Panelsamtale om sjangerhistorie og klassisk-begrepet

Ordet klassisk brukes om alt fra klassisk musikk til klassisk dans, og brukes ofte i dagligtalen når man blant annet skal definere noe som en klassisk norsk matrett. Men hva betyr egentlig begrepet og kan det utfordres? Hvordan forstår vi egentlig det klassiske og blir begreper som tradisjonell og folkloristisk tolket annerledes? Har Vesten «trademarket» klassiskbegrepet til å gjelde eurosentriske, og i stor grad kontinentale kunstformer

Panelsamtalen handler om sjangerhistorie og hvorfor man gjerne forstår klassisk som høykultur, mens annen tradisjonell, ikke-Vestlig og folkloristisk kunst gjerne blir definert som eksperimentell eller «world». Kan bruken av den vestlige tradisjonen som global referanse ses som en form for kolonisering av kunsten?

Professor i idéhistorie, Christine Amadou, møter professor i musikkvitenskap, Egil Bakka, til en samtale, som modereres av Thomas Talawa Prestø, kunstnerisk leder for Tabanka og mangfoldutvikler ved Dansens Hus.


Praktisk informasjon:
Dato: 03.09.22
Tid: 17:00-18:00
Sted: Studioscenen
Panel: Egil Bakka og Christine Amadou
Moderator: Thomas Prestø


Egil Bakka var norsk professor i dansevitenskap ved Institutt for musikk, NTNU i Trondheim. Bakka avla i 1973 magistergraden ved Institutt for folkelivsgransking, Universitetet i Oslo, med en magisteroppgave om eldre norske folkedanstradisjoner. Nå er han professor emeritus ved NTNU. Han har publisert mange bøker og artikler om norsk folkedans, om danseanalyse og om europeisk dansehistorie. I senere arbeider har han også skrevet om dans og kunst, om dekolonisering og om politiske dimensjoner ved dans.

Christine Amadou er en norsk skjønnlitterær oversetter og professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo. Amadou har særlig arbeidet med antikken og med antikkresepsjon, det vil si ettertidas bruk av antikken. I 2017 utga hun en innføringsbok om antikken i Universitetsforlagets hva er-serie. Boka omhandlet antikken som idé og hvordan denne ideen har endret seg og blitt brukt til å legitimere både kunstneriske og politiske uttrykk og ideologier, også i dag.