Tilfeldighetenes presisjon

Postmoderne pionér
Nordal er en av ytterst få koreografer i sin generasjon som fortsatte er virksomme, og har vært en pioner på mange områder; blant annet ved å fremme den postmoderne dansen her i Norge, samt synliggjøre dansens tverrkunstneriske karakter. Forestillingen V er et verk for fem dansere; Pernille Bønkan, Ingvild Krogstad, Trine Lise Moe, Caroline Skjørshammer og Else Margrete Sveinsson og tre slagverkere; Kjell Samkopf, Jennifer Torrence og Rob Waring. Lise Nordal er en koreograf med stor sans for visuell, minimalistisk komposisjon, og det har blitt sagt om hennes kunstnerskap at dansen skal oppleves og ikke tolkes. Nordals koreografier er i stor grad konstruerte bilder som snus, vendes og vrenges, både forlengs og baklengs. Den rene, flytende bevegelsen er i sentrum og eksisterer innenfor en stram men leken struktur. Det er selve oppbygningen og komposisjonen av forestillingen som interesserer henne mest, et rytmisk komplekst arbeid som ved første øyekast fremstår som rent og enkelt. Naturen har også alltid vært en viktig inspirasjonskilde i arbeidene hennes.

Samarbeid med Kjell Samkopf
Musikken til forestillingen V er nyskrevet av komponist og slagverker Kjell Samkopf, en fast samarbeidspartner for Nordal. De to samarbeidet første gang i 1986 med forestillingen Aqua, den var banebrytende på mange måter; en av de første multimediale forestillingene, samt en av de første helaftens forestillingene gjort av en frigruppe i Norge. I tillegg var levende musikk på scenen veldig sjeldent på den tida. Deres felles interesse for en abstrakt tilnærming til både dans og musikk brakte dem sammen. Nordal har alltid vært interessert i å jobbe med bevegelse uten emosjonelt innhold, bevegelsen skal ikke representere noe annet, men er et fullverdig uttrykk i seg selv. Samkopf er også opptatt av at lyd er lyd, og ikke et uttrykk for eller en representasjon av noe annet. De har begge jobbet med lange strekk i sine komposisjoner, hvilket pålegger tilskueren et ansvar for å holde seg interessert; man må iaktta et bilde over lengre tid for å trenge gjennom overflaten og virkelig komme inn i bildet.

Numerologi
V som forestilling tar utgangspunkt i numerologien, en gammel okkult vitenskap som spilte en stor rolle i gresk filosofi. Både gresk, romersk og hebraisk skriftspråk betegnet tall med bokstaver fra alfabetet, hvilket ga mulighet for numerologiske tilnærminger. Tallet fem har vært med duoen Nordal og Samkopf lenge. Forestillingen V er inndelt i fire sekvenser; Sirkelen, Triangelet, Kvadratet og Pentagrammet, og tar utgangspunkt i tallene 1 3 4 5. Numerologi har blitt brukt som metode i den kunstneriske prosessen ved at tallrekker utledet av dansernes og musikernes navn og fødselsdato har vært sentrale i utformingen av dans og musikk. Samkopf har også latt seg inspirere av Marcel Duchamp og hans uferdige verk Erratum Musical fra 1934. Basert på såkalte chance operations, der kompositoriske valg blir styrt av tilfeldigheter, er stykkene til Duchamp en forløper til John Cages Music of Changes fra 1951; det første moderne musikkstykket skapt i stor grad gjennom tilfeldige prosedyrer. Slike prosedyrer ble også tatt i bruk av Cages samarbeids- og livspartner Merce Cunningham i hans danseforestillinger. Den mest skjellsettende opplevelsen for Nordal var da hun som ung dansestudent så Merce Cunningham på scenen i London i 1972. Han stod der helt stille, i noe som føltes som en evighet, og interessen for stillhet har fulgt henne gjennom hele kunstnerskapet hennes.

Fra Even Kirkenær, via London til New York
Lise Nordal er oppvokst i Oslo, hun danset hos Jorunn og Even Kirkenær i oppveksten og senere også ved Den Norske Operas Ballettskole. Hun er utdannet fra Ballettinstituttet (nå Norges Dansehøyskole) og ved London Contemporary Dance School og DanceCentre i London. På slutten av 70-tallet bodde hun i New York, og dette oppholdet ble helt avgjørende for at hun valgte å fortsette med dansen, det ga henne lysten til å begynne å koreografere selv og ga grunnlaget for hennes tverrkunstneriske fokus. Hun debuterte som koreograf med Strømninger i 1978, i regi av Collage Dansekompani.

Collage
Collage Dansekompani ble dannet i 1974 av Lise Nordal, Lise Eger og Ida Collin, som en av de første frie dansegruppene i Norge. De var i begynnelsen kjent som dansegruppa på Club 7, der de stort sett holdt til. Club 7 var en kulturell klubb i Oslo virksom fra 1963-1985 og ble et samlingssted for den radikale motkulturen slik den kom til uttrykk i Norge. Det var et tverrkunstnerisk sted med aktivitet innen både jazzmusikk, visesang, poesi og teater. Klubbens eksperimenterende teater, kalt Scene 7, ble drevet av skuespilleren Sossen Krohg. Collage Dansekompani var et repertoarkompani, hver forestilling bestod som regel av flere mindre verk. Navnet ble foreslått av Svein Bolling, kunstmaler og samboer med Lise Eger, han så på gruppen som en "collage" fordi gruppen tidlig knyttet til seg andre kunstnergrupper som billedkunstnere, komponister, musikere, fotografer og poeter. Ida Collin koreograferte den første forestillingen, Samtaler, til musikk av Sigurd Berge. De neste fem årene var det ofte Eger som koreograferte, Nordal var først og fremst danser og administrator. Etter noen år gikk Eger ut av kompaniet (Collin hadde da trukket seg ut) og senere har både Inger Buresund, Sølvi Edvardsen og Kristina Gjems med flere vært en del av Collage Dansekompani. I tillegg har de hele veien invitert inn gjestekoreografer fra utlandet. Nordal fungerte som kunstnerisk leder fra 1990, de hadde tidligere vært organisert gjennom allmannamøter, og det ble gjennomført et 20 års jubileum i 1994. Overgangen i støtteordningene fra driftsstøtte til prosjektstøtte var utslagsgivende for at kompaniet ble lagt ned i 1995.

CODA
CODA Oslo International Dance Festival ble opprettet som en stiftelse i 2001 av Lise Nordal og Odd Johan Fritzøe. Den første festivalen fant sted i 2002, den ble åpnet av Merce Cunningham Dance Company som gjestet Oslo og Norge for aller første gang. Kompaniet markerte med dette også sitt 50 års jubileum og Merce selv var til stede i Oslo. Festivalen ble arrangert en gang i året fram til 2005, før det så ble til en biennale. Nordal var med i programmeringskomiteen fra begynnelsen av, og gikk så inn som kunstnerisk leder for festivalen fra 2006 og helt fram til 2017. Festivalen ønsker å presentere et mangfold av av norsk og internasjonal samtidsdans, en stor motivasjon fra begynnelsen var å presentere de store utenlandske dansekompaniene som kom til København og Stockholm, men som regel hoppet over Oslo, for et norsk publikum. Å videreføre arbeidet rundt Dansens år i `93, både i forhold til å samle hele danse-Norge og å skape oppmerksomhet rundt dans i media, var også en tanke bak festivalen. I begynnelsen gikk programmeringen av seg selv, gjennom sin lange karriere som dansekunstner hadde Nordal god oversikt og visste godt hvem hun ville invitere. Det var den postmoderne dansen som hun hadde møtt i New York som stod hennes hjerte nærmest.

Pedagog og kunstner
For Nordal har det å virke som pedagog vært viktig og hun har alltid undervist parallelt med arbeidet som danser og koreograf, det var også slik man livnærte seg som dansekunstner på den tida. Danseklasser og forestillingsarbeid forenes i et felles fokus på komposisjon. Siden 1998 har hun presentert forestillinger under eget kompani: NorDans produksjoner, i 2015 mottok hun Danseinformasjonens ærespris og i 2016 Oslo bys kunstnerpris. Nordal har gjennom hele sin karriere reist og oppsøkt mye dansekunst i utlandet, og har i omfattende grad bidratt til å eksponere det norske publikummet for en rekke store internasjonale koreografer, gjennom både sin virksomhet i Collage og CODA. Hennes ønske er stadig at dansen skal få like høy status, og den samme naturlige plassen i samfunnet, som musikken og litteraturen har.

Kilder:
https://danseinfo.no/10-sporsmal/1226-10-sporsmal-til-lise-nordal
https://www.danseinfo.no/dansearkivet/intervjuer/2740-lise-nordal-m-kjell-samkopf
http://www.codadancefest.no/nyheter/intervju-med-lise-nordal
https://www.danseinfo.no/nyhet...