Tegner kartet på nytt

Kjære Eun-Me Ahn, forestillingen din heter Post-Orientalist Express. Kan du fortelle mer om meningen bak tittelen og reisen den inviterer oss med på? Hvordan forholder du deg til orientalske klisjeer og fortellinger, og hvordan påvirker dette din kunstneriske og koreografiske tilnærming i skapelsesprosessen? Tror du det er mulig å bygge bro over dette kulturelle gapet?

Post-Orientalist Express er en reise for å knuse det vestligskapte speilet kalt “Orienten” og tegne kartet på nytt. Den markerer et steg utover den orientalismen Edward W. Said beskrev – myten om et “Østen” konstruert gjennom et vestlig blikk.
Verket begynner med et paradoks: “Alt og ingenting er mitt.” Publikum passerer gjennom Erehwon (Nowhere, baklengs), et forvrengt rom der navn er snudd – Aniha (Kina), Aeroka (Korea), Napaja (Japan) – og maktstrukturene bak det vi antar er kulturell identitet blir omorganisert.

Det avgjørende poenget er dette: orientalisme er ikke bare et vestlig blikk. Innenfor Asia orientaliserer vi også hverandre. Da jeg innså det tette nettet av gjensidig fremmedgjøring – Korea overfor Japan, Japan overfor Kina, Kina overfor Korea – forsto jeg at en enkel avvisning av orientalismen var umulig; det lever allerede i og mellom oss. Jeg valgte derfor det jeg kaller strategisk essensialisme: i stedet for å forkaste dette sammensatte feltet av fakta og fantasi, gjenvinner jeg det som en felles menneskelig ressurs som bryter ned det gamle øst/vest-hierarkiet – ved å låne tradisjoner, stadig endre uttrykkene deres, kombinere dem på nytt og skape nye betydninger. 

Kan kulturelle gap bygges over? Ja – men metoden er avgjørende. Jeg tror på en tredje vei: Både og, ikke Enten eller. Å bygge broer betyr ikke å viske ut forskjeller; det handler om å hedre hver kultur på egne premisser og bevare friksjonen i møtepunktene. Ikke enhet, men dialog; ikke én stemme, men harmoni.

Koreografisk var den avgjørende holdningen ikke “pan-asiatisk”, men “inter-asiatisk”. Et fiktiv “forent Asia” ville bare reprodusere vestlig orientalisme innenfra. I stedet bruker jeg forskjell og spenning som råmateriale: yin–yang-sirkelen som krysser den rette linjen i Noh, en Kathakali-mudra som vever seg mellom dem. Slike dissonanser skaper en ny rytme – dansen til Inter-Asia.

I det 21. århundret trenger vi ikke lenger være på defensiven. Kreativiteten blomstrer når vi bruker våre indre kompleksiteter – friksjon, misforståelser, til og med konflikt – som drivstoff. Post-Orientalist Express ser kultur ikke som et vertikalt hierarki, men som en horisontal strøm, der “oppdiktede tradisjoner” stadig blir gjenskapt.

Du har studert tradisjonell sjamanisme og samtidsdans i Seoul og har visket ut grensene mellom dem i arbeidene dine. Hvordan vil du beskrive ditt unike bevegelsesspråk? Og hvordan samspiller disse to uttrykksformene i Post-Orientalist Express – hva slags dialog oppstår mellom dem?

Bevegelsesmaterialet mitt er et fysisk språk som pendler mellom ritualer og lek. Sjamanismen lærte meg at kroppen ikke bare er et uttrykksverktøy, men et medium som kommuniserer med verden og skaper forandring. En sjamans dans er ikke en forestilling for tilskuere; den er en passasje mellom guder og mennesker, liv og død, fortid og nåtid – ladet med transe, helbredelse og transformasjon.

Samtidsdansen lærte meg derimot et sekulært, kritisk vokabular – dekonstruksjon, brudd, individuell uttrykksevne. Jeg setter ikke de to opp mot hverandre; jeg kanaliserer sjamanistisk energi gjennom en moderne form. Språket mitt oppstår der det hellige blir verdslig og det absolutte blir relativt: voldsom skjelving, sirkulære snurrer, plutselige stopp og utbrudd – energier fra gut (koreansk sjamanistisk ritual), men bevisst komponert i en moderne sammenheng. 

I Post-Orientalist Express fører disse formene en samtale om tradisjon og samtid. Noh, Jingju (Pekingopera), Kathakali– alle bærer sjamanistiske rester: kommunikasjon med ånder, fortellinger og forvandling. Jeg komponerer dem på nytt i et moderne kritisk språk, og minner om tradisjon ikke som noe fast, men som noe som hele tiden finnes opp på nytt. 

Der det hellige blir verdslig, og tradisjon vender seg mot fremtiden – der ligger kjernen i deres dialog. I så måte beveger kroppen min seg både som sjaman og som moderne kunstner, og krysser og oppløser grensene mellom fortid/fremtid, øst/vest, hellig/profant. Post-Orientalist Express gjør denne dobbeltheten synlig.

Forestillingene dine utfordrer ofte normer rundt etnisitet, men også kjønn, alder og andre identiteter. Hvilken rolle spiller dans i å omskape samfunnets fortellinger?

De fleste av oss lever innenfor usynlige kategorier – “Du er koreaner”, “Du er kvinne”, “I din alder må du leve slik.” Disse fungerer som sosial koreografi, som foreskriver hvordan kropper skal bevege seg. Jeg prøver å gjøre dette skjulte partituret synlig – og så bryte det.

Når en kvinne i sekstiårene danser voldsomt, eller en mannlig danser legemliggjør tradisjonell kvinnelighet, forvandles kommandoen “du må være slik” til muligheten “jeg kan også være slik”. Ord er ofte farget av etablerte maktstrukturer – “kvinne”, “orientalsk”, “tradisjon” bærer alle andres blikk – men en dansende kropp taler før eller utenfor disse termene.

Når min seksti år gamle kropp løftes som en jentes, når en “koreansk” kropp rommer flere kulturer samtidig, erklærer den: Jeg kan ikke reduseres til én kategori. Publikum begynner å ane koreografien samfunnet har skrevet inn i sine egne kropper. Dansen skriver manuset på nytt – og i det nye manuset er grenser ikke murer, men bevegelige linjer av mulighet. Det er den verdenen jeg drømmer om gjennom dans.

Du vokste opp under Sør-Koreas demokratiseringsperiode, en tid med raske sosiale endringer som ble ytterligere forsterket av globaliseringen. Hvordan tror du disse samfunnsomveltningene har påvirket Post-Orientalist Express og tidligere verk som Dancing Trilogy?

Jeg vokste opp mens jeg så Koreas demokratisering utspille seg i gatene. Disse urolige årene etterlot spørsmål i meg om hva dans kan og bør gjøre. Globaliseringen skapte samtidig forvirring om hva som egentlig var “koreansk.” Tradisjon havnet på museer; vestlig kultur ble hverdag. I denne forvirringen kunne jeg tidlig gi slipp på fantasien om en “ren tradisjon.”

Det lange, krevende arbeidet med å skape mitt eget språk førte til Anthropology of the Body Trilogy (Dancing Trilogy) – Bestemor, Tenåring, Middelaldrende menn – tre kropper der koreanske maktstrukturer er tydeligst nedfelt: offer og hengivelse, kontroll og eksamenspress, patriarkat og autoritet. Jeg ønsket å gå utover slike enkle merkelapper, søke et felles grunnlag på tvers av generasjoner, og fange en moderne kroppshistorie gjennom dans. Demokratiseringen endret de politiske systemene, dans kan gjenkalle og fortolke minnene som er skrevet inn i kroppen.

Om trilogien handlet om makt innenfor koreansk samfunn, vender Post-Orientalist Express blikket utover – mot forholdet mellom Asia og Vesten. Likevel forblir kjernen den samme. Som demokratiet lærte meg, stopper jeg ikke ved å kritisere vestlig orientalisme; jeg konfronterer også våre interne hierarkier – gjensidig fremmedgjøring mellom asiatiske nasjoner, skillet mellom tradisjon/moderne – og bruker dem som skapende materiale. Å leve gjennom globalisering lærte meg at det ikke finnes et rent “oss”; alt er allerede blandet, og hybriden er styrke. Post-Orientalist Express er krystalliseringen av denne erkjennelsen.

Demokratiseringen lærte meg å motstå; globaliseringen lærte meg identitetens flyt. Sammen gir de næring til en praksis som demonterer makt og forestiller seg nye former for solidaritet.

Noe av det første man legger merke til i forestillingene dine er bruken av farge, særlig gjennom de visuelt overveldende og rike kostymene. Kan du fortelle mer om fargenes rolle og hvordan de preger forestillingen? Hvilken rolle spiller kostymer og farger i å omforme kulturelle symboler?

Farge er på mange måter grunnen til at jeg begynte med dans, så den har alltid vært dypt viktig for meg. Som fem–seksåring løp jeg alene over landsbybakkene. En dag møtte jeg mennesker kledd i blendende farger. I årene etter krigen var de fleste klær svarte, grå eller marineblå. Jeg spurte: “Hva er dette?” og noen svarte: “Dans.” I det øyeblikket åpnet en helt ny verden seg. Selv da forsto jeg at farge bar energi – kanskje derfor ble jeg senere trukket mot sjamanisme.

Da jeg begynte å skape selv, samarbeidet jeg ofte med designere. Men å forklare hva jeg ønsket tok ofte for lang tid, og resultatet fungerte ikke alltid sammen med bevegelsen. Som kunstnerisk leder forstår jeg skjønnhet, men som danser vet jeg hvor avgjørende funksjonalitet er – spesielt for raske kostymeskift under forestillingen. I dette verket bærer hver utøver mer enn ti kostymer. Det betyr at kostymet ikke bare kan være noe du har på deg; det må være en del av dansen, en forlengelse av bevegelsen. 

I Post-Orientalist Express samsvarer kostymene med ideen om å gjenoppfinne tradisjon, ikke bevare den. Jeg studerte ulike tradisjonelle plagg og tolket dem på min egen måte: linjene i hanbok, lagene i kimono, draperingen i sari – gjenkjennelige, men totalt forvandlet til glitrende, overdådige former. Ikke bevaring, men gjenoppfinnelse.

Historisk sett bar farger hierarki. Jeg snur denne ordenen på hodet. Neonfarger, vinylteksturer, kitsch-utsmykninger – elementer tidligere avfeid som “billige” – bringes fram i lyset, avslørt i sin kraftfulle energi. Akkurat som sterke farger en gang åpnet en ny verden for meg i det grå landskapet etter Koreakrigen, blir farge her et språk for frigjøring, et gjennombrudd i makt- og rangsystemer. I Post-Orientalist Express er kostymet ikke en fast identitet, men en maske i konstant endring. Danserne bytter klær mange ganger og viser at kulturell identitet ikke er en konstant, men noe som kan velges, kombineres og tenkes på nytt.

Til syvende og sist er paletten og garderoben i arbeidet mitt ikke verktøy for reproduksjon, men for nyskaping – redskaper for å skape nåtiden og forestille seg fremtiden. De er mitt blikk på den vidunderlige fargeverdenen som en seks år gammel jente en gang skimtet i en åsside.

Hva håper du publikum tar med seg fra dette verket?

Jeg håper publikum drar derfra med en sanselig opplevelse og en ny måte å se på. Som paradokset “alt og ingenting er mitt”, ønsker jeg at du skal møte det fremmede som oppstår når ting blandes – til spørsmålet “Hvem eier dette?” begynner å løse seg opp.

Post-Orientalist Express er ikke bare et scenearbeid; det er et forum der publikum og kunstnere deler både prosess og idé. Sammen utforsker vi en verden av Både og snarere enn Enten eller: strømmer i stedet for kategorier, veikryss i stedet for hierarkier, og den skapende spenningen som oppstår i møtepunktene.

Ideen om Inter-Asia som vi utforsket her, behandler Asias interne forskjeller som råmateriale – og bærer potensialet til å reise videre. Man kan for eksempel forestille seg en senegalesisk danser som gjenser en sørafrikansk form, eller en egyptisk koreograf som gjenerobrer en etiopisk tradisjon – friksjon, misforståelser og skapelse som utspiller seg samtidig. Hvis slike “Inter-” praksiser utvider seg og møtes, kan de tilby en ny modell for forestillingsevne som forbinder kontinenter uten å viske ut intern kompleksitet.

Fremfor alt håper jeg publikum ikke begrenser dette verket til “Østen”, men bruker metodikken som et springbrett for egen tenkning og fantasi. Det er derfor jeg inviterer deg med på denne reisen – og det jeg aller mest ønsker at du skal ta med deg videre.


Med tillatelse fra Berliner Festspiele.
Intervjuet ble gjennomført i forbindelse med den europeiske premieren på Post-Orientalist Express av Yusuke Hashimoto, kunstnerisk leder for Performing Arts Season.