Jeg har nå akkurat ankommet Oslo fra Paris, etter å ha fullført mitt engasjement ved GöteborgsOperans Danskompani. Vi skal arbeide i Oslo i en uke, før vi som dansere i zero visibility corp. sammen med Ina, reiser til Portugal for et to ukers residensopphold. Gjennom store deler av mitt liv har jeg reist og flyttet på meg. Jeg forlot hjemlandet mitt, Italia, da jeg var 14, og har vært utlendig siden. På grunn av dansen flyttet jeg først til Østerrike, og så videre til Frankrike, Nederland og Sverige. Det å jobbe internasjonalt er en vitaliserende inspirasjonskilde i vårt arbeid. Som dansere kommer vi jo ofte fra mange ulike kulturer og bakgrunner, så et residensopphold synes jeg er en veldig fin måte å bli bedre kjent på. I denne omgang skal vi på residens både i Tyskland og Portugal, noe som for meg er kjempefint ettersom jeg er helt ny i denne gruppen. Men jeg har jo arbeidet med Ina en gang tidligere, i forestillingen Wasteland for GöteborgsOperans Danskompani. Gjennom dette arbeidet fant jeg en måte å relatere meg til hennes metoder og måte å tenke på, og vi fikk etterhvert også en felles forståelse for hverandre. Det var på grunn av denne fine arbeidsrelasjonen vi fant her, at jeg valgte å være en del av produksjonen Future.
Jeg setter utrolig stor pris på Inas ærlighet, og det at hun har et stort sosialt og politisk engasjement. Ina er oppriktig interessert i oss og våre meninger, som gjennom diskusjoner og tankeutvekslinger også ender med å være en del av den faktiske forestillingen. Jeg føler meg veldig privilegert som får jobbe med henne. Jeg har ikke arbeidet med mange kvinnelige koreografer tidligere, og jeg føler absolutt det er klare forskjeller på den mannlige og kvinnelige rollen i yrket som koreograf. Jeg kan virkelig relatere meg til sensibiliteten i Inas arbeider. Det blir også spennende å begynne å jobbe med barna som skal være med i forestillingen. De er helt fantastiske, og representerer på mange måter en særlig form for ekthet. De har så rene intensjoner, og er mindre bevisst valgene som tas i møte med det iscenesatte. Dette aspektet er interessant. Hvordan kan jeg stå i det samme, ved siden av dem. Dette stiller også spørsmålstegn ved oss selv og hvordan vi vil kunne utøve. Å arbeide med barn får en også til å forstå hvor utrolig viktig språket er, for det er uten tvil en språkbarriere her. Det gjør at jeg må utforske ulike måter å kommunisere på, gjennom kropp og bevegelse.