Scroll down for English version.
Hvor er du og hva er status quo?
Jeg er i Montreal. Vi var på turné i Europa frem til 13. mars. Vi reiste tilbake til Canada i mindre grupper mellom 15. og 16. mars. Da vi kom hjem måtte alle i karantene i fjorten dager. Alle er trygge og har det bra helsemessig.
Hva slags rutiner har du laget deg?
I likhet med mange andre land har også Canda innført ganske strenge retningslinjer. All ikke-nødvendig virksomhet er stengt, og grensene mellom de ulike regionene i landet blir kontrollert. Kompaniets administrasjon har hjemmekontor. Danserne holder seg i respektive hjem.
Vi begynte å organisere oss selv etter det første sjokket over å komme tilbake til disse forholdene hadde lagt seg. Vi skjønte at situasjonen ville vedvare lenger enn karantenen vi satt i. Etter å ha forsikret oss om at vi hadde inntekter begynte vi å organisere tekniske klasser for danserne i kompaniet. To uker etter bestemte vi oss for å åpne mandagsklassene for publikum. Etter det har vi også innført workshops på torsdager, tilgengelig for alle, også den yngre delen av vårt publikum. De tar utgangspunkt i kompaniets repertoar, og avsluttes alltid med improvisasjon. For å bedre arbeidsforholdene til danserne har vi delt opp dansegulvet vårt slik at alle kan ha en bit hjemme. Akkurat nå vurderer vi hvordan vi kan legge til rette for å forbedre treningsforholdene deres ytterligere.
I tillegg har jeg begynt å skape igjen. Eller det vil si, jeg prøver. Jeg jobber for tiden med to dansere som bor sammen. Vi arbeider på avstand, alle fra hver sine hjem og via ulike virtuelle plattformer. På slutten av prøvene filmer vi det vi har gjort. Vi må jobbe i ganske begrensede rom, men det er egentlig ikke noe stort problem for meg siden det ikke er så ulikt måten jeg ellers jobber på. Likevel er det ganske vanskelig for meg å jobbe i lengre perioder. Akkurat nå begrenser vi prøvene til en time. Kanskje det vil endre seg over tid. Det virker nokså åpenbart for meg at vi må finne løsninger som gjør at vi kan jobbe med avstand i denne perioden med strenge restriksjoner. Jeg tror vi må gjennom flere forskjellige perioder med restriksjoner de kommende 18 månedene! Men, det er jo vanskelig å spå. Akkurat nå har jeg ikke et spesielt mål med arbeidet vi holder på med. Det vil sikkert være mulig å lage en versjon for web, men jeg har mest lyst å bruke offentlige rom som for eksempel bakgården min, en balkong, en terrasse...Vi får se. Forresten; jeg lager disse korte koreografiene til Sverre Indris Joners musikk. Ikke si det til ham. Det skal være en gave.
Hva leser du?
La Bête, en trilogi skrevet av forfatteren David Goudreault fra Quebec.
o La bête à sa mère
o La bête et sa cage
o Abattre la bête
Det er en inspirerende tekst, veldig itil tiden, full av humor og sterke bilder. Hva ser du? Jeg følger med på La Casa de Papel og Peaky Blinders. Hva hører du på? Dear Criminals, Fiona Apple, Lana del Rey, Elisapie Isaac … Litt klassisk musikk, som for eksempel l’Art de la fugue av Glenn Gould og Mozarts Requiem.
Hvordan beveger du deg?
Jeg forsøker å jobbe ved ballet-barren sammen med danserne, og så gjør jeg en del klasser som fitness, yoga osv. Alt online. Vi har lov til å gå turer, så jeg har gjenoppdaget denne lille gleden selv om våren er ganske lunefull. Når jeg er på turné går jeg mye, men ikke så mye når jeg er i Montreal. Nå gjenoppdager jeg nabolaget mitt.
Hva inspirerer deg?
Jeg syns det er et vanskelig spørsmål å svare på. Alt er i bevegelse for tiden. Det føles som å leve i sakte film. Jeg tror vi er inne i en viktig sosial endringsperiode. Myndighetene diskuterer planer for å få ting på fote, men krisen vil bli langvarig, for lang til at man kan tenke at forholdene ikke vil endres og bli som før igjen. Endringer skjer allerede. På tross av all usikkerhet har jeg begynt å skape igjen, og jeg syns det er interessant å jobbe med danserne mine på avstand.
Som jeg nevnte tidligere har jeg begynt å jobbe med en duett på liten plass for to dansere som deler leilighet. Tanken er å skape flere duetter for par som deler rom med hverandre, men også for mennesker som ikke bor sammen. Selv om det er helt mulig å vise dette på web, så håper jeg at det en dag blir mulig å presentere disse små arbeidene forskjellige steder. Jeg ser på dem som flaskepost i vannet. Koreografiske kapsler som svirrer rundt i store rom. Cai Glover, en av danserne i kompaniet, kalte dette prosjektet «Site-specific Pop-up duetter». Det er en tittel jeg kan like.
Hvis du kunne sende en beskjed som kunne nå hele verden, hva ville det være?
Mitt største ønske for oss alle er å slippe å være redd. Det sier jeg fordi jeg ofte er redd selv nå for tiden. Det er en frykt som av og til ryster meg. En frykt som smyger seg inn i orienteringsevnen. Jeg er mindre redd for den snikende døden enn de mange overhengende forandringene. Når jeg er redd vender jeg meg til de få tingene jeg ser på som sikre.
Egentlig opplever jeg at det er få sikre ting for tiden, annet enn at alt plutselig ble endret, i det stille, nesten så stille som Montreals gater. Jeg er sikker på at det brygger opp til en viktig personlig og kollektiv endring. Jeg syns det er vanskelig å akseptere alle disse stille endringene i skadebegrensningenes navn, men jeg tror at noe interessant kan komme ut av alt dette. Vi må både endre oss, tilpasse oss, stille spørsmål og lære på en og samme tid, og det kjapt... Ser man på denne listen av gjøremål så ser man at de innebærer handling, bevegelse og transformasjon. Dette er alle uttrykk som passer godt til dans. Så vanskelig det enn emåtte være å forutse fremtiden akkurat nå, så tror jeg likevel at dette er en utfordring må ta, men også en mulighet. Forgjengeligheten som jeg opplever preger denne tiden, kan bli lærerik.
English version:
Where are you now, and what is your status quo?
I'm in Montreal. Our European tour ended on March 13. The company was repatriated to Canada in small groups between the dates of March 15 and March 16. Upon arrival, we were all quarantined for 14 days. Everyone is safe and healthy.
What kind of routines have you made for yourself?
As many other countries, Canada has fairly strict confinement policies. All non-essential businesses are closed and there are controlled transits between regions of the country. The company's administrative team is working from home. The dancers of the company are confined in their respective homes.
We began to organize ourselves after the initial shock of having returned in these circumstances. We realized that the situation would persist beyond our quarantine. After making sure that the team was able to get an income, we began organizing technique classes for the company dancers. Two weeks later, we decided to open the Monday classes to the public. Since then, we’ve added weekly workshops on Thursdays -- accessible to all, including our younger audiences. They are based on the repertoire of the company and have an improvisation session at the end of each one. Finally, in order to improve the dancers working conditions, we sectioned our dance floors in order for the dancers to each have one at home. We are currently in reflection with regards to different ways to improve their training conditions while in confinement.
Additionally, I’ve started creating again. Or so to say, I am trying. I am currently working with two dancers who live together. The work is done remotely, each at home and through different virtual platforms. At the end of the rehearsal, we film the work. The work must be developed in a space that is limited, which is not so much of a constraint for me, given the way I typically work. However, it is still difficult for me to work long periods. At the moment, we’re limiting rehearsals to a one-hour session. Perhaps it will change over time. It seems obvious to me that solutions must be found in order to allow us to continue working remotely during these periods of confinement. I believe that we will have to live several different confinement situations in the next 18 months ! Again, it is difficult to predict.
Currently, I have no specific objective with the work we are generating. It would certainly be possible to make a web version of the work, but my desire lies in the use of public spaces, such as in my alley, on a balcony, a terrace ... We'll see ... By the way, I made these short choreographies on Sverre Indris Joner's music. Don’t tell him, it’s a gift !
What do you read?
La Bête, a trilogy written by Quebec author David Goudreault.
o La bête à sa mère
o La bête et sa cage
o Abattre la bête
It is inspiring writing, very contemporary, filled with humor and strong imagery.
What are you watching?
I’m catching-up on La Casa de Papel and Peaky Blinders.
What are you listening to?
Dear Criminals, Fiona Apple, Lana del Rey, Elisapie Isaac … Some classical music, of course, such as l’Art de la fugue by Glenn Gould and Requiem by Mozart.
How do you move?
I try to do the ballet barre with the dancers, along with some training classes, such as fitness, yoga, etc. All online. We are allowed to take walks outside, so I am rediscovering this little pleasure, even if Spring is very capricious in Quebec. While on tour, I walk a lot, but not so much when I am in Montreal. Now, I am rediscovering my neighborhood.
What inspires you?
It is difficult to answer this question. Everything is in motion at the moment and at the same time, I have the impression of living in slow motion. I think we have entered an important societal transition. Governments are discussing "recovery plans", but this crisis will be long, too long to think that things will not change and comeback the way they were before. They have already started to change. Despite all these questions, I started to create again, at least I try to find interesting ways to work remotely with my dancers.
As mentioned earlier, I started working on a duet for a small space with two dancers who share the same apartment. The idea would be to create several duets for couples sharing the same space, but also for people living in separate places. Although it is certainly possible to show this work on the web, I hope one day, soon, it will be possible to present these fragments in different spaces. I consider them to be sort of like bottles thrown in the sea. Choreography capsules lost in big spaces. Cai Glover, one of the company dancers, called this project "Site-specific Pop-up Duets". I like this title.
If you could send a message that would reach everyone, worldwide what would it be?
My biggest wish for all -- is not to be afraid. I say that because I often find myself to be afraid right now. It is a new fear that sometimes shakes me up. A fear that creeps into the loss of bearings. I am less afraid of lurking death than of the many looming changes. When fear is felt, I turn to my few certainties.
In fact, I have few certainties at the moment, except that everything suddenly changed, silently, almost as silently as the streets of Montreal. At the moment, I am certain that we are embarking on an important personal and collective transition. I find it difficult to accept so many changes in the stillness of containment, but I do believe that something interesting can emerge from all this. We will have to change, adapt, question, learn, all at the same time, all of this quickly ... When looking at this list of action verbs -- they call action, movement, transformation. These are words that are well suited to dance. As difficult as it is to foresee the future at the moment, I think it is a challenge and also an opportunity. The impermanence which seems to me to characterize the period that we are living can be very instructive.