Hva leter du etter?

DEATH, LOVE AND THE LIGHTNESS OF BEING, 22.–19. november 2009

DEATH, LOVE AND THE LIGHTNESS OF BEING,
22.–19. november 2009

Spilles: søn. 22. nov. 2009 lør. 21. nov. fre. 20. nov. tor. 19. nov.
triple bill: Haagenrud, Fiksdal/Lie, Abrahamsen

DEATH, LOVE AND THE LIGHTNESS OF BEING

3 forestillinger på samme kveld

Karene sier:
Plutselig forstod jeg at disse tre kvinnlige koregrafene hadde et prosjekt på gang som bare måtte presenteres hos oss. Tenk deg tre intelligente, kreative og uforutsigbare nye forestillinger på én kveld, alle med sterk personlighet og visuelle ferdigheter. Helt uimotståelig spør du meg.

«Everlasting»

"Everlasting" handler om små og store løgner, halvsannheter, selvbedrag og selvransakelse.
I denne forestillingen utvikler Haagenrud konseptet videre fra "Så tag nu mina händer", hvor video og dans integreres i den grad at de nå fungerer som hverandres motspillere i direkte dialog.
Hennes koreografier kjennetegnes ved konseptuel samtidsdans med røtter i det klassiske formspråket.

Koreograf: Hege Haagenrud
Danser: Suzie Davies
Skuespiller: Joao Pamplona
Dramaturg Mads Sjøgård Pettersen
Dukkemaker/fører: Rick Marr
Foto og klipp: Per Sveinung Larsen
Regi og klipp: Hege Haagenrud
Plakatfoto: Siren Lauvdal
Lyd: Rebekka Karijord, med Ane Brun , Anders Schjerp og Suzie Davies.
Tekst: Miranda July
Kostymer: Peter Løchstøer/Linda Sande
Lysdesign/projeksjon: Kyrre Heldal Karlsen og Ingeborg Olerud
Scenografi: Signe Becker

----------

«GRUS»

Forestillingen er inspirert av Grønland-Inuittenes mytologiske
fortellinger om verdens opprinnelse. Et svært gammelt sagn derfra
forteller om hvordan kroppen til den første mannen som døde ikke
visste hvordan den skulle dø. Noen gamle koner begravde den under
steinmasser, men kroppen nektet å bli liggende. Den ville heller bli
med sleden tilbake til leiren. Konene skjente på kroppen og sa at
sleden var for liten, og at det ikke ville bli plass til mat til de
levende om de også måtte dra rundt på den døde. De la enda større
steiner over kroppen, helt til den sluttet å skrike. Og så skjedde
det noe . Kroppen overga seg til dødsriket; den fór opp til himmelen
og ble til den første lysende stjernen. Og slik ble det lys også om
natten så det ble lettere for de levende å jakte.

Fortellingen om kroppen som ikke har noen erfaring i å dø, som ikke
vil gi slipp, fungerer som et bilde på hvor selvfølgelig og begjærlig
vi tar plass i verden.
For hvor går grensen mellom å ta nok plass til å eksistere, og å ta så
stor plass at man reduserer andres eksistens ? Tittelen Grus er
hentet fra et av Geir Gulliksens dikt i "Se på meg nå", hvor han
sammenligner individets lengsel om å være noe mer en bare en av seks
milliarder mennesker, med sandkornets ønske om i hvert fall å være en
grus - stor nok til å bli tatt i hånden.

Idé og konsept: Fiksdal/Lie
Koreografi og dans: Ingri Fiksdal og Martin Lervik
Tekst: Miriam Prestøy Lie
Lys: Ingeborg S. Olerud og Kyrre Heldal Karlsen
Scenografi og kostyme: Signe Becker

----------
«NUMB»

»Numb» kretser rundt forholdet »midt i mellom». En tilstand på vippepunktet mellom monotoni og bevegelighet; distanse og nærhet.

Masja Abrahamsen har arbeidet som koreograf siden 2006 og skapt en rekke forestillinger. Koreografiene hennes kjennetegnes ved høy fysikalitet i en ellers minimalistisk estetikk, hvor selve bevegelsen er hovedfokus. Masjas siste helaften "Pepper`s ghost" hadde premiere på Dansens Hus i august.

Koreograf: Masja Abrahamsen
Dansere: Kristianne Mo og Magnus Eide Myhr
Produsent: Kirre Arneberg
Kostymedesign: Signe Vasshus
Lysdesign: Kyrre Heldal Karlsen og Ingeborg Olerud
Lyd: Olaf Stangeland
Musikk: Dictaphone, Autechre, Fennesz, Ryoji Ikeda
Scenografi: Anders Hamre
Foto: Trine + Kim Designstudio/Kim Sølve

Danserisk materiale er utviklet i samarbeid med danserne

Støttet av: Norsk Kulturråd, Fond for lyd og Bilde og Fond for Utøvende kunstnere
Co-produsent: Dansens Hus, Oslo

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus