Fortell meg hvordan det var å jobbe med Meg Stuart i forestillingen Until Our Hearts Stop?
Det var som en strålende drøm. Det var tre måneder med veldig ulike teksturer, smaker og inntrykk. Det var mange gjester gjennom prosjektet som bidro på ulike måter fra ulike ståsteder. Å jobbe med musikere var også fantastisk. Musikerne er en stor del av prosessen, ikke bare et musikalsk akkompagnement, men var også med i det fysiske arbeidet.
På hvilken måte skiller Meg sine arbeidsmetoder seg fra andre du har jobbet med?
Meg er superskarp, veldig intuitiv og tilstede i øyeblikket. Hun er veldig god på å kuratere grupper med folk, og å dykke inn i forskjellige undersøkende prosesser. Jeg syns at hver forestilling hun lager er genuin i sitt uttrykk, og en konstant søken etter et nytt språk. For meg er dette hva det betyr å være en kunstnerisk utøver. Jeg ønsker å jobbe med folk som har denne nysgjerrigheten og som tørster etter å undersøke nye ting, som ikke lener seg mot gamle triks og vaner.
Hva betyr Until Our Hearts Stop for deg?
Vi fortsetter. Vi spiser. Vi driter. Vi sover. Vi gjør vårt beste. Vi roter det til. Vi elsker. Vi krangler. Vi forsøker å forstå. Vi prøver å gjøre noe meningsfylt ut av livet. Vi glemmer. Vi fortsetter, helt til denne lille muskelen på innsiden av kroppen stopper.
Forestillingen behandler tema som menneskelige grenser, intimitet og tar opp en del ting av høyst privat karakter, kanskje til og med tabubelagte tema. Kan du si noe om hvordan publikum har reagert, og hvordan disse møtene med publikum har vært?
Noe jeg kan si er at mange folk har en sterk fysisk reaksjon. Noen publikummere ønsker å være med oss i fellesskapet og håper de kan få bli med i det vi holder på med. Andre folk klarer ikke å forholde seg til det. Noen forlater salen. Noen har også fortalt meg at de lengter sånn etter denne type intimitet at de etter å ha sett forestillingen har fått et nytt blikk på hvordan de tenker om intimitet i sitt eget liv.
Sagt med tre ord, hvem er du?
Arbeid under utvikling.
Hva er din profesjonelle bakgrunn?
Jeg studerte teater på Dartington College of Art, et veldig spesielt sted, men skolen finnes ikke lenger. Skolen hadde en åpen tilnærming til hva teater er, og vi jobbet ganske eksperimentelt. Det var virkelig et perfekt sted for meg. Jeg starter å jobbe med eksperimenterende teater, men drev hele tiden mitt eget kunstneriske arbeid ved siden av. Det stoppet litt opp da jeg begynte å jobbe for dansekompanier, og noe jeg for det meste har gjort de siste ni årene. I England er de ulike performative disipliner mer splittet, så dans ble stedet der jeg følte meg mest hjemme.
