Velkommen til en kroppspolitisk panelsamtale om Jezebel-stereotypen, MTV og populærkulturens påvirkning på melaninrike kvinners kroppslige virkelighet og identitet. Samtalen er i sammenheng med og kontekstualiserer Cherish Menzos forestilling Jezebel.

I panelet: Cherish Menzo, Marta Tveit, Duduzile Mathonsi og Maria Ima Karlsen (Lotus)

Samtalen blir moderert av samfunnsdebattant og kunstnerisk leder Thomas Talawa Prestø.

Dato: Lørdag 9.oktober kl.17.00

Sted: Studioscenen på Dansens hus.

Gratis adgang.

*Melaninrik brukes i denne teksten til å omfatte Afrikanske, Afrikansk-Amerikanske, Afrikansk Karibiske, og Afripeiske kvinner i deres mange representasjoner og fargenyanser. Det brukes inkluderende og for å omfatte flere ulike ståsteder.

Kroppspolitikk referer til hvordan sosiale maktstrukturer i samfunnet regulerer menneskekroppens handlingsrom. En kan si det er forhandlingen mellom individuell og sosial kontroll over kroppen. For en melaninrik kvinne vil dette blant annet si å måtte forhandle med patriarkalske strukturer, seksisme, misogyni og rasisme. Karakteristikker som kjønn, farge, etnisitet, ansiktstrekk og kroppsfasong utløser stereotype oppfatninger om moralsk og etisk evne, etikk, temperament og sosiale kvaliteter. Respectability Politics handler om sosiale normer og når/hvordan en oppfattes som «dydig» og respektabel. Dette påvirker blant annet diskursen om hvor mye klær en har på seg, hvor mye og hvordan en viser hud, hvilke type kroppsbevegelser og kroppsuttrykk som er innenfor eller for sexy, hva det måtte bety når en beveger seg slik og hvorvidt ens handlinger, oppførsel, og fremtoning er stereotyp, nedverdigende eller respektabel.

I media kommer dette svært godt frem i diskursen rundt kvinnelige musikkartister.

I MTVs oppblomstring ble musikkvideosjangeren stadig større og større. Jezebel-karakteren florerte på skjermene der melaninrike kvinner danset forførende rundt både mannlige og kvinnelige artister. Noen sang eller rappet selv. Avhengig av kontekst ble disse kvinnene både sett på som sterke, frigjorte og i kontroll av egen seksualitet eller som undertrykkede seksuelle objekter. Interseksjonalitet og kompleksitet og ulike sammenfallende historier gjør at begge perspektiver nok har noe sannhet i seg.

Det er en hel industri rundt det å produsere en gitt kroppspolitisk image. Beyonce, Rihanna, Cardi B og Nicki Minaj utfordrer stadig blikket og bidrar til en lenge pågående diskurs om hvorvidt hyper-seksuelle representasjoner av melaninrike kvinner i musikkindustrien er frigjørende eller ganske enkelt fremdeles tjener det mannlige blikket. Dette er en diskurs som har pågått siden før Josefine Baker, og Grace Jones er utnevnt som den evige rebellen som har gjort karriere på å utfordre og selv-definere dette.

Det er i dette sammensatte landskapet at Cherish Menzo plasserer sin forestilling i en slags fysisk diskurs.