Fredag kommer det sørafrikanske kompaniet Via Katlehong hele veien fra Johannesburg til Oslo for å spille den kritikerroste forestillingen Via Kanana på Dansens Hus. Uttrykket er både sprakende kraftfullt, lekent og sårt. For å forstå historien bak dansetradisjoner som pantsula og gumboot må du tilbake til kolonialismen, hvor disse danseformene oppstod som ordløs opposisjon og identitetsskaper mot apartheidregimet.

Det lovede landet
Det afrikanske kontinentets sydspiss har med sine store naturressurser og vakre landskaper alltid vært et etterlengtet mål for migranter og kolonialister. På tusentallet var det stammer fra ulike nordafrikanske land, som Nigeria og Kamerun, som hadde Sør-Afrika som mål for sine vandringer. Fra midten av 1600-tallet kom kolonister og misjonærer fra Nederland, England, Frankrike, Tyskland, India og Skandinavia. Selv om afroafrikanere fortsatt er i stort flertall, består Sør-Afrikas befolkning i dag av etterkommere av alle disse folkegruppene.

Nederlenderne, som ankret opp i Cape Town i 1660, og engelskmennene, som seilte inn med sine krigsskip 135 år etter, kom ikke bare med idéer om kolonialisering og underleggelse. De kom også med sine kulturer. Britisk kunst og kultur ble under koloniseringen opphøyet og introdusert for sørafrikanerne som høyverdig, med klassisk ballett som noe av det aller ypperste. Svart/hvit-dikotomien ble dermed gjenspeilet ‘høykultur’ og ‘lavkultur’. Raseideologien forhøyet «hvite» mennesker og «hvit» kultur til noe edelt og sublimt, mens «svart» kultur, altså tradisjonelle afrikansk kunstformer, ble sett på som primitive og vulgære.

Fram til apartheidregimets fall i 1994, skulle Sør-Afrikas opprinnelige kunstformer stadig mer systematisk undertrykkes, noe ikke minst dansekunsthistorien reflekterer.

Kulturell kolonisering
Med innføringen av apartheidregimet i 1948 ble den systematiske dehumaniseringen og segregeringen av de svarte og fargede, offisielt institusjonalisert. Rå utnyttelse av «svart arbeidskraft» (såkalt «black labour») var den strategiske nøkkelen i kolonialiseringen og veien mot en statsform hvor rasesegregering gikk hånd i hånd med det økonomiske systemet.

Med forsterket kraft fortsatte også devalueringen av tradisjonelle afrikanske kunstuttrykk. Innen dans var det kanskje spesielt tydelig.

Sør-Afrika har urbefolkning av ulike ‘avstamninger’, slik som Sanfolket (av vestlige døpt «buskmenn») og Khoisan-folket (av misjonærene kalt «hottentotter»). Når dagens svarte sørafrikanere søker etter den opprinnelige, sørafrikanske identiteten, er det helt tilbake til Khoisan og San-folket de leter. For selv om demokratiet overtok med Nelson Mandela i 1994, blør sårene fra apartheid fortsatt.

Sør-Afrikas sjel strever med å reise seg etter traumet. Landets samtidsdans-historie er like mye en historie om søken etter kulturell identitet. For et europeisk hode, formet av europeiske historiebøker, er det kanskje fortsatt slik at ordene «primitivt» og «afrikansk» er merkelig assosiert med hverandre? Vi får raskt bildet av stammedans og bastskjørt for vårt indre øye.

For afrikanere derimot, finnes det knapt noe mer fornærmende enn det vedvarende stempelet av en stolt og avansert kultur som primitiv, vulgær og dyrisk. Men fordommene er velkjente, og føyer seg inn som en del av den sedvanlige, vestlige ovenfra-og-ned-arrogansen afrikanere har måttet forholde seg til fra de første kolonistene satte føttene sine på afrikansk jord.

Fortsatt er disse temaene svært opprivende, og kunsten speiler det. Søken etter det opprinnelig sørafrikanske, kombinert med ønsket om at «hvite» og «europeere» en dag skal erkjenne sin kulturimperialisme, be om tilgivelse og gi en reell oppreisning, skjuler seg i metaforene og mellom linjene i majoriteten av kunst som produseres.

Identitet og aktivisme
Kolonistene festet grepet om det sørafrikanske samfunnet ved å systematisk legge lokk på ‘svarte’ og ‘fargedes’ egen kulturelle utfoldelse. De ‘hvites’ kultur måtte ikke tilsmusses av de primitive ‘svartes’. Dermed ble alle ‘ikke-hvite’ ekskludert fra offentlig støttede scener og støtteordninger. Men, som vi kjenner fra andre undertrykkende samfunn, fortsatte den frie dansen å leve i det skjulte - og fikk i stedet stadig tydeligere form som ordløs opposisjon og fellesskapsfaktor.

Parallelt vokste afrikansk såkalt «fusion»-dans, en tilsiktet kombinasjon av av vestlige danseformer med tradisjonelle afrikanske eller «township»-rytmer, fram i løpet av 1970-, 80- og 90-tallet. Aktivistene fra denne perioden har etterlatt en bred arv av ulike metodikker, teknikker, utdanningsinstitusjoner og kompanier. De ulike danseformene som praktiseres og undervises i Sør-Afrika i dag er både tradisjonelle sørafrikanske danser og ritualer, klassisk ballett, moderne og samtidsdans, spansk flamenco, afro-fusion, og klassisk indisk dans (som kathakali og baratha natyam).

Alle strømningene resulterte i en kraftig debatt rundt hvorvidt ulike flerkulturelle retninger fusjonert kunne representere en definitiv «sørafrikansk» stilart. Samtidig er det i mange tilfeller kombinasjonen av ‘importerte’ og originale danseteknikker og stilarter som har vakt internasjonal interesse og oppmerksomhet. Mange bemerkelsesverdige dansere og koreografer innen sørafrikansk moderne- og samtidsdans i dag, representerer nettopp ulike former for fusjon, som for eksempel Dada Masilo, som med sitt kompani har gjestet Dansens Hus to ganger.

De siste årene har den globale dansescenen fattet sterk interesse for de unike og rent sørafrikanske danseformene, som indlamu (tradisjonelle Zulu, Tswana, Ndebele og Xhosa-danser, Die Rieldans (som hevdes å være sør-afrikas eldste danseform, med røtter i Xhoisan og slave-historien, gumboot-dance (en rytmisk dansestil som også oppstod i slavetida, og toyi toyi (folkets protest og krigsdans) isipantsula and sbhujwa - blant annet.

I Via Kanana er gumboot og pantsula hovedteknikkene.

Gumboot har sine røtter i de ‘svartes’ slavearbeid for kolonistene i gullgruvene rundt Witwatersrand og Johannesburg. Mens kolonistene beriket seg på sørafrikanske naturressurser som gull, kull, diamanter og platina, kjempet slavearbeiderne mot utmattelse i de mørke gruvegangene. De risikerte grov fysisk avstraffelse ved å snakke med hverandre, men utviklet et ‘morsespråk’ ved å stampe ulike rytmer i bakken i kombinasjon med klapping på sidene av gummistøvlenee. På den måten kunne de sende beskjeder til arbeidere over lengre avstand eller anerkjenne hverandres emosjonelle motstand uten å risikere individuell straff. Da anti-apartheid-bevegelsen etterhvert vokste seg sterkere, ble gumboot et av de sterkeste kulturelle uttrykkene for motstand nasjonalt. Sammen med gumboot-dansen ble det ropt politiske slagord i kraftig protest mot apartheid-regimet.

Pantsula oppstod som protest mot segregeringen innført av apartheid-regimet på 1950- og 60-tallet. Den brutale tvangsflyttingen av ‘svarte’ og ‘fargede’ sørafrikanere til township-områder førte til dyp identitetskonflikt. Kunsten ble en måte å forenes og gjenreise egen identitet og verdighet på. Dansen skapte også et fellesskap hvor unge, sørafrikanske menn kunne få utløp for frustrasjoner og emosjonell smerte. Mot 1980-tallet hadde dansen utviklet seg til å favne både begge kjønn og alle aldre -og begynte å få stadig tydeligere politiske overtoner. Ved apartheids fall i 1994, hadde pantsula blitt et uttrykk for opposisjon og representasjon av kulturell identitet for mange melaninrike sørafrikanere. Stilen har et umiskjennelig uttrykk av urban afrikansk ‘street culture’, men har også elementer både fra den afrikanske sotho-dansen mqaquanga og marabi, i tillegg til elementer fra amerikansk street og charleston. Teknikken består av raske, synkoperte bevegelser, locking og popping, og omfatter en bestemt estetikk og klesstil.

Når du ser Via Kanana i helgen, husk på smerten bak fargene. Husk på sårene bak den sprakende energien. Fortsatt venter ‘svarte’ og ‘fargede’ sørafrikanere på at det rustne løftet fra Mandelas munn om de undertryktes oppreisning, en dag skal holde stand. Dét er speilet denne sørafrikanske danseforestillingen holder opp mot den vestlige verden.