Det er 10 år siden sist du skapte en solo. Hvordan er det å gå inn i et slik arbeid igjen?
Det er en måte å utfordre seg selv på, samtidig som det er en anledning til å utforske og gi mer plass til ting jeg har vært innom i andre prosjekter. Med dette mener jeg at jeg har kjent på et potensiale for noe som kan utvikles videre, men som det ikke er rom for i situasjonen. Derfor ser jeg på det som en form for intimitet; det å nærme seg og gå inn i materiale og erfaringer på nytt, tatt ut av den opprinnelige sammenhengen og slik kunne skape nye forbindelser og ny mening. Som utøver gjennom mange år opplever jeg ofte å komme tilbake til noe gjenkjennbart. Dette er noe veldig spesifikt, og som jeg nå kan velge å gi mer plass. Da blir det interessant å spørre: Hva uttrykkes eller kommer til syne i dette?

Hvor lenge har du arbeidet som utøvende danser?
Jeg gikk på Balletthøyskolen 1986–1989, var i New York i 1989–1990 og har jobba siden juni 1990. I fjor hadde jeg 30-årsjubileum som utøver, jeg hadde 20-årsjubileum med Wee og jeg fylte 50 år.

Skiller du på arbeidet med et soloprosjekt og et gruppeprosjekt?
Når jeg jobber med soloer innser jeg at jeg også er veldig glad i å jobbe sammen med andre. Som utøver er jeg svært opptatt av å relatere til de andre elementene som er med; både utøvere og ikke-levende ting. Soloen som format er spennende fordi det nettopp ikke er andre dansere på scenen. Samtidig har jeg alltid likt å tenke på min rolle i større prosjekter som noe eget og individuelt. Idéen om mitt eget lille prosjekt i den store helheten gir meg en form for drivkraft. Jeg liker å gå inn og bli en del av noe som er større enn meg selv. Slik er det også med soloarbeidet, hvor jeg føler at jeg går inn i et arbeid som ikke handler om meg. Helt enkelt oppfatter jeg soloen som et annet format som defineres av egne og spesifikke prosesser. Det jeg ønsker å undersøke i prosjektet som har blitt Under the nothing night ble til en solo – ikke fordi det absolutt måtte være en solo – men fordi materialet kommer spesifikt i fra meg og min kropp.

Kan du fortelle hvordan tittelen Under the nothing night ble til?
Den er hentet fra en kort tekst av forfatter og dansekritiker Jill Johnston. Hun skriver på en måte som er både konkret og assosiativ, og blander inn det personlige og emosjonelle med det veldig håndfaste. Jeg opplever at det i dette kan oppstå assosiative – gjenkjennelige – sammenhenger. Ordene stakk seg bare frem. I stedet for å beskrive arbeidet er tittelen et eget og selvstendig element som får lov til å informere arbeidet. Tittelen ble også en måte å samle alle som jobbet i prosjektet. Jeg er opptatt av at enkelte referanser skal bli igjen i prosessen. Deler av det som ligger bak og som beskriver hvordan vi har tenkt og hvordan vi har jobbet behøver ikke å være noe publikum skal vite om. Vår måte å benytte referanser på handler aldri om gjenfortelling. Jeg bruker referansene best når de leder meg til noe nytt og uventet. Vi som har jobbet frem prosjektet har aktivt gått sammen for å trekke sammenhenger og forbindelser som ikke trenger å være logiske, men som fungerer som en kilde for inspirasjon.

Jeg har hørt at dere i inngangen til prosjektet tok inspirasjon fra ulike kvinner. Hvem er de?
Disse kunstnerne ble benyttet som referanser for å se hvordan de kunne påvirke og på en måte infiltrere meg og materialet jeg jobber med. Ofte forstår jeg slike referanser som en måte å gjøre den subjektive danseopplevelsen mer allmenngyldig. Sitatet «not as nostalgia but as a way of making sense, of finding practical applications of the past in the present» av den amerikanske kunstneren Bruce Nauman, forklarer dette på en god måte. Det begynte med at Francesco, co-founder av Wee og jeg så utstillingen The work is never done om Judson Dance Theater på MoMa i New York. En film av Andy Warhol ble vist (Jill and Freddy Dancing, 1963), der Jill Johnston danset sammen med Freddie Darko. Noe med denne korte snutten fanget oppmerksomheten min. Jeg ble veldig interessert. Tekstene til Johnston ble slik en referansekilde som vi har jobbet med. Tekstene sammenfaller med hvordan jeg jobber assosiativt ved å fokusere på blandingen av det ubevisste og bevisste, det personlige og ikke-personlige. Og de har fungert som en kilde til videre assosiasjoner og refleksjoner. I en av tekstene refererer hun til kunstneren Agnes Martin som har bosatt seg i ørkenen.
Denne fikk meg til å ville undersøke hva det vil si å trekke seg unna kontra det å være i relasjon. Hvordan er man i relasjon til verden rundt seg? Spørsmålet åpner opp for en spesifikk opplevelse: Opplevelsen av å overgi seg selv; jeget forsvinner inn i noe større. Jeg transenderes inn i noe annet og jeg går i ett med omgivelsene. Hva er en kropp, hva er en person og hvem er jeg da? Disse spørsmålene skaper en helt særegen kroppsliggjøring.

Jeg forstår prosjektet som noe veldig håndfast og samtidig veldig abstrakt. Kan du fortelle litt om hvordan natur og kropp danner et utgangspunkt for kroppsliggjøring?
Det håndfaste og abstrakte handler om min opplevelse av kropp og det at jeg synes det er fascinerende at den fysiske kroppen er noe veldig håndfast, samtidig som at opplevelsen av den er så mangefasettert og derfor også abstrakt. Kroppen kan defineres av nivåer. Man går inn og ut av fokus, bevissthetsgrader, relasjoner; som om man observerer noe gjennom en lupe. Man kan zoome inn på detaljer og abstrahere og lytte til dette. I scenografien har vi et element i tre som vi kaller både «island», «rock» og «hill». Det samme elementet han ha flere betydninger og konteksten rundt kan endre meningen, noe som også har vært tilfelle i utviklingen av bevegelsesmaterialet til denne forestillingen.

I omtalen av forestillingen står det: «Kroppen som bærer av fortellinger, erfaringer, celler, blod, væsker, ben, lemmer». Hva mener dere med det? Jeg forstår dette som kroppslige erfaringer som utgangspunkt for historiefortelling?
Kroppslige erfaringer og inntrykk er gode verktøy i den kreative prosessen frem til forestilling. Disse kan hentes frem for å komme inn i ulike kvaliteter av bevegelsesuttrykk og gjør at man som utøver har ulike referansepunkter i egen kropp. Med prosjektet setter vi spørsmålstegn ved hva slags historier som blir fortalt gjennom dette. Er det historier? Eller er det noe mer håndfast: Å skape et rom der publikum får lov til å assosiere, relatere og få en kroppslig respons tilbake som kan være noe gjenkjennbart. Dette er vel målet for de fleste av oss?

Som en svært aktiv dansar gjennom mange år, hvordan tar du levd liv og erfaringer inn i din personlige historiefortelling i dette prosjektet?
Jeg ser helt klart til opplevelser og sanseinntrykk jeg har hatt i livets løp som har skapt fysiske og emosjonelle avtrykk som kan hentes frem og gås inn i. Det ligger noe som vil uttrykkes her. I prosjektbeskrivelsen beskriver vi dette med å miste seg selv, å forsvinne og å overgi seg til noe annet. I dette ligger det også en frihet – noe som er veldig relaterbart. Jeg ønsker ikke å legge føringer for hvordan man skal tolke eller lese forestillingen, og derfor er ikke min personlige historie viktig i seg selv. Jeg ønsker heller at de ulike kroppene og historiene til de medskapende i prosjektet skal få synge sammen med referansene våre uten at de skal komme til syne. Kanskje dette skal få åpne opp for noe mer? Hva vil alle disse ulike fragmentene skape sammen? Det ligger et enormt potensial i det ukjente og i det gjenkjennelige. Her kan alt skje.

Hvorfor ville dere arbeide med filmskaper Laida Lertxundi?
Ting skjer i New York City! I 2012 var jeg i byen i en lengre periode. Whitney Biennalen hadde i 2012 en utstilling med arbeidene hennes. Jeg ble veldig interessert i det jeg så og opplevelsen ble værende i meg. Da jeg begynte å arbeide med dette prosjektet fikk jeg lyst til å undersøke det videre. Vi tok kontakt med henne for å se om hun kunne være interessert i et samarbeid, og det var hun!

Hvordan er det å jobbe med en filmskaper og hva gjør dette med din dans?
På grunn av tingenes tilstand har vi måtte endre på måten vi ville jobbe sammen på. Vi har undersøkt hvordan vi kan arbeide kreativt sammen og hvordan vi kan kommunisere med avstand. Filmen har nå endt opp med å bli filmet i Spania uten meg. Jeg skulle senest ha vært der i midten av august, men vi måtte innse at det ikke gikk. Slik blir det ikke en ren solo-forestilling, fordi elementet som er filmen er noe annet enn meg. Det blir spennende å se hva jeg og filmen vi tilføre hverandre.

Du har samarbeidet med Francesco Scavetta i WEE i tjue år. Hvordan vil du beskrive utviklingen i arbeidet deres?
Vi har produsert mange forestillinger og jobber ganske mye internasjonalt. Mange av disse har vært samproduksjoner og samarbeid med ulike kunstnere. Vårt samarbeid – med Francesco som koreograf og meg som medskapende utøver – har endret og utviklet seg gjennom tid; akkurat som at vårt forhold til koreografi og prosess endres gjennom erfaring. Et av prosjektene, Surprised Body Project, er over ti år gammelt, og har vært i en kontinuerlig videreutvikling gjennom denne perioden. Mange av forestillingene våre har hatt et relativt langt liv og vi har utforsket ulike formater og medier. Jeg setter mer og mer pris på å finne en frihet i det utøvende arbeidet og liker å jobbe med strukturert improvisasjon. Nå har vi nå kanskje andre roller enn tidligere.