Mer om koreografene

De fire koreografene bak Ballet national de Marseilles forestilling er helt ulike. Felles er at de er markante og betydningsfulle kvinner hver på sitt felt.

Lucinda Childs portrait 2012 c Lucie Jansch 1

Lucinda Childs

Helt siden barndomsårene (hun er født i 1940), har Lucinda Childs vært lidenskapelig opptatt av dans og teater. Etter et avgjørende møte med Merce Cuningham ble hun med i et kunstnerisk kollektiv bestående av Yvonne Rainer, Steve Paxton og Trisha Brown ved Judson Dance Theatre i New York. Den første egne forestillingen som koreograf kom i 1963 med Pastime. Hun etablerte eget kompani i 1973, og utviklet en minimalistisk dansestil med dette kompaniet. I 1976 fremførte hun Einstein on the Beach, en opera av Robert Wilson med musikk av Philip Grass og koreografi av Andy de Groat. Hennes første stor-skala, kollektive ballett var forestillingen Dance i 1979 til musikk av Philip Glass. Hun samarbeidet etterhvert med mange andre kunstnere, som for eksempel Frank Gehry som sto for scenografien til Availeable Light i 1983. For balletten ved Paris Operaen gjorde hun Orange i 1984, og Perfect Stranger for Lyon Opera Ballet i 1990. Hun satte også opp Glucks Orpheus og Euridice for Theater Kiel. Lucinda Childs etablerte også et kompani av unge dansere for ti år siden, som blåser nytt liv i hennes repertoar.

Lasseindra 2019 c DR

Lasseindra Ninja

Lasseindra er mor og grunnlegger av huset Ninja. Hun er en skeiv danser som opprinnelig er fra Guyana, og er født i 1986. Hun har en viktig posisjon i vogue-miljøet i Frankrike, en urban dansestil som ble utviklet i det skeive miljøet i New York på 80-tallet. Hun begynte med voguing da hun var 20, ved å bli en del av house-scenen. Hun importerte dette konseptet til Frankrike tidlig på 2000-tallet, blant annet ved å organisere egne ball. Ifølge henne gir voguing henne en mulighet til å endre identitet. Lasseindra bidro sterkt til å gjøre Paris til Europas hovedstad for voguing, med ærestittelen «Pioneer» som en markering av dette. Voguing har røtter helt tilbake 1930-tallet i afroamerikanske transmiljøer, samtidig som skjønnhetskonkurranser satte fokus på hvit femininitet. Det var i utgangspunktet ikke en dansestil for kvinner, og tok mål av seg til å imitere de legendariske poseringene i motemagasinene. Stilen utviklet seg raskt, ble mer mangfoldig og en rekke underkategorier oppsto hvor enhver er fri til å gjenskape seg selv. Lasseindra fremfører Vogue Fem, en feminin og samtidig kraftfull versjon av voguing.

Tania Carvalho c Rui Palma

Tânia Charvalho

Etter studier både i klassisk ballet og samtidsdans i Lisboa, og etableringen av det berømte kollektivet Bomba Suicida (1997 - 2014) har Tânia Charvallo etablert seg som en kunster som har få kunstneriske barrierer i sin streben etter det uttrykksfulle. Hennes arbeider - som for eksempel Guintche - The Recoil of Words fra 2013 og Xylographie fra 2016 - har felles interessen for linjer, struktur og rommet. Hun beveger seg ofte fra koreografi til komposisjon av musikk. Verkene hennes våger seg ofte inn i skyggefulle steder, forfriskende malerier, ekspresjonisme og kinematografiske minner. Hun konstruerer mysteriøse, kosmologiske kodesystemer som overskrider bevegelseskunsten, men et både språklig og språkvitenskapelig fokus i valg av titler og i utforskningen av landskap som beveger seg bort fra det rent danseriske, som for eksempel tegning. Hun finner stadig nye veier, hele tiden innen et mangfoldig, kunstnerisk uttrykk. I 2022 vil Ballet national de Marseille presentere et program bestående av tre av hennes arbeider.

Oona Doherty c Luca Truffarelli

Oona Doherty

Den irske koreografen Oona Doherty studerte ved London Contemporary Dance School, universitetet i Ulster og LABAN i London. Hun har skapt dans, samarbeidet og opptrådt internasjonalt siden 2010, med kompanier som TRASH (Nederland), Abattoir Fermé (Belgia), Veronika Riz (Italia), Emma Martin/United Fall (Irland) og Edna Walsh & Landmark Productiona (Irland). Siden 2016 har hun vært MAC Belfast Hatch Arrtist ved The Prime Cut Productions REVEAL Artist, samtidig som hun har turnert med egne produksjoner, inkludert hennes nyeste stykke Lady Magma. Hun har mottatt en mengde internasjonale priser for forestillingen Hope Hunt og The Ascention into Lazarus samt Hard to be Soft: A Belfast Paryer. Hun er også engasjert i den tekniske siden ved transmisjoner. Hun leker med barrierene mellom scene og sal og er henter mye inspirasjon fra filmens verden. Fysisk teater er viktig i hennes produksjoner, med et generøst blikk på samfunnet.

Childs/Carvalho/Lasseindra/Doherty, 05. - 07. november