Hvordan forstår vi egentlig jazzdansen?

I et stadig utviklende og selvutfordrende dansekunstmiljø, som kan virke noe formet av dansekunstnernes egne evner til å sette ord på og intellektualisere over sine kunstneriske ambisjoner i søknadsformuleringer til ulike støtteordninger, blir ordets makt synlig i samtidens perspektiver på dansekunst. Ikke minst blir begrepsforståelsens premisser svært relevante i prosessen med å både sette lys på og stille spørsmålstegn ved hvordan dansekunstnere, -kritikere og ikke minst dansens publikummere ordlegger seg og oppfatter ulike begreper. For bevegelsesuttrykkets form og dynamiske og/eller musikalske og rytmiske kvaliteter kan vel måtte sies å være dansekunstens språk?

Når vi som tilskuer, utøver eller koreograf skal analysere det vi opplever av visuelle inntrykk og fortolke dette om til tekst og tale når vi uttrykker oss om nettopp det vi har sett i sceniske sammenhenger, blir hvordan vi forstår det vi opplever og hvordan vi velger å uttrykke oss om det viktig for hvordan andre oppfatter våre erfaringer og formeninger. I så måte kan det virke som om jazzdansen kan ha falt litt mellom to stoler. Men stemmer egentlig det ene eller det andre?

Da jeg i 2015 begynte mitt MA-studium i dansevitenskap ved NTNU i Trondheim var nettopp disse spørsmålene i senter for min reise mot avhandling: Hvilken diskurs finner vi om jazzdansen i Norges dansemiljø etter millenniet? Og hvilken begrepsforståelse ligger til grunn for hvordan vi snakker om jazzdansen? Over to års intervjuer og observasjoner med både studenter, aktive jazzdanskunstnere og tidlige pionérer innenfor utviklingen av jazzdansen her til lands er dette noen av spørsmålene som fremdeles synes relevant å stille.

I forbindelse med Inés Belli’s verk Postmodern Cool som vises ved Dansens Hus 2.-5. Mai er de kanskje like aktuelle nå om vi ønsker en utvikling av nettopp forståelsen av og diskursen rundt jazzdansen som scenekunstuttrykk. Jazzdanskunsten synes på ingen måte å være ensidig, skal man ta innover seg hvor mange ulike uttrykk som finnes innenfor den bredden man så presentert i verkene på scenen under urpremieren av Oslo Jazzdansfestival i juni 2018. Spennet fra suggerende rytmikk i THROB av Dahls Danseteater, via det sarte og melankolske fra Ludwig/Venaas i Mimesis, til den improvisasjonsfunderte steppjazzen fra Moe/Eraker og de andre innslagene på scenen viste tydelig at det er flere jazzdansuttrykk som fortsatt krever sin plass i den norske dansekunsten.

Med Postmodern Cool retter Inés Belli et postmoderne blikk mot idéen om det relativistiske, som beskrevet av Ann-Christin Kongsness i Et opprør og en hyllest!. Hun tar et oppgjør med sin egen opplevelse av etablerte ideer om hvordan vi i dag jobber med jazzdansen, og de ideene som hun opplever at begrenser mulighetene for utvikling og nyskapning innen jazzdansen: Disse skal utfordres og utforskes gjennom den nye forestillingen. Selv mener Belli at det kan fremstå noe ureflektert å skulle uttale seg om jazzdansen som et for åpent eller relativt begrep, og hinter til at dansemiljøet kanskje her gjør seg selv en bjørnetjeneste. For diskursen er lite konstruktiv, som også Jo Strømgren var inne på i fjor i intervjuet 10 spørsmål med.. for Danseinformasjonen : Man er kanskje mer kritiske enn rause med hverandre i debatter innad i dansemiljøet, og differensierer kanskje i så stor grad mellom ikke-kommersiell og kommersiell dansekunst at man mister litt syne av debatten om bevegelsesuttrykkenes egenart?

Jazzdansen som scenekunstuttrykk har i flere sammenhenger fått tilhenget som ’kommersiell’, noe som har gitt en ringvirkning innad i dansemiljøet hvor dette tilsynelatende har gitt et inntrykk i enkelte leire om at jazzdansen dermed ikke holder mål som kunstform- noe som bl.a. blir kommentert av Jo Strømgren i boken Bevegelser - 20 år med norsk dansekunst (Svendal, S.Ø. red., 2017). Bl.a. har det faktum at jazzdansens bautaer innenfor norsk scenekunst ikke har fått mer enn noen få bemerkninger på trykk i forbindelse med omtale om en dansers karrierevei skapt en rekke reaksjoner. Nå har riktignok debatten pågått i en lang årrekke før denne utgivelsen fant sted, men hvor har diskursen egentlig tatt oss som dansemiljø? Kommer vi noe nærmere en utvidet forståelse av en tidligere kanskje noe snever aksept for hva vi forstår jazzdansen som?

På spørsmålene om hvordan hun opplever jazzdanskunsten i Norge i dag og om veien videre kommer følgende svar fra den dagsaktuelle koreografen: ”Mangfold i utrykk er viktig, men jeg syns vi burde kunne ha en mer sofistikert og informert samtale om hva det er vi jobber med når vi sier at vi jobber med jazzdans, og hva jazzdans er og skal være. Så kan det hende vi er uenige, men her tenker jeg at vi må ha samtaler der ulike stemmer kan artikulere hva de mener ligger i begrepet ”jazzdans” og HVORFOR. Jeg savner mer faglig utfordrende, historisk informerte og radikale samtaler om jazzdansen som dansekunst. Det er så mange ting å ta tak i og diskutere, men i stedet opplever jeg at diskusjonen alltid ender med å bæres av en retorikk der man forsøker å forsvare jazzdansens eksistens. I stedet ønsker jeg meg en faglig diskusjon som kan pushe utviklingen og forståelsen av jazzdansen som scenekunstuttrykk videre.”

Dosent i jazzdans ved Kunsthøgskolen i Oslo, avdeling dans, Merete Lingjærde, kommer også med sine innspill på spørsmålene som ble stilt, og trekker blant annet frem hvordan hun selv gjennom det 25 år lange arbeidet med Oslo Danse Ensemble har opplevd mye motstand i kampen om økonomisk bevilgning, og diskursen om og forsvaret av jazzdansens eksistens, og sier at hun håper Belli og flere dansekunstnere fortsetter å jobbe lidenskapelig også på tross av tildelinger og motstand. Som hun presiserer:

”Det har hele veien vært et ønske og et sentralt objektiv i ODEs produksjoner å videreutvikle et fysisk rytmisk bevegelsesspråk både innen jazzdans og samtidsdans. Vi skulle gjerne sett enda flere større aktører i feltet som kunne vært med på å løfte jazzdansens utvikling opp og frem. Mange av de unge koreografene og danserne som har fått muligheten gjennom våre produksjoner har tatt steget videre i ettertid, noe vi selvfølgelig er svært glade for.”

På spørsmålet om veien videre fremhever Lingjærde et ønske om generelt større raushet og respekt for hverandre, at programmerende scenerom for dans i økende grad slipper til det fysisk/rytmiske uttrykket, og at hun ser positivt på utviklingen av plattformer og kompanier som fortsetter å videreutvikle og forske i jazzdanskunsten i årene fremover.

Samtidig kommenterer hun utspillet fra Belli om hierarkier, maktstrukturer og opplevelsen av etablerte ’sannheter’ fra jazzdansmiljøet her til lands ved å fremheve bl.a. den signifikante arven i teknikk og komposisjon fra Molly Molloy, og at nettopp det grunnlaget som jazzdansutdanningen ved Kunsthøgskolen ble tuftet på, selvfølgelig har gitt en solid plattform som har formet de pedagogene og studentene som har vært tilknyttet utdannelsen, uten at det har begrenset innholdet i studiet til å kun være rettet i Molloys fotspor. Det er et høyt nivå på jazzdansen i Norge og vi er virkelig nytenkende både i utdanning og i det profesjonelle. Lingjærde bærer selv på lang erfaring innenfor jazzdansen både didaktisk, metodisk og kunstnerisk, og nevner over 20 dansekunstnere som sammen med henne selv og de tre andre grunnleggerne som gjennom iherdig innsats fikk ODE opp og gå de første årene helt uten sikkerhetsnett.

Et av ODE’s hovedmål om å gi rom for kontinuerlig utvikling av jazzdans som kunstnerisk uttrykksform, har hatt sitt grunnlag i idealistisk, heller enn kommersiell tankegang, og har bidratt til at et bredt utvalg av koreografer og dansere har hatt en felles arena for å forske i et fysisk rytmisk landskap. Det har vært viktig å manifestere vår forankring i jazzdansen, men dette har i stor grad vært knyttet til dansernes kompetanse, og hvordan de gjennom medskapende prosesser har vært med på å utvikle bevegelsesspråket til de ulike koreografene, uavhengig av sjanger. Men vi hører ofte at andre aktører på siden av ODE som gjerne innsnevrer vårt kunstnerskap til kun å innbefatte “tradisjonell jazzdans” og “samtidsjazz”. Og det er kanskje nettopp dette samtidsjazz-begrepet som igjen utfordres gjennom Bellis samtidsdansforestilling om og med jazzdans-estetikk?

Hva legger man egentlig i begrepet jazzdans i dag?
Arne Fagerholt, koreograf, tidligere dansekunstner i det opprinnelige Carte Blanche og kunstnerisk leder for Nye Carte Blanche (2001-08) uttaler at han selv har et noe ambivalent forhold til jazzdansen, som både resirkulerer, utøves svært frontalt og ikke minst er relatert opp imot den kommersielle kulturen, trender i popkultur mm. Ambivalent fordi han opplevde at jazzdansen var det første uttrykket han selv følte seg ”hjemme” i som dansekunstner. Samtidig, sier han, er jo dansen så mye, og hans egen forståelse og opplevelse av jazzdansen preget av samtidskonteksten i dansekunsten. Han spør, kanskje betimelig: ”Har jazzdansen nådd sine begrensninger, og er det det vi nå ser ringvirkningene av? Eller har jazzdansen et mye større potensiale? ”

Dette er spørsmål som Belli selv også nærmer seg en utforskning av gjennom Postmodern Cool.

I samme stund tikker det inn respons fra koreograf Jo Strømgren, som assosierer jazzdans-begrepet til musikkens verden:

”En svært bred fellesbetegnelse med mange undersjangre, som i Norge dessverre er preget av en ganske snever definisjon”.

Og det er kanskje her det ligger: i definisjonene vi innbefatter oss med når vi skal samtale om jazzdansen- som kultur, tradisjon, teknikk, kunstuttrykk og danseform. Belli har gjennom prosessene i forbindelse med #metoo kritisert hierarkiske maktstrukturer både ved utdanningsinstitusjoner og koreografer og arbeidsmiljø tilknyttet dansemiljøet her til lands. Men når definisjonsmakten skal erkjennes- behøver vi da, som Belli etterspør i den tidligere nevnte artikkelen, å snakke om hva jazzdansen ”skal” være? Er ikke nettopp det å kreve et fasitsvar i seg selv et steg i retning av å begrense en hel dansekunstform?

Som Strømgren kommenterer:

”Enhver teknikk er bare et redskap for å få fram det man vil si”, og kanskje er ikke en overdreven intellektualisering om hva jazzdansen er eller har vært- hverken i sin approprierte eller ikke-approprierte form- et konstruktivt sted å starte diskursen rundt temaet? Her i Norge har jazzdansen holdt en særstilling i sammenligning med andre europeiske land, i at den har blitt sidestilt som likeverdig til den klassiske balletten og moderne/samtidsdansen i utdanningsforløpene med egne jazzlinjer, og med etableringen av Dansens år (1993). Men utover det opprinnelige Carte Blanche og ODE’s bidrag og enkeltforestillinger fra et fåtall koreografer har dette blitt lite gjenspeilet i hva det har blitt bevilget støtte til de senere årene. Handler dansekunstens definisjoner i dagens scenekunstmiljø egentlig mer om posisjoner og makt enn kunstnerisk kvalitet? Og som Tine Aspaas spiller inn om dagens jazzdanskunst; må nødvendigvis intellektualisering og kunstnerisk dybde stå i motsetning til fysisk virtuositet, rytmisk bevegelse og publikumsappell?

Om et som samlet dansekunstfelt skal kunne utvikle seg i retning av en konstruktiv dialog om jazzdansen på tvers av etablerte institusjoner, bautaer, hierarki og generaliseringer, hvem skal sitte med definisjonsmakten, om ikke dansekunstnere selv? Er ikke dansemiljøet best tjent med en åpen og bred aksept for at ulike røster og bevegelsesuttrykk skal kunne slippe til om vi skal komme noen vei nærmere en felles forståelse og utviklende diskurs? Om vi oppsøker og ser det ikke-approprierte og det approprierte, det sosiale og det sceniske, det stiliserte og det samtidige i kontekstuell sammenheng og for sin egen autonomis skyld- uten å sammenligne jazzdansen med alle andre danseformer, kan vi kanskje håpe på at diskursen kan begynne å ta en mindre begrensende og mer konstruktiv retning? Ett sted må den konstruktive dialogen starte. Og det er kanskje ikke lettest å trekke sammen gjennom kritikk, men heller gjennom å støtte opp og være romslige for hverandres uttrykk i en åpnere dialog preget av raushet og minner seg selv på nettopp det Strømgren presiserte: At teknikken kun er et redskap for hver enkelte kunstners individuelle uttrykk.

Så hvor går veien videre for jazzdansen?
På spørsmål om fremtiden til jazzdanskunsten i Norge svarer koreograf, pedagog og co-grunnlegger av Oslo Jazzdansfestival i fjor, Natalie Dahl: ”Jeg håper og tror at den rytmiske, utforskende og lekne jazzdansen vil fortsette å blomstre i mange varianter i årene fremover- både som scenisk og sosialt fenomen”. Selv håper jeg hun har rett, og at jazzdansen i sin stadig utviklende og mangfoldige form- som dagsaktuelle Belli etterlyser- også gir godt grunnlag for utviklingen av en mer konstruktiv diskurs.