Enter Achilles kom i 1995. BBC laget en filmet versjon som vant en mengde priser, blant annet Emmy og Prix Italia. Filmen er fremdeles en ressurs for danseutdanninger og kurs over hele Storbritannia.

Hvorfor tror du denne forestillingen traff publikum så sterkt både i England og i utlandet?
Jeg grunnla mitt eget kompani, DV8 Physical Theatre, midt på 80-tallet som en reaksjon på alt det vage og abstrakte jeg opplevde i britisk dans, både som danser og publikummer. Og jeg var ikke alene. Mange så Enter Achilles som en etterlengtet lettelse sammenlignet med annen samtidsdans de hadde sett. Forestillingen hadde en historie det var mulig å følge og gjenkjennelige karakterer. Publikum forsto hva utøverne gjorde på scenen, og hvorfor de beveget seg som de gjorde.

Hvis folk begriper hva en forestilling faktisk handler om er det vanligvis lettere å engasjere seg, inklusivt å kritisere den. Dette kan kanskje forklare hvorfor en del koreografer velger å lage abstrakte arbeider: det er keiserens nye klær. Publikum blir sittende igjen og tenke «Jeg er ikke intelligent nok til å forstå dette», mens det, dessverre, ofte er lite å forstå. Dans med mening, som blander drama med humor var sjelden vare da jeg laget Enter Achilles på midten av 90-tallet, og er fremdeles ganske uvanlig selv i dag. Når lo du sist på en samtidsdansforestilling?

Hvorfor ville du gjenoppta Enter Achilles i samarbeid med Rambert?
Etter 30 år var jeg lei av å drive et kompani og være leder, samtidig som jeg hadde presset - og frykten - over meg på å produsere nye arbeider. Jeg satte derfor DV8 på vent på slutten av 2015. Det var ikke så dumt! Jeg oppdaget livets gleder utenfor dansen. Så tok Helen Shute, som er sjefsprodusent ved Rambert, kontakt og fortalte om Ramberts planer om å vise tidligere arbeider i britisk dans som ikke lenger er tilgjengelige for publikum. Hun spurte om jeg kunne være villig til å gjenoppta Enter Achilles.

Det som har stoppet meg fra å sette opp forestillinger på nytt med andre kompanier har vært at jeg har måttet bruke dansere som allerede er ansatt i kompaniet. Det opplevdes som for begrensende, siden jeg alltid engasjerte utøvere spesifikt for ulike prosjekter. Jeg må ha dansere som også kan spille teater, og de er ikke så lette å finne. I tillegg må de kanskje kunne synge, gjøre romlig arbeid på annen måte og noen ganger til og med kunne spille fotball. Tidligere har jeg på grunn av innholdet i forestillingene for eksempel søkt etter fysisk utviklingshemmede, eldre (60+) og utøvere med ulik etnisk bakgrunn.

Siden mange kompanier holder seg med dansere med fantastiske tekniske ferdigheter som kan utføre perfekte piruetter, sliter de ofte med å forstå prinsippene i kroppsspråket siden de trener seg bort fra dette. Mange dansere jeg har hatt på audition kan, på tross av utrolig teknikk, ikke forbinde mening med bevegelse. Rambert er det eneste repertoarkompaniet som har gitt meg muligheten til å gjennomføre prøvedansing over hele verden for å finne de rette danserne. Jeg var besnæret av tanken på å kunne fokusere helt og holdent på kunsten, uten presset det er å måtte forholde meg til et helt kompani. Dette i tillegg til Helens løfter om tilstrekkelig støtte og tid til prøver gjorde at jeg ikke kunne si nei til tilbudet hennes.

Vil Ramberts versjon av Enter Achilles være lik originalen fra 1995?
DV8 turnerte med Enter Achilles i over tre år, og hele tiden endret jeg den. Det var også noen endringer i besetningen, og det betydde at jeg måtte arbeide på nytt med koreografien for å tilpasse den til nye utøveres ferdigheter og personlighet. Premieren i 1995 var veldig forskjellig fra den siste forestillingen i 1998. Derfor kommer jeg til å gjøre en del endringer som reflekterer den nye besetningen og et Storbritannia 25 år etter. Men det er samtidig viktig for meg å beholde nøkkelelementene og strukturen i den originale produksjonen, for det var dette som ga forestillingen dens kraft.

Hva kan de som ikke har sett Enter Achilles vente seg?
Enter Achilles er en feiring av den humoren, det morsomme og vennskapet mange menn, ikke minst i arbeiderklassen, deler. Ikke minst handler det om hvordan alkohol spiller en viktig rolle i måten de bindes sammen på – samtidig som den kan være en katalysator for vold. Derfor foregår forestillingen i en pub, designet av Ian MacNeil som også sto bak scenografien til Billy Elliot.

Forestillingen ser på hva som binder sammen og skiller en gruppe menn – hva de føler de kan dele med andre menn, og hva de ikke deler. Vi ser på sårbarhet, gruppementalitet og hvordan men - disse mennene - bedømmer hverandres oppførsel på grunnlag av svakheter og avvik fra det som regnes som tradisjonelle, maskuline regler for oppførsel.

Tror du at oppfatningene om hva det vil si å være mann har endret seg nevneverdig siden du første gangen du lagde Enter Achilles?
La oss snakke fotball igjen, siden det er referanser til denne sporten i forestillingen. Da jeg grunnla DV8 var engelske lag utestengt fra europeisk fotball i fem år på grunn av hooligans. Det ble kalt «den engelske syken». 39 mennesker døde i Heysel-katastrofen, og fjorten Liverpoolfans ble dømt for drap. Det er ikke feil å si at mesteparten av fotballhooliganene i denne perioden var engelske menn, ikke kvinner, hovedsakelig med bakgrunn i arbeiderklassen. I dag er situasjonen mye roligere, og det viser at en del ting har endret seg, selv om politiets beslaglegging av pass og alkoholforbudet på kampene nok har bidratt til å redusere volden betraktelig.

Likevel har absolutt ikke presset på menn til å passe inn i maskuline stereotypier blitt borte på tross av mye snakk om dette. Stereotypiene er fremdeles langt på vei internalisert i de sosiale forventingene til mange menn. Misforstå meg rett; det er mange verdifulle verdier knyttet til tradisjonell maskulinitet, og Enter Achilles er ingen blank avvisning av maskulinitet, snarere tvert imot. Men det er bekymringsfullt at i Storbritannia i dag er 78% av voldskriminelle menn, 74% av drapsofrene er menn og menns selvmordsrate er tre ganger høyere enn hos kvinner.

Interessant nok har the American Psychological Assosiation (APA) hevdet at den tradisjonelle mannlige ideologien skaper begrensninger for den psykologiske utviklingen hos menn, med mye dårlig omtale som et resultat. APA poengterte at de ikke forholdt seg til alle egenskaper man forbinder med maskulinitet, men de mente de hadde et grundig nok empirisk grunnlag til å påvise at mange maskuline idealer ofte motvirker menns emosjonelle stabilitet, og at det å prøve å leve opp til disse forventningene forverrer menns mentale helse. Resultatet kan være vold mot andre eller dem selv – selvmord, overdreven drikking og hensynsløs oppførsel.

Engelsk politi mottar 100 henvendelser om vold i hjemmet hver time, og gjerningsmannen er - nok en gang -hovedsakelig menn. Hvis England taper en kamp i world cup øker tallene med 38%. Dette er ikke god reklame for dagens menn.

Vi aksepterer at menn historisk sett har undertrykt kvinner, men ett av spørsmålene vi stilte oss selv i arbeidet med Enter Achilelles i 1995 var i hvilken grad menn også har undertrykt seg selv.
For å svare på spørmålet ditt, så har det har vært en del unnvikelser av de negative konsekvensene av maskulinitet: volden, sexisemen og homofobien. Men all erfaring viser at problemene ikke er borte.

Sett i lys av alt dette og ved framveksten av #MeToo og Brexit tror jeg det er riktig tidspunkt for et gjensyn med denne forestillingen.

***

ENGLISH VERSION