Klassisk, det beste av det beste, eller?

Hva er er egentlig klassisk? Hva betyr det og hvor kommer det fra? Og hva er det med det klassiske som både opprører, provoserer og stemples som elitistisk?

Tekst: Lars Hamli
Artikkel

    Klassisk, det beste av det beste, eller?
    En oppsetning av den klassiske balletten La Bayadere som Aftenpostens anmelder kalte «et overflødighetshorn av glitter og bravur, med en emmen smak av orientalisme» ble tatt av plakaten i Storbritannia etter beskyldninger om karikering av østlig kulturarv og at den nørte opp under etniske stereotypier. Her i Norge ble den satt opp, men ikke uten diskusjoner.
    – Jeg ble glad når folk endelig begynte å bry seg og norsk presse begynte å kontakte oss, sa ballettsjef Ingrid Lorentzen i NRK programmet Kompass. For jeg kan ikke sette opp et verk som La Baydere uten at det snakkes om.

    Bakteppet var et brev ballettsjefen mottok av Rajan Zed, en indisk-amerikansk hinduistisk samfunnsdebattant, et brev han sendte til alle ballettkompanier som prøvde å sette opp La Bayadere. Han krevde balletten tatt av plakaten da den etter hans syn forfektet et imperialistisk og stereotypt syn på India. Ballettsjefen svarte at klassikere, det være seg opera, ballett eller litteratur alle har problematiske trekk nettopp fordi det tilhører en annen tid, og at flere av de verk vi i dag kjenner som klassikere nettopp ble skrevet under kolonitiden.
    – Derfor mener jeg det er litt enkelt å ta La Bayadere, for dette handler om hvordan vi forholder oss til vår vestlige kulturarv i dag, for dette (imperialistiske synet) gjennomsyrer hele - enten vi liker det ikke - den vestlige kulturarven som klassisk ballett og opera og en god del andre ting, fortsetter hun.

    La bayadere bes1 2022 foto erik berg 0370
    Internasjonalt går debatten om La Bayadère bør kastes på den historiske skraphaugen eller om den har sin rettmessige plass i repertoaret. Norge er intet unntak.
    La bayadere bes1 2022 foto erik berg 0975
    Foto: Erik Berg/ Den Norske opera og ballett

    Arkitekturopprøret, et sosialt medie fenomen og et folkelig opprør som tar til orde for den klassisk estetiske byggestil, er beskyldt for å være både populistisk og bedrive en aggressiv hissing med sterk forkjærlighet for klassisk arkitektur. Retorikken er preget av folket mot eliten, og en av initiativtakerne til Arkitekuropprøret har omtalt modernismen som fascistisk fordi modernismen snudde ryggen til fortiden. Arkitekt og forsker Kai Reaver gikk så langt som å kalle gruppen for konspirasjonsteoretisk, alt-right anti-elitisme enn forankret i fakta til Subjekt.

    Uansett hva man måtte mene om Arkitekturopprøret, så rører det noe ved mange når man pirker borti det tradisjonelle og klassiske. Så mye at det har nådd politikernes bord, og i april 2021 etterspurte justisminister Emilie Enger Mehl (SP) hva regjeringen kan gjøre for bevaring av den klassiske arkitekturen. Gruppen er nemlig spesielt opptatt av Oslos 1800- tallsarkitektur, en periode dominert av nyklassisisme og historisisme, med idealer og stil fra antikken.

    Skjermbilde 2022 09 06 kl 15 16 15
    Skjermdump fra Arkitekturopprørets instagramkonto
    Skjermbilde 2022 09 06 kl 15 15 53
    Ja til mer klassisk arkitektur til folket. Ja til mer klassisk inspirert arkitektur i Oslo og i Fjordbyen. Ja til nye stilarter med historisk basis!

    Maria Zähler, Grünerløkka FrP til Vårt Oslo, 21. september 2021

    Hva er egentlig klassisk?
    Hva er det med klassisk som opprører sånn og skaper så mye engasjement? Hva gjør at man kan skille ut én sjanger og opphøye dette, og hva betyr egentlig klassisk? Klassisk oppstår i antikkens Roma og betegner antikkens samfunnsinndeling. Det kommer fra ordet klassikus som var navnet på den øverste skatteklassen, det vil si den prominente gruppen som bidro mest. På motsatt side av skalaen fant man proletarius, den nederste klassen som skulle produsere avkom for staten (proles).

    Klassikus var altså det beste av det beste, og det avledet senere ordet klassisk. Klassisk som begrep har altså med seg en dannelsesfaktor fra første stund, og det har blitt brukt om europeisk kunst lenge, circa fra 480 fvt til Romerrikets fall. Men det at noe var klassisk, betydde ikke nødvendigvis at det var kunst. Antikke søyler eller skulpturer vi finner i museene i dag, var jo ikke opprinnelig ment å være kunst men det har fått en opphøyet kunststatus ved å bli tatt inn i museene i moderne tid.

    På samme måte er klassisk musikk noe vi i europeisk kultur forstår som noe høykulturelt, tidløst og av høy kvalitet, kanskje til og med mer seriøst enn andre musikkformer. Den klassiske musikken er noe man går på konservatoriene for å lære, og ikke noe man snekrer sammen på barnerommet. Men det vi forstår som klassisk musikk i dag, hadde også en annen betydning i tidligere tider, og var på mange måter datidens populærmusikk. Flere av musikkhistoriens mest sentrale verk ble også skjelt ut i sin samtid, kanskje nettopp fordi de utfordret konvensjoner og musikkstil, og viser hvordan også musikken endrer status med tiden.

    Det eldste er fremdeles eldst
    – Vi har en ide om at det eldste er best, og at det som er veldig gammelt er veldig bra. Det vakre er det opprinnelige. Det henger fremdeles i en idé om dette, sa professor i idéhistorie Christine Amadou i en panelsamtalte på Dansens Hus som handlet om sjangerforståelse og klassisk-begrepet. ­– Det klassiske er verdt å ta vare på fordi det har tålt tidens tann. Vi kaster ikke bare Platon på dynga og sier at det ikke er verdt noe lenger.
    Med sekulariseringen og opplysningstiden skjer det imidlertid en forandring som gjør kunsten til en handelsvare, der kunst blir noe man henger på veggen. Kunsten blir i større grad avmontert det verdslige og religiøse på 1700- tallet, og kirken hadde vært den største bidragsyter til religiøs arkitektur og kunst opp til da.

    – Vi har en ide om at det eldste er best, og at det som er veldig gammelt er veldig bra. Det vakre er det opprinnelige. Det henger fremdeles i en idé om dette.

    Christine Amadou

    Men i alle kunstarter er det bevegelser som ønsker å fjerne seg fra det klassiske, kanskje spesielt i litteraturen fortsetter Amadou. En av de fremste opprørere mot det klassiske var kanskje modernismens bad boy, den sveitsisk-franske arkitekten Le Corbusier. Elsket og hatet, men like fullt en modernistisk pionèr. Men selv han brukte prinsipper fra klassisk arkitektur som for eksempel synlige søyler, så selv i disse bruddene og opprørene, vender man tilbake til det klassiske.
    Også her hjemme i lille Norge, står kontinentale byggeskikker sterkt, spesielt i Oslo. Under nasjonsbyggingen, bygde man jo ikke landet i bondestil, men i klassisk stil. Man skulle vise seg som en kulturnasjon som fulgte med i tiden, og den imperialistiske arkitekturen vi kjenner igjen fra sentral-Europa, finner vi igjen i Oslo med signalbygg som Børsen, Universitetet eller Slottet. Men også innen dansen har man selvsagt hatt opprør mot det klassiske, kanskje spesielt på begynnelsen av 1900 tallet med pioneren Rudolf Laban, som la store deler av det teoretiske grunnlaget for den moderne dansens begynnelse.

    IMG 5398
    Corbusierhaus i Berlins Westend, oppført 1956-1958
    IMG 5396

    Begrepet klassisk har altså i stor grad blitt benyttet om en europeisk, imperialistisk kulturforståelse. Men klassisk brukes også om kulturuttrykk fra andre verdensdeler, selv om forståelsen av klassisk her kan være forskjellig fra det vi forbinder med klassisk. Et godt eksempel er den indiske klassiske dansen eller musikken som på grunn av kolonitiden og politiske forhold som religion, klasse eller etnisitet er mer enn bare én tradisjon.

    Men jazzdansen er jo ikke fra Broadway!
    Pichet Klunchun er Thailands største eksportvare innen dans, og har trent klassisk thailandsk dans siden han var 16. I sin siste forestilling No. 60 tar han utgangspunkt i den klassiske maskedansen Khon, som han lærte av en av de beste khon-mesterne i Thailand. Nå tar han av seg Khon-dansens ansiktsmaske og paljettdrakt og ser det 700 år gamle systemet etter i sømmene, eller gjør en form for nyfortolkning, der det tradisjonelle og klassiske møter samtiden.
    Egil Bakka norsk professor i dansevitenskap ved Institutt for musikk, NTNU i Trondheim observerer at Klunchuns dans tar utgangspunkt i klassisk dans og fortolker det inn i en samtidsdans-kontekst, kanskje for å gjøre det mer forståelig for et vestlig publikum?
    – Ville et norsk dansekompani som besøkte Thailand gjort det samme, neppe, sier han retorisk under panelsamtalen om klassisk- begrepet.

    Hideto Maezawa027
    Thailandske Pichet Klunchun tar for seg den klassiske thaidansen Khon, og ser på den med nytt blikk
    Hideto Maezawa No 60 075 small

    - Klassisk indisk eller klassisk dans er også strengt kodifisert, noe som gjør at det er lett overførbart til et vestlig publikum, skyter Thomas Talawa Prestø inn, koreograf og kunstnerisk leder for Tabanka, et dansekompani som har spesialisert seg på afrikanistisk dans med opphav i afrikanske og karibiske tradisjoner. Han utfordrer med sitt kompani på mange måter den vestlige kulturkanon. For jazzdansen vi kjenner fra Broadway og ekstravagante sceneshow, har jo faktisk sitt utgangspunkt i mørk slaverihistorie.
    Prestø synes det er på høy tid at afrikanistisk dans anerkjennes som selvstendig scenekunstsjanger. Han jobber med det som heter Talawa-teknikk, som er en danserisk grunnteknikk som baserer seg på 81 afrikanske og 56 karibiske danser. Klassisk ballett har fem armposisjoner. I Talawa-teknikken er det 32.
    Selv om utgangspunktet er etnisk, utelukker det ikke at det også er kunstnerisk. Tvert imot ligger det minst like mye tanke og teknikk bak det Tabanka gjør som i hvilken som helst klassisk ballettforestilling uttalte han i et intervju med Scenekunst.
    Men dette er kanskje nettopp kjernen av det som gjør klassisk-begrepet utfordrende; at det som bli oppfattet som "gangbar" og akseptert kunst i en vestlig, europeisk kulturforståelse er det som får godkjentstempel av eliten.

    Bakst La Sultane
    Approprieres det som approprieres kan! Sultanten fra Scheherazade med kostymer av Léon Bakst.
    Leon Bakst 001
    Les Ballets Russes var ett av de mest innflytelsesrike dansekompanier på 1900- tallet. Her kostyme fra Ildfuglen av Igor Stravinsky.

    Ballets Russes, de tidlige modernister
    – Man bryter med det europeisk- klassiske uttrykket ved å låne fra, eller appropriere «de andre kroppene» og da spesielt indisk og afrikansk kultur, sier Prestø.
    Men også til Thailand og Vietnam har dansen vendt seg når den vil gjenoppfinne seg selv. Kompaniet Ballets Russes er i så måte et godt eksempel på et kompani som tok seg store kunstneriske friheter og revolusjonerte dansen og brøt med det klassiske uttrykket. Kompaniet besto av avhoppere fra det russiske imperiet, flere med opphav fra Mariinsky i St Petersburg og holdt til i Paris på starten av 1900- tallet. Kompaniet representerte en helt ny retning innen dansen, og utøvde stor innflytelse på vestlig, klassisk ballett. Kompaniet ble ledet av den russiske impresarioen Sergey Diaghilev, som samarbeidet med fremtredende kunstnere som Henri Matisse, Igor Stravinsky, Pablo Picasso og Coco Chanel for å nevne noen. Kompaniet var utforskende både i stil og form og tok blant annet inspirasjon fra russisk folklore i Vårofferet fra 1913, for øvrig en forestilling som skapte stor skandale i sin samtid, nettopp fordi den brøt så radikalt med det klassiske. I 1910 lagde kompaniet balletten Scheherazade, basert på en karakter fra samlingen Tusen og en natt med musikk av Rimsky-Korsakov og kostymer av Léon Bakst, og med sterkt orientalistisk preg, og et blikk mot østen, noe det var stor interesse for i samtiden og i det keiserlige Russland.

    Skjermbilde 2022 09 09 kl 13 12 39
    Se episoden om ballettens gjennombrudd i Norge og påvirkningen fra Russland og Ballets Russes

    Kanoniseringens makt
    På lik linje med at det som er klassisk oppfattes som noe høykulturelt og kvalitetsstemplet, finnes det ting som blir kanonisert og opphøyet til noe med ekstra høy kulturhistorisk verdi. Begrepet stammer fra katolisismen der kanonisering av en person, betyr at vedkommende rett og slett får helgenstatus. Det ble ikke så rent lite ramaskrik da Danmark utviklet sin egen kulturkanon i 2005-2006. Et utvalg på 35 personer skulle velge ut hovedverk innenfor den klassiske, danske kulturarv. Det utviklet seg til en verdikamp rundt kulturen og nasjonsforståelsen, og flere alternative kanonlister ble etablert av dem som følte seg satt til siden. For hvem skal egentlig ha definisjonsmakten for noe som kan berøre så personlig og dypt som kulturarv?

    Dada Masilo Swan Lake20151
    Menn i tutu-skjørt under sørafrikanske Dada Masilos nyfortolkning av klassikeren Svaensjøen
    Dada Masilo Swan Lake2015

    En Sørafrikansk Svanesjøen med en homo-svane
    Ideen om at noen verk er mer klassiske, tidløse og tåler tidens tann bedre enn andre, gjør også at disse verkene består. Beth Genné skriver i sin bok Creating a Canon, Creating the ‘Classics’ in Twentieth Century British Ballet at den klassiske balletten Svanesjøen ble kanonisert rett og slett fordi det var den balletten folk i London gikk og så da ballett som kunstform ble inkludert i den kulturelle kanon. Dermed regnes den - noe tilfeldig, som en klassiker. Den sørafrikanske koreografen Dada Masilo er kjent for å ta vestens klassikere og lage sin egen sørafrikanske vri på dem. Blant annet har hun nyfortolket både Tornerose, Giselle og Svanesjøen. I sistnevnte utfordrer hun kjente dikotomier som feminin/maskulin og klassisk/moderne ved å blande tradisjonell sørafrikansk dans, ballett og samtidsdans, med et sørafrikansk perspektiv, der kjønn, seksualitet og homofobi i et land hjemsøkt av aids er et viktig bakteppe. I Masilos versjon er den svarte svanen svart, han er mann, han går i strutteskjørt og han er homo.

    Boikotte Russland?
    Det som er forbilledlig klassisk i Europa, er i den klassiske forståelse noe universelt avslutter Amadou panelsamtalen om klassisk-begrepet. Det europeiske hegemoniets lefling med orientalismen fortsetter. Nasjonalballetten satte opp sin La Bayadere med sine ottomamanske turbaner, haremsbukser med gull og glitter og Buddha- figurer i pappmasjé.
    Jeg vil ikke redigere fortida, som jeg blir bedt av enkelte om å gjøre sa ballettsjef Ingrid Lorentzen om beslutningen om å ikke ta La Bayadére av repertoaret. – La Bayadére ble skapt for 150 år siden der orientalismen og eksotifiseringen sto veldig sterkt. Den gangen kunne man ikke reise og man flyktet inn i fantasiverdner. Balletten ble laget av Marius Petipa, som også har laget Tornerose, Nøtteknekkeren og Svanesjøen - de virkelig store, klassiske balletter fra denne tiden. Det disse ballettene har til felles, er at de alle er problematiske på hver sin måte, og dette må vi selvsagt snakke om. Jeg mener vi blir klokere av å snakke om det, ikke dummere. Men å sette opp La Bayadere ukommentert ville ikke skjedd i min tid som ballettsjef.

    Men så stilnet kritikken litt og det kom inn et nytt perspektiv: 24. februar invaderte Russland Ukraina, var det ikke noe med at vi skulle boikotte russisk kunst og kultur?

    For hva er russisk? Visst hadde balletten premiere i St. Petersburg i 1877, men som ballettsjef Ingrid Lorentzen påpeker, ble balletten koreografert av franske Marius Petipa til musikk av østerrikske Ludwig Minkus, og versjonen som nasjonalballetten viste, ble utviklet av Natalia Makarova, Sovjetisk avhopper i 1970, som utviklet balletten for American Ballet Theatre.




    Kilder:
    Video fra La Bayadere, Den Norske Opera og Ballett, 2019
    https://www.aftenposten.no/kul...
    https://radio.nrk.no/serie/kom...
    https://www.instagram.com/aono...
    https://vartoslo.no/bolig-dino...
    https://www.arkitektnytt.no/ny...
    https://subjekt.no/2021/01/18/...
    https://snl.no/klassisk
    https://snl.no/klassisk_musikk
    https://www.buzzsprout.com/191...
    https://www.dansenshus.com/med...
    https://soundcloud.com/user-34...