Vi som elsket amerika

Vi som elsket Amerika
Mamma og venninnene gikk arm i arm til kinoen og så Charlie Chaplin, cowboyfilm eller dansefilm med Fred Astaire, de tuperte håret og var såre fornøyd med tingenes tilstand. De så på USA som noe fint, velstelte sovebyer, blanke biler og nyslått plen, bungalow, søt popmusikk. De delte Einar Gerhardsens og Håkon Lie sin begeistring for landet i vest. Så kom rocken og Vietnamkrigen. USA fant på mye fanteri i Latin-Amerika. Da gikk rullegardina ned. Foreldrene mine gikk i tog gjennom 70-tallet, i anti-amerikanismens storhetstid. De var en del av den intellektuelle venstresida og var redde for amerikansk utenrikspolitikk og kulturimperialisme. I furubokhylla stod Vi som elsket Amerika - en essaysamling av Jens Bjørneboe, diverse kinalitteratur og forlaget PAX sitt leksikon. «For meg var Amerika rett og slett verden.» skrev Jens Bjørneboe i bladet Orientering i 1966. «Jeg leste amerikansk litteratur inntil besvimelse, gikk med amerikansk slips…» Men utover 50-tallet falmet kjærligheten hans til Amerika. «Hele det opprinnelige bildet av Amerika var borte, og de skyggesider man alltid hadde visst om fra det amerikanske samfunn; brutalitet, hykleri, sanseløst pengebegjær og tilbedelse av «sterke menn», slo med ett over i den offentlige utenrikspolitikk og kom til å prege den nyanseløst.»

Europeisk snippeske
Alan Øyen og Winterguests er tilbake med siste del av sin USA-trilogi, AMERICA Ep. 3: Super Amateur. Den andre forestillingen AMERICA Ep. 2 - Psychopatriot var en forestilling inspirert av opphold på kunstneren Robert Wilsons senter Watermills på Long Island i USA og New York Theatre Workshop. De tok med seg sin europeiske snippeske, full av misforståelser og forventninger, og reiste vestover. De lette etter noe amerikansk, de ville komme på innsiden av Amerika. Nå gjør de det igjen, i det Alan Lucien Øyen og makker Andrew Wale skriver sin nye forestilling i San Fransisco. De føyer seg dermed inn i en europeisk tradisjon. Dette har mange gjort før dem. Det er nærmest en egen sjanger.

Reiseskildringer fra USA velter seg ofte i myter om USA som et eksepsjonelt sted, annerledeslandet i vest. Du har vel lest bøker eller sett TV-programmer hvor menn kjører store biler i USA, spiser feite hamburgere og forteller om cowboyhelter fra barndommen. De leter etter det ekte Amerika. Våre egne utøvere av sjangeren heter Frank Årebrot, Erik Bye, Erik Møller Solheim, Morten Strøksnes, Per Heimly, Ari Behn, Audun Tjomsland, Alex Rosen, Thomas Seltzer, Joar Hoel Larsen og Levi Henriksen. Europa har Jean Baudrillard, Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir og Charles Dickens. Alle har de skrevet bøker, utarbeidet en samfunnskritikk eller lagd TV fra og om USA, enkelte skildringer er mer vellykkede enn andre. Den franske sosiologen og aristokraten Alexis de Tocqueville var tidlig ute som europeisk reisende og skrivende i USA. Han har blitt kalt hjernen bak det som kalles Amerikanske studier. Hans bok Democracy in America (1840) undersøkte demokratiet i den unge nasjonen, men beskrev også amerikansk kultur som rastløs og mobil. Amerikanerne blir ofte beskyldt for å være overfladiske, historieløse og besatt av det å være berømt. Derfor har de valgt en veldig berømt person som president. Amerikanisering er å gjøre amerikanere av de som immigrerer til USA. Salad-bowl kaller de det over there. Alle skal få beholde sin kultur, men innsausa i en kaloririk dressing av amerikanske verdier. Er amerikanisering også å gjøre resten av verden mer amerikansk? Hva er amerikansk kultur og står vår kultur i konstant fare for å bli amerikanisert?

Supermakt
Barndommens uskyldige bilde av USA blir etterhvert erstatta av den unge voksnes innsikt. Akk, så banalt. Men det er typisk for mytene og forestillingene vi lager oss om Amerika. Hva er Amerika? Amerika er virkelig, det er fjellkjeder, økosystemer og meth-laber i bobiler. Det er alle forestillingene vi lager oss, mytene om den amerikanske drømmen, støvete cowboyer. I Alan Lucien Øyen sine arbeider er Amerika prosess, minner, bevegelse, agent, ikke en setting eller et bakteppe. Alan Øyen og Winterguests spør i sine forestillinger: Hvorfor er hele verden opptatt av Amerika og amerikansk kultur? Winterguests tar tak i kjærligheten, forutinntattheten og avskyen for Amerika. Det er litt å grave i og også en potensiell fallgruve. Forfatterne Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud skriver i boka Frykten for Amerika – en europeisk historie, at nordmenn forstår amerikanerne som kulturløse og at den europeiske kultureliten har skapt et falskt fiendebilde av USA. Amerikansk kultur har hatt enorm påvirkning på verden i det tjuende århundre, det sammenfalt med modernismen og framveksten av massekultur. USA har vært en kulturell og politisk supermakt. Skal du være litt veslevoksen sier du at USA er verdens politimann. Det tjuende århundre har vært Amerikas århundre. Marilyn Monroe! Blues! Jazz! Popart! Martha Graham! Tennessee Williams! The Great Gatsby! Det der dinerbildet til Edward Hopper. Madonna! Merce Cunningham! Frank Lloyd Wright! Jimi Hendrix! Skal du være korrekt påpeker du at Amerika er hele kontinentet, nord, middel og sør. Og Canada også! Men når folk sier Amerika mener de ofte tilstanden, kraften og myten.

Kultureksportør
Etter første verdenskrig slo USA seg opp som kultureksportør. Det var billigere å kjøpe amerikanske TV-produksjoner enn å produsere egne, så europeerne ble sittende å glo på amerikanske serier. Hollywoodmaskineriet utvikla en formel som det var lett å tjene penger på. Standardiserte filmer med store stjerner tok verden med storm. Sitcomen I Love Lucy med komikeren Lucille Ball er kanskje tidenes mest sette TV-show. Den ble lagd på 50-tallet, men var populær i mange tiår etterpå, over hele verden. Ganske mange fikk også med seg Cheers, Friends og Seinfeldt. Da første verdenskrig var slutt regnet det penger over USA. Krig er lønnsomt for noen, alle stod i gjeld til USA. Hollywoods stumfilmer fra 1920-tallet ble populære verden over. Amerikanske Josephine Baker danset charleston i Paris og Berlin, suksessen tok henne helt til Oslo. Folket fikk westerndilla. Ikke bare ville de se cowboyer på film, de kjøpte kioskromaner om Morgan Kane. Men forfatteren Kjell Hallbing var fra Tønsberg.

Kulturpåvirkning
USA blir en kulturell supermakt utover 1900-tallet. Etterhvert blir mange redde for at amerikansk kultur ødelegger deres egen kultur. Historikeren Richard Pells argumenterer for at amerikanisering er en myte, brukt av europeere selv for å forklare uønska samfunnsutvikling. Det skriver danseviter/dansehistoriker Sigrid Øvreås Svendal i doktoravhandlingen sin om amerikansk kulturpåvirkning på dansekunsten i Skandinavia. Hun spør om amerikanisering er kulturimperialisme, moderniseringsprosess eller kulturmøte. Den tidligere franske presidenten Jacques Chirac satte en grense for hvor mange amerikanske filmer det var lov å vise på franske kinoer. Han ville ikke se «European culture sterilized or obliterated by American culture for economic reasons that have nothing to do with real culture.» I Norge har vi regler for hvor mye norsk musikk det skal spilles på radio. På Universitetet i Oslo har Svendal og flere andre forska på amerikaniseringen av Norge gjennom prosjektet Amerika i våre hjerter. «Det synes klart at Norge har vært utsatt for en sterk kulturpåvirkning fra USA, og at den også i noen grad var politisk styrt. Det er betegnende at en del av Marshallhjelpen i sin tid også skulle brukes til kjøp av amerikansk film», uttalte historieprofessor Helge Pharo til forskning.no. Forskerne fant at kulturdiplomatiet i USA hadde planer for hvordan de kunne sikre norsk oppslutning om USA sin politiske rolle, som f. eks NATO, gjennom kulturarrangement. De sendte jazzmusikere, symfoniorkestre og dansekompanier til Europa for å vise fram kulturen sin. Både moderne dans á la Martha Graham og klassisk ballett á la Balanchine ble sendt på turneer, og Svendal har blant annet undersøkt hvilken betydning disse statlige gjestespillene fikk i Skandinavia. Der man før snakka om kulturimperialisme, snakker man nå om kulturblanding eller kulturoverføring. Vi blander, vi vil selv gjerne oppleve det vi ser på som amerikansk kultur, vi ønsker oss kulturpåvirkning.

Manifest Destiny
I Amerika Episode 2: Psychopatriot adresserer Kate Pendry selveste John Wayne, en westernskuespiller som representerte amerikanske verdier som hardt arbeid og individualisme. Amerikas favorittfilmstjerne John Wayne var en slags profesjonell amerikaner. For å bli klisjeamerikansk må du ikle deg rifle og cowboystøvler, du må kunne ri og skyte. «Cowboys didn´t exist. Only in John Wayne films. They were Mexicans and slaves» sier Kate Pendry i Amerika Episode 2. Det vi tror er erkeamerikansk viser seg ofte å bare være en myte. Det fantes cowboyer, joda, men de var svarte, mexicanere, indianere, en del var damer. På film og TV er damene i ville vesten oftest til salgs. Ingrid Bolsø Berdal som Armistice i Westworld på HBO er et gledelig unntak. I virkeligheten herjet skarpskytterne Calamity Jane og Anne Oakley rundt i det ville vesten. Mary Fields, Belle Star, Pearl Heart var andre fredløse, lista er lenger enn vi har plass til her. Da Pearl Heart ble stilt for retten sa hun «I shall not consent to be tried under a law in which my sex had no voice in making.» Det var ikke så mange av kuguttene og kujentene som var ute og drepte indianere heller. Indianerne Morgan Kane eller John Wayne sloss med i barndommens cowboybøker- og filmer ble slakta ned av staten og militæret, ikke cowboyer. John Wayne var karismatisk filmstjerne i senator McCarthys Amerika, et hvitt, republikansk Amerika. Wayne representerer patriotisme og frihet, men også selve ideen om Amerika som noe eksepsjonelt. John Wayne representerer ”Manifest Destiny”, forestillinga om at den hvite mann har en gudegitt rett til kontinentet.

The Frontier
På midten av 1800-tallet bestemte amerikanerne at hvite familier kunne få seg en jordlapp der de kunne bygge og bo. Ikke nødvendig å bruke helgene til å gå på visning og by på prospekter. Slik velta nasjonen seg vestover, folket bevegde seg i takt med spade i handa, inn i et tomt landskap, her var bare noen svært primitive indianere å se. Amerikanerne så den suksessfulle ekspansjonen utover kontinentet som et tegn fra Gud om at han var på deres side. Naturen får en slags heroisk kvalitet, landskapet blir karakterskapende, den utemmede naturen gjør Amerikanere av nybyggerne. Landskapet blir en motvekt til klassesamfunnet i England, industrialisering og byliv. Frontierhistorier som John Wayne sine, definerer den nasjonale identiteten. Det vi kan lære av cowbyer er 1) hvordan se kule ut og 2) det vi tenker på som Amerika, eller amerikansk er ofte innhyllet i en sky av kruttrøyk.

I dag har amerikansk massekultur spredd seg over hele verden. Vi kaller det ikke kulturimperalisme lenger, men globalisering. Påvirkninga går alle veier og vi er generelt mindre redde for kulturpåvirkning. Vi er alle skyldige i kulturen vi lever i. Amerika er et ikonisk symbol for både problemer og muligheter: hyperkapitalisme, masseproduksjon, suburbia, muligheter, masseforbruk. USA mister sakte status, Trumps Amerika oppleves som umoderne og urettferdig, dermed vil våre europeiske forestillinger kanskje endre seg i en mer negativ retning. Amerikansk kunst-og kulturliv er høyst levende, men trues også av innreiseforbud og kutt i offentlige midler. Statlige programmer som National Endowment for the Arts og National Endowment for the Humanities står i fare for å legges ned. Knut Hamsun reiste to ganger til USA på 1880 tallet. Det resulterte i boka Fra det moderne Amerikas åndsliv (1889). Han var ikke nådig, han mente det amerikanske teater manglet «kunstånd», billedkunsten behøvde «impulsgivende veiledning», og litteraturen var «trøstesløs uvirkelig og talentfattig». La oss håpe Hamsuns ord ikke blir amerikansk virkelighet men blir stående som litt surmaga europeisk kulturkritikk.

Kilder:
Alexis de Tocqueville Democracy in America (1840)
Jens Bjørneboe. https://www.nytid.no/vi-som-el...
Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud Frykten for Amerika – en europeisk historie
Sigrid Øvreås Svendal COME DANCE WITH US: Amerikansk påvirkning på scenedansen i Skandinavia 1950-1980
Intervju med Helge Pharo her
Aides et Commissions. Centre National de la Cinématographie.
Hamsunsenteret.no http://hamsunsenteret.no/no/kn...