Batty Bwoy utspiller seg som en kroppslig fiksjon, uatskillelig fra svart skeivhet. Gjennom en appropriasjon og gjenbruk av det jamaicanske skjellsordet «Batty Bwoy» (bokstavelig, rumpe gutt) vrir og vender Harald Beharie på myter for å påkalle en demonisk sensibilitet og forførende grusomheter, slik at sårbare muligheter åpner seg i et samspill mellom bevissthet og naivitet. I en granskning av den skeive monstrøsitetens absurditet anvendes dans til å artikulere kroppens og språkets porøsitet, med munner som svelger og spyr opp de kroppslige fiksjonene som projiseres på deres hud.

Batty Bwoy angriper og omfavner arkaiske fortellinger om det skeive, og frykten for den skeive kroppen som en pervers og avvikende skikkelse. Uttrykket «Batty Bwoy» brukes for å mane frem en ambivalent skapning i brytningspunktet mellom den prekære kroppen, frigjort kraft, glede og batty energi.

Forestillingen er inspirert av mytologi, ekle stereotypier, følelser og fantasier om skeive kropper og identiteter, homofobe dancehall-tekster, italienske Giallofilmer fra 70-tallet, ukuelige «gully queens» og skeive stemmer i Norge og Jamaica som har vært med i prosessen med utviklingen av forestillingen.

Batty Bwoy er utviklet i samarbeid med Karoline Bakken Lund, Veronica Bruce og Ring van Möbius.