I anledning 1. mai, arbeidernes internasjonale kampdag, vil jeg gi en liten oppmerksomhet og takk til den arbeidskraften jeg selv er en del av, nemlig landets mange dansekunstnere.
Dansekunstner er en fellesbetegnelse for dansere, koreografer og dansepedagoger. De aller fleste av oss befinner oss i flere av disse kategoriene, om ikke i alle tre. Å være en dansekunstner er en kunst i seg selv. Vi balanserer vekten vår mellom mange ulike oppdrag og samarbeidspartnere. Vi er fleksible. Vi går i spagaten for å komme andre kunstnere, institusjoner, publikum i møte. Vi trener opp vår spenst for å ta store sjanser. Vi trener opp vår stamina for å holde ut år etter år. Vi skifter form fra et øyeblikk til et annet, fra forestilling til installasjon til tekst til stunt til show; dansen skifter kontinuerlig form for å passe inn i sin sammenheng. Men dansen pusher også tilbake, pusher omgivelsene til å ta stilling på nye måter, til å være sammen på nye måter.
De aller fleste dansekunstnere er frilans. De er frie til å skape og utøve den dansekunsten de selv ønsker. Det betyr også at de stort sett er «frie» fra økonomiske og sosiale rettigheter, trygghet, stabilitet og forutsigbarhet. Etter å ha vært en del av det norske dansefeltet i nesten ti år vet jeg at de ordene kan få enhver av oss til å begynne å sikle og måtte tørke oss skamfullt rundt munnen. Kanskje også kjenne et lite sting i hjertet. Så puster vi dypt inn og ut og løfter blikket nok en gang opp og fram mot nye prosjekthorisonter.
Store deler av vårt arbeid som dansekunstnere står utenfor økonomien. Det vil si at dette arbeidet på ulike måter er umulig å få betalt for. Slik vil og skal det kanskje alltid til en viss grad være. Ideer og drømmer og initiativ kan oppstå når som helst, de kan ikke holdes fast innenfor prosjektrammer som definerer dem inn i den økonomiske valsen. Det er en stor verdi å bidra og berike uten å være lønnsom. Hele dansefeltet er etter min erfaring i stor grad basert på frivillighet og dugnadsånd. Men det er likevel altfor mye arbeid vi som dansekunstnere må gjøre for å kunne gjøre det arbeidet vi som dansekunstnere egentlig skal gjøre.
Norske Dansekunstnere (NODA) er fagforbundet for dansere, koreografer og pedagoger. De har i flere år jobbet spesifikt for å bedre utøveres rettigheter og arbeidsvilkår, blant annet med etableringen av Skuespiller- og danseralliansen (SKUDA), som gradvis har vokst seg større siden den ble oppretta i 2012. Nå har tida kommet for å ta i et tak for å løfte koreografene og de skapende dansekunstnerne! Det siste året har jeg ledet en arbeidsgruppe der vi på oppdrag fra NODA har undersøkt og kartlagt skapende dansekunstneres liv- og arbeidsvilkår. Vi har kommet fram til en rekke punkter med mulige tiltak for å gjøre arbeidshverdagen for de som skaper både dans og arbeidsplasser lettere. Alt dette har blitt oppsummert i en rapport som vil bli presentert på NODAs generalforsamling førstkommende lørdag på Vega Scene.
I forbindelse med dette kartleggingsarbeidet ble det nødvendig å forsøke å definere en skapende dansekunstner. For meg kjennetegnes denne tittelen og tilværelsen den bringer med seg nettopp av at den ikke har èn tydelig definisjon. Den skapende dansekunstneren i dag kjennetegnes heller av en hel rekke med ulike roller hen tar på seg, i tillegg til og for å kunne virke som skapende dansekunstner eller også som en del av og integrert inn i den skapende virksomheten. Disse rollene tar hen på seg i større eller mindre grad frivillig. I dag kan vi snakke om den skapende dansekunstneren som arbeidsgiver, som initiativtaker, som produsent, som økonomisk ansvarlig, som koreograf eller kunstner, som utøver, som idèinnehaver eller rettighetshaver, som leder, som samfunnssaktør og som nettverksbygger. Alle disse ulike aspektene av den skapende dansekunstnerens virksomhet utgjør til sammen en kompleks tilværelse og utfordrende arbeidssituasjon.
Som for alle arbeidere er det ingen rettigheter som kommer av seg selv, alle må både kjempes for og vernes om. Det er heller ingen infrastruktur som kommer av seg selv. Jeg vil gi en stor takk til alle tidligere generasjoner dansekunstnere som har kjempet fram hver eneste institusjon og støtteordning vi i dag drar nytte av. Å insistere på verdien av noe som enda ikke finnes, hvilket var tilfelle for det frie norske dansefeltet for bare vel femti år siden, er en bragd helt utenom det vanlige.
Det er få mennesker som får innblikk i en dansekunstners hverdag, og det er viktig at vi som lever denne virkeligheten får komme til orde og tar ordet. Vi må heve stemmen for at feltet vårt også blir definert innenifra, fra levd erfaring. Vi må passe oss så vi ikke står i fare for å kuttes ut før vi i det hele tatt har fått slippe til. Å nærme seg åttetimersdagen, 1. mai-feiringens fremste krav fram til 1919, er fortsatt noe mange av dagens dansekunstnere kjemper for hundre år seinere. 8 timer arbeid, 8 timer frihet, 8 timer hvile. Det høres ut som en drøm.
Kjære alle landets dansekunstnere; takk for innsatsen hittil og la oss sammen fortsette å ta kampen!
Kronikken ble skrevet i 2019.
Ann-Christin Kongsness er utdannet innen dans og koreografi fra Spin Off Forstudium i Dans, Universitetet i Stavanger og Skolen for Samtidsdans, og har studert estetisk teori og litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun jobber utøvende, skapende og teoretisk med dans og koreografi med base i Oslo. Arbeidet hennes tar form som forestillinger, seminarer, workshops, samtaleserier, tekster og publikasjoner. Hun er redaktør for antologien KOREOGRAFI, som ble utgitt i 2016 og 2018. Av nyere arbeid kan nevnes Skeiv dansekunst – en samtalerekke (2018) i samarbeid med Marte Reithaug Sterud og forestillingen ABOUT (2018/19) sammen med Solveig Styve Holte.