Hva leter du etter?

Tøyen, Oslo: Pass på at vi ikke kommer tilbake til normalen

Vi har spurt dansekunstnere verden over om hva de gjør i karantene og isolasjon under influensapandemien som herjer over hele kloden. Kanskje det kan være til inspirasjon eller fortelle oss noe mer om verden vi lever i i dag? Mia Haugland Habib er på Tøyen med familien.

Hjemme
Koreograf og danser Mia Haugland Habib hjemme på kjøkkenet på Tøyen i Oslo. - Foto: Nicolai López

For English version scroll down.

Mia Habib er en av Norges viktigste koreografer og er kjent og respektert internasjonalt for sitt arbeid. Hun skulle med Mia Habib Productions ha Norgespremiere på forestillingen How to Die- inopiné på Dansens Hus denne våren, men forestillingen var en av de første som ble avlyst grunnet pandemien.

I løpet av de siste 15 årene har Habibs praksis brakt henne til ulike scenerom, gallerier, protester, private hus, religiøse rom, squats og konfliktområder – verden over. Inkludert i dette arbeidet er en installasjon på grensen mellom USA og Mexico, en solo i fjellene i Irak, en helbredende dans i noens stue og en storskala produksjon med 68 mennesker på en Operascene. Hun er utdannet koreograf fra Kunsthøgskolen i Oslo og har en master i konfliktløsning og forhandling fra Tel Aviv Universitet.

Mia Habib er årets Dansens dager-ambassadør, og Dansens dager arrangeres grunnet omstendighetene som et digitalt arrangement.

Hvor er du nå og hva er status quo?
Jeg er hjemme på Tøyen i Oslo med familien. Denne helgen finner Dansens Dager sted og som ambassadør for Dansens Dager i år skulle dansen jeg har laget blitt danset på Operataket fredag med 250 dansestudenter. Så denne uken bruker jeg litt tid på å kjenne på hva jeg vil si som Dansens Dager ambassadør nå når alt er annerledes. Hva som gir mening for meg å si. Jeg har siden kanselleringen av Norgespremieren vår 12. mars på Dansens Hus med How to Die- inopiné hatt behov for å observere, registrere, ta imot og flyte rundt. Det er først denne uken jeg føler at jeg har kommet i et modus jobbmessig hvor jeg kanskje vil utrette noe. Og da er timingen med ambassadørrollen veldig fin!

Hva slags rutiner har du laget deg?
Her kjennes det som om vi simultant har ferie, hjemmekontor, barnehage, drivhus, restaurant, nabolags hangout (på avstand), imaginært naturreservat med heftige dyr samt latskapsresidens med bekymring og unnasluntring. Jeg merket meg på nyhetene i begynnelsen av coronaperioden at rutiner ble anbefalt for mental helse. Jeg har også merket meg (absolutt med beundring) venner og kollegers gode regimer for rutiner i denne perioden. Men på den pendelen har vi i vårt hus havnet helt på andre siden. Det flyter. Når kalenderen sier hjemmekontor så ryddes kjelleren, og når klokka sier leggetid så fortsetter serien. Når jeg tenkte jeg skulle trene så lager jeg pannekaker, og når jeg skulle ut på tur for å ha telefonmøte i parken endte jeg opp med styrketrening. Når jeg har hatt en fantastisk dag så ender jeg opp med gråt og krangel, og når jeg har hatt en litt gråere dag, så kan den like gjerne ende på de mest fantastiske måter. Når det er sagt, så er dette symptomatisk for meg når jeg har vært igjennom ekstremt heftige produksjonsperioder. Og vi sto bokstavelig talt i kostyme på scenen på Dansens Hus klare til å gjøre generalprøve da kanselleringen skjedde. Så fra fullt adrenalin kick på startstreken med månedsvis av reising bak seg så har det vært topp å leke dyr i heimen og være middelmådig i absolutt alt jeg fortar meg.

Og så forsøker vi å være oppdatert på all familie vi har spredt over hele verden, samt nære venner som lever under andre kår enn oss her hjemme. Med familie på skjerm har vi feiret 88 års dag i Spania, hengt utenfor et lite privatfly i Chicago, sunget barnekonsert for eldgammel ensom tante i Tel Aviv, spist lammelår på tvers av flere norske byer med den norske familien, og med hjertet i halsen fulgt utviklingen til en slektning som ble smittet av corona på eldrehjemmet sitt i Paris. Han er nå friskmeldt i en alder av 93, og hele familien puster lettet ut.

Men! Noen rutiner er å melde. Jevnlig kontakt med mine fantastiske kolleger i Mia Habib Productions som jobber og beholder strålende humør. I tillegg til at jeg har lagt meg til den fine rutinen med å drikke kaffe hver dag etter halvannet år med kaffe kun en gang i uka. Forhåpentligvis forsvinner den rutinen når coroncperiodene våre er over- kaffe i kombinasjon med meg er ikke alltid optimalt…

Hva leser du?
Jeg var sikker på at jeg skulle lese mer i denne perioden men har vel egentlig bare bladd litt her og der… Jeg holder på med Przewalskis hest av Maja Lunde, The Roundabout Revolutions av Eyal Weizman (som på mange måter kan knyttes til årets Dansens Dager dans i analyser av sirkelen og dens funksjon i protest og revolusjon) og litt tilfeldige lesninger jeg kommer over delt av venner… Ellers så har jeg alltid hatt en greie med at jeg i perioder har et utvalg bøker som jeg ser på. Tittelen eller bildet inspirere meg, men så får jeg liksom aldri åpnet selve boka og virkelig lest den. Akkurat nå så er det “Hva visste hjemmefronten” av Marte Michlet og Radical Bodies om de legendariske dansekunstnerne Anna Halprin, Simone Forti og Yvonne Rainer og Dreamtime av John Moriarty.

Hva ser du på?
La Casa de Papel (Papirhuset), Peaky Blinders, Unorthodox, Nyheter og barnTV (spesielt Animanimals –veldig bra!)

Hva lytter du til?
Denne tiden har skapt rom for mye som aldri får plass. Endelig, seks år etter min mormors død, har vi hentet Tandberg anlegget hennes opp fra kjelleren med platespiller og radio. Veldig bra høytalere. Vi mangler noen biter for å få platespilleren til å snurre av seg selv så vi har kunnet lytte til mormor og morfars fantastiske platesamling ved at kjæresten min manuelt snurrer platene og forsøker å lytte seg frem til hvilket tempo de skal ha. Komisk, vakkert og ikke så praktisk. Så da har vi lyttet mer til radioen på anlegget. Vi får kun inn en FM stasjon hvis vi plasserer en spesiell lampe oppå anlegget og lar ledningen ligge løst oppå pianokrakken ved siden av. Så vi har hørt hinsides mye på lokalradio Oslo riks som spiller den samme musikken om og om igjen i dagesvis. Og veldig mye musikk jeg aldri ellers ville ha hørt på. Her om dagen hørte jeg på en time med Vazelina Bilopphøggers og konkluderte med at det faktisk ikke var så verst. Da! Da tenkte jeg at det kanskje er på tide at denne pandemien snart slipper taket (no offence til mulige Vazelina Bilopphøggers-fans der ute…).

Hvordan beveger du deg?
Sakte. Jeg går sakte. Har hoppet mye på trampoline med poden. Mye knåving og kosing i heimen. Har ikke danset annet enn i stua med familien (hvor Bella Ciao-sangen har blitt husets allsang etter timer med La Casa de Papel…). Har gjort yoga to ganger. Klein teknikk to ganger. Styrketrening to ganger. Trappeløp en gang. Og der sa det stopp. Så jeg må være den danseren i Oslo som antakelig har gjort minst trening. Jeg har hatt behov for å lytte, vente, la noe resonnere, noe jeg ikke vet hva er. Bevege seg annerledes. Se hva som oppstår når jeg lar det flyte. Hva som vokser frem av seg selv.

Hva inspirerer deg?
Vennene mine, familien min. Datteren min. Barna ute. Kjæresten min. Naboene mine. De jeg jobber med. Det er små ting. Nære ting. Noe de sier, noe de gjør, måten de hopper på eller viser omsorg. Perspektivene og initiativene. Eller tilstedeværelsen når de lytter. En latter.

Og i denne perioden: å se noe gro. Å følge det fra dag til dag. Å være så mye på ett sted at man lærer å kjenne mikrobevergelsene i nærmiljøet sitt. I trærne, i plantene, i hundene på gata og katten på hjørnet. Når tiden flyter ut. Det inspirerer meg enormt å være på ett sted etter så mange år med en nomadisk tilværelse. Jeg har så og si reist i ett i 17 år…

Hvis du kunne sende en beskjed som ville nå alle i hele verden, hva ville du sagt?
Jeg tror faktisk ikke at alle trenger å høre det samme. Vi er ikke i samme situasjon. Vi lever med samme virus. Men samfunnsrammene er så ulike at når det ett sted er panikk og sorg over manglende påske på hytta eller 17. mai tog og det et annet sted er sult og vold så er det tricky.

Til den rike delen av verden ville jeg sagt: pass på at vi ikke kommer tilbake til normalen. La oss bli litt fattigere, mye grønnere og endre (bytte ut?…) det kapitalistiske systemet så det tåler endring og stillstand.

Til den fattige delen av verden ville jeg sagt akkurat det samme til de som har makten.

Til alle andre: pass på hverandre, hjelp hverandre og protester når tiden er moden.

Og! Som Danseambassadør vil jeg si: Lytt til kroppen i denne tiden, la den få flyte, endre tiden sin, finne andre måter å være nær på avstand. Den kan vise oss noe annet. En annen dans. En dans og en kropp vi kan ta med oss inn i fremtiden. Gratulerer med dagen - Dansens Dager!



English version:

Mia Habib is one of Norway’s most important choreographers, internationally known and respected for her work. With Mia Habib Productions she was set to premiere her new show How to Die inopiné at Dansens Hus this spring. Due to the pandemic, however, the show was cancelled.

Over the last 15 years, Habib’s world wide work has brought her to stage rooms, galleries, protests, private houses, religious rooms, squats and areas of conflict. One part of this work is an installation on the border between the US and Mexico, a solo in the mountains of Iraq, a healing dance in someone’s living room, and a grand scale production of 68 people from an opera stage. She’s educated as a choreographer from Oslo National Academy of the Arts, and has a master in conflict resolution and negotiation from the university of Tel Aviv.

Mia Habib is an ambassador for this year’s Days of Dance (Dansens Dager), which, due to the circumstances, will be arranged digitally.

Where are you now and what’s the status quo?
I’m at home in Tøyen in Oslo with my family. Days of Dance is coming up this weekend. Being an ambassador, the dance I created was supposed to have been danced at the opera roof by 250 dance students. So this week I’m spending some time figuring out what I, as an ambassador for Days of Dance, want to say now when everything is different. What makes sense for me to say. Since the cancellation of the Norwegian premiere of How to Die inpopiné March 12th, I’ve felt the need to observe, register, receive and float around. It’s only this last week I feel like I’ve entered a work mode in which I might achieve something. So the timing with the ambassador role is very good!

What sort of routines have you made for yourself?
Over here it feels like a simultaneous vacation, home office, kindergarden, greenhouse, restaurant, neighborhood hangout (from a distance), imaginary nature reserve with exotic animals, and laziness residence, with both concern and slacking off. In the beginning of the corona period I took notice of the news pointing out that routines were recommended for mental health. I also took notice of friends’ and colleague’s good routines (with great admiration). But the pendulum went the other way in our house. It floats. When the calendar says home office we’re tidying the basement, and when the clock says bedtime, we keep watching the series. When I thought I would work out I’m making pancakes, and when I was going out to do a phone meeting in the park, I ended up doing strength training. When having a fantastic day I’ve ended up crying and arguing, and when I’ve had a gray day, it can easily end up in the most spectacular ways.

That being said this is pretty symptomatic for me when going through intense production periods. And we were literally on stage in costume at Dansens Hus, ready for our dress rehearsal when we got cancelled. So, from a complete adrenalin kick at the finish line, with months of traveling behind us, it’s been great playing animals at home, and being mediocre in absolutely everything I do.

And then we’re trying to stay updated on all the family we have spread throughout the world, as well as close friends living under different conditions than us here in Oslo. With family on screen, we’ve celebrated an 88th birthday in Spain, hung out by a small private jet in Chicago, sung a children’s concert to an ancient, lonely aunt in Tel Aviv, eaten lamb across several Norwegian cities with the Norwegian family, and painstakingly followed the development of a relative who got infected by corona at his nursing home in Paris. He’s now fully recovered at the age of 93, and the whole family gave a collective sigh of relief.

However! I do have a few routines to rapport. Regular contact with my fantastic colleagues in Mia Habib Productions, who are working and keeping their spirits high. I have also acquired the charming habit of drinking coffee every day, after a year and a half of only drinking it once a week. Hopefully that routine will disappear when the corona period is over. I’m not always optimal when combined with coffee…

What are you reading?
I was sure I would be reading more this period, but I’ve actually only turned a page here and there. But I’m currently doing Przewalski’s Horse by Maja Lunde, The Roundabout Revolutions by Eyal Weizman (which, in a lot of ways, can by tied to the dancing in this year’s Days of Dance, due to the analyses of the circle, and its function in protest and revolution), as well as random reading I discover via friends. In addition, I’ve always had this thing where in periods I have a selection of books I’m looking at, because the title or cover inspire me. But then I never get myself to actually open the book. Right now it’s What did the Home Front know? by Marte Michelet, Dreamtime by John Moriarty, and Radical Bodies, about the legendary dancers Anna Halprin, Simone Forti and Yvonne Rainer.

What are you watching?
La Casa de Papel (House of Paper), Peaky Blinders, Unorthodox, the news and children’s shows (particularly Animanimals — very good!)

What are you listening to?
This period has opened up for a lot there’s normally no room for. Finally, six years after my grandmother’s death, we got her old sound system up from the basement. It has a radio and a record player, and very good speakers! But we’re still missing a few pieces for the record player to spin by itself, so for us to listen to grandma and grandpa’s incredible record collection, my boyfriend[1] has been spinning the record manually, listening his way to the correct tempo. It’s comical, beautiful and not very practical. So mainly we listen to the radio. We only get the FM station if we place this special lamp on top of the system, and leave the cable loose on top of the piano stool next to it. So we’ve listened an awful lot to local radio Oslo Riks, which play the same music over and over again for days. So a lot of music I wouldn’t otherwise listen to. The other day I was listening to Vazelina Bilopphøggers for an hour, and concluded that actually, they’re not bad. Well! That’s when I thought it’s probably time for this pandemic to lighten up.(No offense to Vazelina fans…).

How do you move?
Slowly. I walk slowly. Have been jumping on the trampoline with the kid quite a bit. A lot of roughhousing and cuddling at home. I haven’t danced, except for in the living room with my family (the Bella Ciao song has become our theme song, after hours of La Casa de Papel…). I’ve done yoga twice. Klein technique twice. Strength training twice. Ran the stairs once. And that’s it. So among dancers in Oslo I’m probably the one who has worked out the least. My need has been for listening, waiting, opening up for resonance, something I’m not sure what is. Moving differently. See what occurs when I just let things float. What will grow forward by itself.

What inspires you?
My friends, my family. My daughter. The kids outside. My boyfriend. My neighbors. The people I work with. Little things. Near things. Something they say, something they do, the way they jump or show affection. The perspective and initiative. Or the presence when they listen. Laughter.

And in this period: Watching something grow. Following it day by day. Being so much in one place that you familiarize yourself with the micro-movements in your neighborhood. In the trees, in the plants, the dogs on the street and the cat on the corner. When time floats. It inspires me tremendously being in one place after so many years in a nomadic existence. I’ve practically been traveling constantly for 17 years…

If you could send out a message that would reach everyone in the world, what would you say?
Actually, I don’t think everyone needs to hear the same message. We’re not in the same situation. We’re living with a virus. But the frames of society are so different that in one place we’re panicking and grieving over missing easter or the 17th of May parade, while another there’s hunger and violence. It’s tricky.

To the rich part, I’d say: Make sure we don’t return to normal. Let’s be a little poorer, a lot greener and change (replace?) the capitalistic system, so it can withstand change and standstill.

To the poor part, I’d say the exact same thing to those in power.

To everyone else: Take care of each other, help each other and when the time is right, protest.

And! As an Ambassador of Dance I’d like to say: Listen to the body in this time. Let it float, change its time, find other ways of being close while keeping a distance. It can show us something else. A different dance. A dance and a body we can bring into the future with us. Many happy returns of the day — the Days of Dance!

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus