, kvadratet og pentagrammet - og tar utgangspunkt i tallene 1, 3, 4 og 5. Femstjernen, eller pentagrammet, representerer elementene ild, jord, luft og vann i tillegg til det femte, åndelige elementet, som de jobber med denne rekordvarme julidagen. Koreografen holder orden på tellingene og relasjonen til den musikalske komposisjonen, godt assistert av Pernille Bønkan, som hver morgen leder yogaklassen for de fire andre danserne. Deres naturlige, innebygde rytme og numerologiske utregninger av personlige navn og fødselsnummer, ligger til grunn for koreografien. Også fargene i kostymene er relatert til tallenes iboende metafysiske matematikk.

–Numerologien representerer en streng formel, som samtidig åpner opp for mye leken innovasjon. Det er krevende, men også utrolig morsomt å jobbe med, og det utgjør på ingen måte noen slags fortolkning av dansernes liv og personlighet.Det er på mange måter et slags eksperiment, både forå utforske nye metoder å komponere dans og bevegelse på, og for å ta beslutninger. Samarbeidet med Kjell er en stor inspirasjonskilde. Hans musikk både berører og utfordrer meg, og er helt avgjørende både for oppbygging og utvikling av forestillingen. V kunne bare oppstå som en videreføring av vårt nære og lange samarbeid over så mange år.

Kampen for dansen
Når det gjelder eget liv derimot, som dansekunstner og mamma til tre nå voksne døtre, opplever Lise Nordal numerologien som en interessant fortolkningsmodell for det åttetallet hennes eget fødselstall representerer.

–8 er et utfordrende og krevende tall i numerologien. («I astrologien, derimot, er 8-tallet et lykketall – jeg har en terning med 8-tallet liggende på nattbordet»). Da har du liksom bestemt deg for å gjøre opp veldig mye fra tidligere liv – helst alt i en «jafs», for å komme deg videre. Du møter mange vegger, prøver og feiler, og opplever at når ting går rette veien, så møter du på nok en hindring. Det er litt pussig, jeg har jo aldri likt å telle til åtte, men i denne forestillingen er det nettopp kvadraten – hvor alle tellinger skal gå opp i åtte, som treffer meg sterkest. Jeg opplever vel at det har vært mange kamper i livet, men jeg er kanskje flinkere til å se dette enn hva jeg faktisk samtidig har fått til. Min generasjon dansekunstnere måtte legitimere og bevise at den moderne dansen i det hele tatt eksisterte og at den fortjente sin plass ved siden av den klassiske balletten. Da jeg gjorde Aqua i 1986, min første helaftens forestilling, og som ble en stor suksess, var det sterke stemmer i NRK som mente at dette så «slapt» ut. Det var lenge før release-teknikken ble stueren i Norge. Det har vært en spennende reise, som også har kostet mye. Jeg har vokst opp i en tid og i en verden som har gitt meg alle muligheter, og det er jeg veldig takknemlig for. Men jeg tror nok ikke at jeg skal bli danser i mitt neste liv.

Kanskje er åttetallets iboende kampmodus noe av bakgrunnen for at den kontemplative stillheten hos Lise Nordal, den som hun leter etter i dansen som formspråk, ikke alltid blir lagt like godt merke til.

–Jeg er ikke egentlig en som elsker å stå i rampelyset. Men jeg har måttet lære meg det fordi jeg har hatt lederstillinger, mens det underveis bare ble en stadig større belastning. Det har tatt meg lang tid å forstå at jeg lett blir oppfattet med en type autoritet som jeg selv ikke egentlig har tatt innover meg. For meg er musikk og dans det som går sterkest inn i mitt følelsesregister. Jeg lager ikke dans for å imponere, det er jeg helt uinteressert i, jeg vil bare forlate salen når det er tilfellet. Men når det intellektuelle og det følelsesmessige henger sammen i dansen, opplever jeg en åndelig oppvåkning som menneske.

Kunstnerisk vendepunkt
Hun elsket dansen fra første plié da hun var åtte år og begynte på Even Kirkenær Ballettskole. Ti år gammel debuterte hun på Nationaltheatret som harepus i Askepott og Lillemus Mei. Mens venninnene dro på fest, trente Nordal med Jorunn Kirkenærs ungdomsballett, og var med i en rekke NRK-produksjoner, turneer og opptredener landet rundt. NRK’s oppsetning av Carl Orffs Carmina Burana,hvor hun som femtenåring fikk danse med den legendariske, norske danseren Jens Graff, ble et historisk høydepunkt for henne. Året etter ville hun reise til Frankrike for å studere dans, men på farens anbefaling ble hun isteden hjemme for å fullføre gymnaset. («Jeg pleier ikke å se meg så mye tilbake, men er det en ting i livet, som jeg kan angre på, er det at jeg ikke fulgte mitt sterke ønske om å reisetil Paris for å studere dans.») Hun fortsatte studiene hos Jorunn Kirkenær på Ballettinstituttet, og tilbragte det siste året i London ved London Contemporary Dance School. Tilbake i Norge fant hun seg ikke helt til rette i det rådende Martha Graham-språket, og fikk i tillegg tidlig plager i rygg og hofter, noe som førte til at hun vurderte å bli Mensendieck-terapeut isteden. Men da hun 25 år gammel dro på sommerkurs til Köln i 1975 for å trenemed blant annet tidligere Cunningham-danser, Viola Farber, og tok komposisjonsklasser med den nederlandske koreografen Hans Van Manen, også kjent som dansekunstens Mondrian, var det allikevel ingen annen vei enn dansen.

–Møtet med Viola var skjellsettende. Jeg elsket klassene hennes, men det tok lang tid å «knekke koden» og å forstå kompleksiteten. Det forløste og åpnet dansen på nytt for meg, og gjorde sitt til at jeg satset fullt og helt på å bli i dansen.

Erfaringen førte henne til flere opphold i New York, hvor hun tok kompaniklasser med Viola Farber, yogaklasser hver morgen, workshops med Steve Paxton, kontaktimprovisasjonens grunnlegger. Hun bodde alene i en iskald leilighet på E 3rd Street, med Hells Angels som beskyttende nabo, og kjæreste både i Oslo og på Manhattan («Det var sånn på den tiden, jeg ville nok ikke gjentatt det eksperimentet i dag.»)

–Det var få jeg kjente som turte å bo på lower east side på den tiden, men da jeg så vakthundene til Hells Angels i bakgården, tenkte jeg at det måtte være det tryggeste stedet i verden. Det var en fantastisk tid, jeg følte meg så fri. I New York, fikk jeg et ønske om å skape egne koreografier, tidligere hadde jeg kun vært interessert i å være danser. Men de daglige klassene med Viola, ga meg en helt annen forståelse av dans. Som koreograf, har også Trisha Brown, en annen av dansekunstens store, amerikanske fornyere, vært en viktig inspirasjonskilde for meg. Hennes organiske tilnærming til dansen, de flytende overgangene og de innovative bevegelsesstrukturene, var helt nytt for meg.

Tilhørighet og fellesskap
Inntil videre forsøker hun å vente med å ta stilling til prosjekter som definerer for mye av hva hun skal bruke tiden sin til etter premieren på V. Kanskje reiser hun først noen uker til sitt jordbærsted på Agistri utenfor Athen i Hellas.

–Jeg er blitt gammel nok til å si nei til ting, men samtidig er det vanskelig å finne den roen jeg søker uten å utrette noe. Jeg føler på ingen måte at livet etter dansen er over, kanskje det er nå det begynner. (latter) Jeg synes det er rart når de som er på min egen alder sier at de føler seg som om de var 20. Selv føler jeg meg som en godt voksen kvinne, i den alderen jeg er, og er bevisst på at jeg er på vei inn i siste fase av livet – og ser på mange måter frem til at disse årene skal handle om noe annet enn dans. Jeg er blitt bestemor til tre jenter, og det skal bli fint å følge de mer opp enn det jeg har hatt tid til hittil.

I V, er koreografen selv til stede på scenen i åpningen og i forestillingens siste del, hvor hun snurrer på det lydskapende «havhjulet», som var med allerede i forestillingen Aqua i 1986. («Det føles riktig og nødvendig at jeg trer inn i og ut av min egen forestilling denne gangen, men jeg lurer på hvorfor jeg vil meg selv så vondt.») Kanskje har det sammenheng med den grunnleggende motivasjonen for et liv med dansen som ledestjerne.

–Dansen handler nok dypest sett om et sterkt ønske om å nå ut og å få være en del av noe større. Jeg tror det dreier seg om tilhørighet og fellesskap. I dansen opplever jeg at jeg slipper noe av følelsen av å stå alene.

Lise Nordal
Koreograf, danser, pedagog og kritiker som i stor grad har vært med å forme utviklingen av norsk dans siden midten av 1970-tallet · Debuterte som koreograf i 1978 med Strømninger for Collage Dansekompani, og har samarbeidet nært med komponisten Kjell Samkopf siden Aqua i 1986 · Utdannet danser fra Ballettinstituttet (nå Norges Dansehøyskole) og London Contemporary Dance School, London. Videre studier i New York ved Viola Farber Dance Company, June Finsch Dance, Ellen Webb, Dan Wagoner. m.fl. · Var med å starte Collage Dansekompani i 1974, hvor hun arbeidet både som danser, pedagog og koreograf, de siste årene også som kunstnerisk- og administrativ leder frem til kompaniet ble lagt ned i 1995. Startet NorDans Produksjoner i 1996 * Foregangskvinne for den postmoderne dansen i Norge gjennom tverrkunstneriske samarbeid med komponister og andre kunstnergrupper, og forestillinger med klar komposisjon og en organisk tilnærming til danseteknikk som antyder tematisk tilknytning til naturen og uvilje mot å separere kropp og intellekt · Har laget over 30 koreografiske verk av både større og mindre format, og har drevet utstrakt pedagogisk og administrativ virksomhet parallelt med kunstnerisk virke · Co-grunnlegger av CODA Oslo International Dance Festival, kunstnerisk leder fra 2006 til 2017, og æresmedlem i dag · Brakte Merce Cunningham Dance Company for første gang til Norge og den første CODA-festivalen i 2002 · En av drivkreftene bak åpningen av Dansens År i 1993· Mottok Danseinformasjonens Ærespris i 2015 og Oslo Bys Kulturpris i 2016.