Hva leter du etter?

Death, Love and the Lightness of Being, 19.–22. november 2009

Death, Love and the Lightness of Being,
19.–22. november 2009

Spilles: tor. 19. nov. 2009 fre. 20. nov. lør. 21. nov. søn. 22. nov.

3 forestillinger på samme kveld.

Everlasting

Everlasting handler om små og store løgner, halvsannheter, selvbedrag og selvransakelse. I denne forestillingen utvikler Haagenrud konseptet videre fra "Så tag nu mina händer", hvor video og dans integreres i den grad at de nå fungerer som hverandres motspillere i direkte dialog. Hennes koreografier kjennetegnes ved konseptuell samtidsdans med røtter i det klassiske formspråket.

Koreograf: Hege Haagenrud
Danser: Suzie Davies
Skuespiller: Joao Pamplona
Dramaturg Mads Sjøgård Pettersen
Dukkemaker/fører: Rick Marr
Foto og klipp: Per Sveinung Larsen
Regi og klipp: Hege Haagenrud
Plakatfoto: Siren Lauvdal
Lyd: Rebekka Karijord, med Ane Brun , Anders Schjerp og Suzie Davies.
Tekst: Miranda July
Kostymer: Peter Løchstøer/Linda Sande
Lysdesign/projeksjon: Kyrre Heldal Karlsen og Ingeborg Olerud
Scenografi: Signe Becker


Grus

Forestillingen er inspirert av Grønland-Inuittenes mytologiske fortellinger om verdens opprinnelse. Et svært gammelt sagn derfra forteller om hvordan kroppen til den første mannen som døde ikke visste hvordan den skulle dø. Noen gamle koner begravde den under steinmasser, men kroppen nektet å bli liggende. Den ville heller bli med sleden tilbake til leiren. Konene skjente på kroppen og sa at sleden var for liten, og at det ikke ville bli plass til mat til de levende om de også måtte dra rundt på den døde. De la enda større steiner over kroppen, helt til den sluttet å skrike. Og så skjedde det noe . Kroppen overga seg til dødsriket; den fór opp til himmelen og ble til den første lysende stjernen. Og slik ble det lys også om natten så det ble lettere for de levende å jakte.

Fortellingen om kroppen som ikke har noen erfaring i å dø, som ikke vil gi slipp, fungerer som et bilde på hvor selvfølgelig og begjærlig vi tar plass i verden. For hvor går grensen mellom å ta nok plass til å eksistere, og å ta så stor plass at man reduserer andres eksistens ? Tittelen Grus er hentet fra et av Geir Gulliksens dikt i "Se på meg nå", hvor han sammenligner individets lengsel om å være noe mer en bare en av seks milliarder mennesker, med sandkornets ønske om i hvert fall å være en grus - stor nok til å bli tatt i hånden.

Idé og konsept: Fiksdal/Lie
Koreografi og dans: Ingri Fiksdal og Martin Lervik
Tekst: Miriam Prestøy Lie
Lys: Ingeborg S. Olerud og Kyrre Heldal Karlsen
Scenografi og kostyme: Signe Becker


Numb

Numb kretser rundt forholdet "midt i mellom". En tilstand på vippepunktet mellom monotoni og bevegelighet; distanse og nærhet.

Masja Abrahamsen har arbeidet som koreograf siden 2006 og skapt en rekke forestillinger. Koreografiene hennes kjennetegnes ved høy fysikalitet i en ellers minimalistisk estetikk, hvor selve bevegelsen er hovedfokus. Masjas siste helaften "Pepper's Ghost" hadde premiere på Dansens Hus i august 2009.

Koreograf: Masja Abrahamsen
Dansere: Kristianne Mo og Magnus Eide Myhr
Produsent: Kirre Arneberg
Kostymedesign: Signe Vasshus
Lysdesign: Kyrre Heldal Karlsen og Ingeborg Olerud
Lyd: Olaf Stangeland
Musikk: Dictaphone, Autechre, Fennesz, Ryoji Ikeda
Scenografi: Anders Hamre
Foto: Trine + Kim Designstudio/Kim Sølve

Danserisk materiale er utviklet i samarbeid med danserne.

Støttet av: Norsk Kulturråd, Fond for lyd og Bilde og Fond for Utøvende kunstnere.
Co-produsent: Dansens Hus, Oslo.

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus