– Jeg jobber ganske prosessorientert i alle mine arbeider. Dette betyr at den endelige forestillingen kan bevege seg ganske langt vekk fra en opprinnelig tanke. Dette med Be-longing startet langt tilbake i tid. Jeg leste på et tidspunkt en veldig interessant bok om døve og deres situasjon. Boka sa noe om at selv om mange døve føler et slags utenforskap er det slett ikke uvanlig at de reiser inn til de store byene for å skape seg nye fellesskap med likesinnede, skape seg nye familier og finne noen av sine egne. Da jeg leste dette tenkte jeg mye på min egen historie som homo, for det er mange av de samme mekanismene som skjer blant homofile. Det var ikke sånn at jeg reiste fra Lillehammer fordi jeg ikke likte Lillehammer, men fordi det var noe som manglet. Jeg trengte veldig sterkt å møte likesinnede. Og ordet belonging kommer nettopp fra den boka jeg leste. Det føltes så dekkende for det jeg ville prøve si noe om. Altså to be – å være og longing – enten å lengte til noe eller å ha tilhørighet til noe. Derfor er forestillingen for meg mer eksistensiell, mer enn at den handler konkret om Cuba eller om døve. Det er mer et utgangspunkt. Bare spis avocado om du vil! Se, her er en skje.
– I studio prøver jeg å nullstille meg, og så ser jeg hvilken retning det går. Jeg kan starte med en basal bevegelse. Og så føler jeg på kroppen at den ene bevegelsen kan føre til en annen bevegelse. Alternativt å bare stå stille, men det blir jo fort kjedelig. Jeg er så heldig å jobbe med Sjur Miljeteig igjen, en fantastisk musiker som også jobber veldig mye med det intuitive og følsomme, med varhet og tilstedeværelse. Og så jobber jeg med med Huy Le Vo som er skuespiller, men som ikke har noe tekst i forestillingen, i tilegg til disse består crewet denne gangen også av Kai Rennes og Magnus Mikaelsen. Jeg liker å samarbeide med forskjellige kunstnere og kunstutrykk. Det er med på å skape og forme det visuelle men også i selve prosessen lar jeg alle få være delaktige, det er guppearbeid. Det liker jeg, selv om det til slutt er jeg som sier ja eller nei.
Frokosten nærmer seg slutten, kaffen er drukket og avocadoen er spist og mye er snakket og fortalt om Cuba, kjærligheten og livet. Men siste ord er ikke sagt. Så hva drømmer du om, Ulf?
– Som menneske og kunstner er jeg kjønnsanarkist og jeg mener at forestillingene bærer preg av at jeg også utforsker mannsrollen, på godt og vondt. Det heteronormative tankesettet er innfiltrert i de fleste av oss som noe som er sant, og derfor utfordrer jeg meg selv og andre med å sette spørsmålstegn ved noen vedtatte sannheter angående kjønn, seksualitet og identitet. En drøm jeg faktisk har er at flere kunne lært seg tegnspråk, at det ikke-verbale språket blir mere verdsatt, at dansen får større plass i samfunnet som en likeverdig kommunikasjonsform. Jeg er jo faktisk i flere av forestillingene mine opptatt av blant annet maktstrukturer når det gjelder språk, både forestilling om fall og be-longing har maktstrukturer i verbalt språk kontra det ikke-verbale som tema også.
