Dansens Hus introduserer ham nå til publikum i Norge for første gang - og det er på tide. Han har for lengst vakt oppsikt verden over med sine nyskapende, grenseoverskridende forestillinger. Han er rett og slett en fornyer av street dance, og en viktig aktør internasjonalt for å få denne danseformen akseptert og inkludert i dansen som kunst.

Bruno begynte allerede som 10-åring å «arbeide». Han fikk nemlig et kamera av foreldrene sine, og det resulterte i dedikert filmskaping sammen med venner. De brukte alle helger på å skrive manus og forberede steder for filming – som alltid var innendørs. Gjennom dette leke-arbeidet ble han sikrere og sikrere på at han skulle bli filmregissør. Men det gikk ikke slik: Som tenåring ble han dratt med på nattklubben Scaffo i hjembyen Niterói, og der danset alle – som man jo gjerne gjør på en nattklubb. Ut fra dette miljøet ble det dannet en egen gruppe som ble kalt Power Dance. Tydeligvis var de veldig talentfulle, for allerede som 16-åring ble Bruno bedt om å undervise på en ballettskole sammen med kammeraten Rodrigo Bernard.

Etterhvert deltok Bruno mye i battles, men etter fire – fem år gikk han bort fra dette fordi han faktisk følte seg litt som en sirkusartist som skulle komme med de kuleste triksene. Han opplevde å ikke bli tatt på alvor av voksne, og det ville han gjøre noe med. Han begynte å forstå hvordan hip hop, på tross av sitt fantastiske bevegelsesvokabular, manglet fotfeste i teatret. Og nettopp dette fotfestet er det han jobber for å finne, selv om han ikke var klar over at det nærmest skulle bli et kall for livet.

Spørsmålet om dans er et universelt språk kan man si at Bruno Beltrao med autoritet kan svare på, med sin erfaring med turnéer over hele verden. Men han er ikke så sikker på det, det vil si: han syns kanskje ikke det er så interessant.  - Det finnes mange ulike måter å oppfatte dans på ikke bare fra person til person, men enda verre: fra minutt til minutt. Tanken om at dansen skal være et slags universelt språk, gir meg gåsehud.