Klare fellestrekk
- Det er fire forutgående hendelser i historien som er spesielt relevante her. Den første krisen kom i 1848, med de franske og tyske revolusjonene. Dette var den første uroen og opprøret som kom fra arbeiderklassen. Den andre krisen inntraff på slutten av 1800-tallet, og var en økonomisk nedgangstid i Europa som hadde spredd seg fra USA. De neste to var første og andre verdenskrig.
Til tross for stor spredning i tid, nærmere 175 år og ulikt utgangspunkt - revolusjonært, økonomisk og militært - har disse historiske unntakstilstandene en rekke fellestrekk både med hverandre og pandemien som pågår nå, ifølge Solhjell.
- Alle disse krisene skyldes en påvirkning utenfra. Det var ingenting som startet i eller rammet bare Norge, sier han og fortsetter:
- En av de mest merkbare konsekvensene av korona er alle reisebegrensningene. Akkurat det samme gjaldt på slutten av 1800-tallet da den økonomiske situasjonen gjorde det nærmest umulig for de aller fleste å reise.
De påfølgende verdenskrigene bidro også til å begrense reisevirksomheten i stor grad. Okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig brakte med seg omfattende reiserestriksjoner og forbud mot å reise også i eget land. Kulturlivet var underlagt en streng sensur, som satte ytterligere begrensninger for den kunstneriske produksjonen.
- I alle disse periodene var det mangel på impulser utenfra, mangel på personmøter og svekkelse av internasjonale kontakter og nettverk. I dag kan nok en del av dette erstattes ved hjelp av digitale arenaer, men jeg mistenker likevel at den isolasjonen mange kunstnere følte den gang fremdeles gjelder. For dem som jobber selvstendig, slik som billedkunstnere, har det kanskje ikke så mye å si. Hvordan dette vil påvirke scenekunst og andre sceniske uttrykk vil vi nok se først når krisen er over, eller har pågått lenge nok til at man kan fange opp tydelige utviklingstrekk.