Trisha Brown (1936 - 2017) regnes som en av de store fornyere av dansekunsten i USA, med betydning og ringvirkninger over store deler av verden. Programmet består av kortere arbeider produsert fra 1971 til 2009, og er en unik mulighet i et dypdykk i Trisha Browns produksjon over et langt tidsspenn.

L’Amour au théâtre (2009) er inspirert av før-klassiske dans, nærmere bestemt fra den første operaen Hippolyte et Aricie av Jean-Phillipe Rameau fra 1733.  Elegante parkonstellasjoner og stadig skiftende strukturer i rommet skaper en uendelighet av skiftende mønstre som sprer seg over scenen. Gjennom Trisha Browns lett gjenkjennelige bevegelsesmateriale knyttes danserne tett til hverandre i en slags flukt gjennom abstrakte bilder som utvikles via den franske operaens libretto. En tekst Trisha Brown beskrev som ”midt i blinken” for henne.

Koreografi: Trisha Brown
Musikk: Utdrag fra  Jean-Philippe Rameau's Hippolyte et Aricie, innspilt av William Christie og Les Arts Florissants for Erato.
Scenografi : Trisha Brown
Kostymer: Elizabeth Cannon
Lysdesign: Jennifer Tipton
Lengde:  23 min.
Utøvere:  7 dansere
L’Amour au Théâtre  er en samproduksjon med Théâtre National de Chaillot i Paris og De Singel i Antwerp med støtte fra the National Endowment for the Arts og the New York City Department of Cultural Affairs.

Geometry of Quiet (2002) er Trisha Browns andre koreografi til musikk av den italienske komponisten Salvatore Sciarrino (f. 1947). Hennes koreografi forholder seg tett til den delikate, sorgtunge musikken, og skaper en forestilling som både er personlig, emosjonell og intim.

Koreografi : Trisha Brown
Musikk: Salvatore Sciarrino tolket av Mario Caroli
Kostymedesign: Christophe de Menil originale kostymer nytolket av Elizabeth Cannon
Lysdesign: Jennifer Tipton
Dansere: 4
Lengde: 20 min.
Geometry of Quiet er et bestillingsverk for White Bird/Portland, Oregon og Montpellier Danse Festival.  Forestillingen er støttet finansielt av National Dance Project of the New England Foundation for the Arts, National Endowment for the Arts og the Doris Duke Charitable Foundation.  I tillegg er forestillingen støttet av Andrew W. Mellon Foundation og Philip Morris Companies Inc. 

Groove and Countermove (2000) er siste del av en jazztrilogi hvor danserne skaper et fascinerende landskap som både er avslappende og uttrykksfullt  på en energisk måte. Det skapes en intrikat verden hvor kontrastene er den ene danseren mot hele kompaniet, selve dansen satt opp mot den amerikanske komponisten og trompetisten Dave Douglas´ (f. 1963) musikk, og bevegelsesmaterialets frenetiske energi.

Koreografi: Trisha Brown
Musikk: Dave Douglas innspilt av The Charms of the Night Sky
Scenografi og kostymedesign: Terry Winters
Lys: Jennifer Tipton
Utøvere: 9
Lengde : 23 min.

Groove and Countermove er et bestillingsverk for American Dance Festival og the John F. Kennedy Center for the Performing Arts, og var en del av Doris Duke Millennium Awards for Modern Dance & Jazz Music. Tilleggsstøtte fra the National Endowment for the Arts. Originalmanus skrevet av Skidmore College’s Office of the Dean of Special Programs.
Samproduksjon med Luzernertanz - choreographic centre ved Luzernertheater, og Octobre en Normandie Festival.
Tilleggsstøtte fra NYSCA Technology Initiative.  

If you couldn’t see me (1994) 
Trisha Brown hadde urpremiere på If you couldn’t see me ved The Joyce Theater i New York 3. mai 1994, den første nye soloen hun hadde skapt siden 1979.
Danset foran et forundret publikum brøt dette verket ikke bare med konvensjoner og etikette for hva som kunne vises på en scene, det tok også fra kroppen halvparten av dens uttrykksmessige potensiale: nemlig ansikt og fronten. Ideéen om å danse med  ryggraden vendt mot publikum kom fra Robert Rauschenberg, som også designet kostymene og komponerte lydsporene for elektrisk piano, hans første komposisjon noensinne (Rauschenberg 1925 - 2008 var er en betydningsfull amerikansk billedkunster red. anm.). Forestillingen utgjør et historisk landemerke i samarbeidet mellom de to kunstnerne. If you could´t see me er også et mesterverk som oppsummerer Browns lange arbeid med strenge strukturer og selvpåførte begrensninger som en måte å utløse koreografisk nyskapning. Gjennom et danserisk regelverk nøytraliseres gjengivelsen av emosjoner knyttet til dagliglivet, for å omskape kroppen til en abstrakt og uttrykksfull form. Ryggen er bevegelsens arkitekt og regulerende kraft, og er en del av kroppens sensuelle tiltrekning. Dette utviskes av delvis usynlighet på scenen, og skaper komplekst definerte visuelle inntrykk for tilskueren. Det er som om teatrets svarte kube, ikke danseren, er snudd 180 grader.
- Susan Rosenberg

Koreografi: Trisha Brown
Musikk, kostymer og visuell presentasjon: Robert Rauschenberg
Lysdesign: Spencer Brown med Robert Rauschenberg
Danser: solo
Lengde: 10 min.
Urpremiere ved at Festival de danse de Chateauvallon, 1. juli 1994.

Accumulation (1971)
Denne morsomme og i dag legendariske soloen er basert på ganske enkelt å bygge en bevegelse på en annen, en om gangen. De stadig voksende frasene gjentas for hver nye bevegelse. Selv om det ikke er utøverens mening å gjengi noen eller noe, blir forestillingen full av personlig uttrykk og danserne responderer på de fysiske handlingene i stykket og på publikum.

Koreografi: Trisha Brown
Musikk: Uncle John’s Band, The Grateful Dead
Danser: 1 danser
Lengde: 5 min.
Gjenopptakelsen av Accumulation ble muliggjort ved støtte fra the National Endowment for the Arts American Masterpiece: Dance Initiative, administrert av New England Foundation for the Arts.