Mange har opplevd å bli oppslukt av en roman, og har mistet seg selv for noen timer. Selv om en roman ofte presenterer oss for en gjenkjennelig verden, opplever vi at vår fantasi og kreativitet lever i fiksjonens verden en stund. Vi mister fornemmelsen for alt omkring oss og er plutselig inne i romanen eller dramaet på teateret, dansen på scenen. All oppmerksomhet, tanker og følelser er innrettet mot dette ene, dagligdagse bekymringer er stengt ute og livsenergien er fokusert. Denne opplevelsen kan vi få ikke bare når vi betrakter noe, men også når vi foretar oss noe som opptar oss helt, enten i arbeidet eller på fritida. Vi kan bli oppslukt av arbeidet og ikke tenke på annet. Også aktiviteter vi liker å holde på med, jogge, spille sjakk, fiske, hoppe i fallskjerm kan bli en slags besettelse, noe vi bare må gjøre for å oppleve den bevissthetstilstand aktiviteten utløser. Selv om lesere og tilskuere kan miste seg selv når de er dypt inne i en roman eller en danseforestilling, betyr ikke det at vi er ute av stand til å reflektere over og lære fra erfaringen når vi vender tilbake til dagligdagen, legger romanen fra oss eller dansen er over. Også flyt-tilstanden tar slutt. For det vi opplever i slike øyeblikk kalles flyt (på engelsk «flow»), vi er i flytfasen.
Hva skjer med bevisstheten
Den ungarsk-amerikanske psykologen Mihaly Csíkszentmihályi introduserte flytfølelsen i psykologien i forbindelse med studier av lykke og kreativitet. Han brukte betegnelsen «flow» første gang i 1975 da han intervjuet personer som beskrev “flyt”-erfaringer med metaforer som viste til en vannstrøm de fløt i. Csikszentmihályi var særlig fasinert av kunstnere som var så oppslukt av sin skapende virksomhet at de “glemte” å spise og sove. Senere studerte han folk som presterte ekstremt godt på andre felt, og lette etter fellesnevneren. Det han fant var en bevissthetstilstand han kalte flyt.
En slik fokusert oppmerksomhet har vært kjent i uminnelige tider i østlige religioner, kulturer og filosofier som Buddhisme og Taoisme og ved meditasjon. Flyt minner om det som i Østen kalles “inaktivitetens aktivitet”, «å gjøre noe uten å gjøre noe”. Også hinduismen og Advaita filosofien (Ashtavakra Gita) og Yoga (Bhagavad-Gita) refererer til lignende tilstander. Her i det moderne Vesten er flyt-begrepet knyttet til «positiv psykologi», en gren av psykologien som fokuserer på det som gjør oss friske, lykkelige og glade. Flyt-fasen har blitt beskrevet som en "optimal opplevelse" der man får en høy grad av glede og kommer i en euforisk stemning.
Autotelisk personlighet
Flyttilstanden har både kognitive og nevropsykologiske kjennetegn. Opprinnelig ble det kalt en autotelisk
opplevelse og de som har spesielt gode forutsetninger for å oppleve flyt sies å ha en autotelisk personlighet. Det er nysgjerrige folk med vitebegjær og opplevelseshunger, åpne for andre og lite selvopptatte. Det de foretar seg gjør de for aktivitetens skyld, ikke for å gjøre karriere eller oppnå berømmelse. Når aktiviteten blir verdifull i seg selv inntrer en harmonisk tilstand med full oppmerksomhet og engasjement. Den autoteliske opplevelsen kan oppnås på mange av livets områder og utløses ikke kun av egen skapende aktivitet, den kan også oppleves som leser eller lytter, og som tilskuer til kunst, f.eks. til dans.
Leken og flyten
Flyt-opplevelsen hos voksne har mange likhetstrekk med barns lek. Alle som har sett barn leke har lagt merke til hvor oppslukt de er av det de konstruerer i lekens fantasiverden, og hvordan de kan glemme tid, sted og alt omkring seg. Leken er barnets «flyt» slik flyt er en måte å oppleve leken på. For det er først og fremst en bevissthetstilstand der psyken – og hjernen – finner et annet modus enn den dagligdagse og til dels rutinemessige rasjonaliteten, der vi er klar over hva klokka er, hvor vi befinner oss og hva vi holder på med. Vi er «tilstede» i tid og rom. I leken og ved flyt mister vi litt, men ikke helt, forankringen i den virkeligheten som omgir oss og som alle andre opplever. Vi går innover i oss selv etter inspirasjon fra noe utenfor oss selv og henter fram tanker og følelser som befinner seg i vårt indre. Tilstanden er ofte uløst av noe vi gjør (leker), noe vi tar inn gjennom sanseapparatene som tilskuere (ser, hører, lukter), eller ved meditasjon og avslapping, der vi sperrer ute mest mulig av den alminnelige sansepåvirkningen fra dagliglivet. Vi kan lukke øynene og «vende blikket innover», se og lytte til det som foregår inne i oss. Vi kan miste munn og mæle, - og kontrollen. Gir oss over, lar humla suse, kaster hemningene over bord og lar det stå til. Da forsvinner tidsfornemmelsen, kontrollinstansene permitteres og samvittigheten eller over-jeget settes ut av drift. For hjernen blir alt dette en slags ferie og fornyelse. Den kan koble ut de sedvanlige forbindelsene og innrette seg på et lavere gir. For det er nemlig ikke slik at hjernen kommer i hyperfokus under flyt, slik vi kanskje skulle tro. Det motsatte skjer.
Hva skjer i hjernen?
Ved studier av hjerneaktiviteten i 1980-årene mente man flyt-tilstanden ble oppnådd ved at den høyre hjernehalvdelen tok over styringen fra den tids- og detaljorienterte venstrehalvdelen. Med ny forståelse av hvordan hele hjernen fungerer er denne beskrivelsen i dag forlatt. Deler av den elektriske aktiviteten i hjernen bremses takket være forbigående nedsatt cerebral blodstrøm i prefrontal cortex, dvs. i fronten av hjernen, rett bak pannen, en struktur med ansvar for abstrakt tenkning og for regulering av atferd. Mens hjernens standardtilstand i våken tilstand sikrer en våken bevissthet, så endrer flytfasen hjernebølgene til å ligge på grensen til dag- og nattdrømmer. Nevrokjemisk produseres en kaskade av kjemiske stoffer/nevrotransmittere som noradrenalin, dopamin, anandamid, serotonin og endorfiner (morfinlignende stoff). Disse forsterker intellektuelle og kognitive prestasjoner.
Kan dansen sette oss i flyt?
Vi kan altså oppnå den samme opplevelsen barn (og voksne) får i leken ved å lese en roman, se et teaterstykke eller en danseforestilling. Den «kognitive belønningen» er på mange måter den samme. Vi stimulerer og utvikler fantasien, kan oppleve at vi befinner oss i en annerledes verden, og vår glede ved å se dans, teater eller lese en roman skyldes – i det minste delvis - vår opplevelse av å prøve ut bevissthetstilstander som er potensielt mulige for oss og annerledes enn de vi vanligvis befinner oss i. Når vi går i teateret eller i Dansens Hus deltar vi mentalt i forestillingen. Bare de færreste er helt passive tilskuere til hva andre gjør. Vi blir dratt med, kommenterer for oss selv, fyller inn der vi synes noe mangler, setter oss i helten eller hovedpersonens sted, og blir like mye deltagere som tilskuere. Det skjer i en for oss uvirkelig verden, en lekeverden, derfor kan vi fantasere fritt.
Særlig en danseforestilling, uten tekst og verbal mening, stimulerer ønsket om å sette ord på det som skjer. Tankene – eller fantasien - flyr i alle retninger og innfallene tar oss fordi vi kan konstruere en verden og en handling som ikke er opplagt og beskrevet i detalj på den måten vi er vant til: med ord. Vi smittes av det som forgår på scenen og også av andre tilskuere, dermed forsterkes følelsene. Vi trenger dypere inn i vårt eget følelsesregister når andre har de samme følelser. Dette kan delvis forklares ved hjernens speilnevroner.
Så neste gang du besøker Dansens Hus eller opplever en danseforestilling kan du kjenne etter om dansen påvirker bevissthetstilstanden din, river deg ut av dagligdagens tankestrømmer og setter deg i et nytt «modus», der du glemmer hverdagens bekymringer og strev og beveger deg innover i dine egne fantasier og utløser din mentale skaperkraft. Det er i tilfelle sunt både for kropp og sjel, for sinn og hjerne.
Arnulf Kolstad (1942-2020) var professor emeritus ved Psykologisk institutt ved Norges teknisk-vitenskapelige universitet (NTNU), og professor II ved Høgskolen i Nesna. Han var utdannet sivilingeniør, spesialpsykolog, kulturpsykolog og sinolog, og var en aktiv samfunnsdebattant.