Filthy, furious and fun

I sin siste produksjon føres koreograf Ingun Bjørnsgaard mellom annet av sårbarheten og det tragikomiske i billedkunstner Vanessa Bairds verker.

Hojotoho IBP photocred Achy Ouafik 3
- Foto: Achy Ouafik/CODA

Hojotoho! Om man er godt kjent i operaens verden vet man at dette krigsropet kommer i fra karakteren Brünnhilde i tredje akt av komponist Richard Wagners opera Valkyrien. Ropet, som mange mener har en karakteristikk som minner om jodling, defineres som gammelt norrønt og et uttrykk de kvinnelige krigerne – valkyriene – gir fra seg når de skal ta med seg sine ofre til Valhall. Slik definerer Wagner noe som både er kvinnelig, mektig og ikke minst farlig på samme tid. Ingun Bjørnsgaard fascineres av krigsropet fordi det står i kontrast til kvinnen satt i rammen av det hjemlige (the domestic) og samfunnsmessig korrekte.

Ingun Bjørnsgaard fascineres av krigsropet fordi det står i kontrast til kvinnen satt i rammen av det hjemlige (the domestic) og samfunnsmessig korrekte.

Koreografen
Bjørnsgaard har siden 1992 drevet kompaniet Ingun Bjørnsgaard Prosjekt og har vist forestillinger både i Norge og internasjonalt. Hun har skapt verker for samtlige ensembler, blant annet Nasjonalballetten, GöteborgsOpraens Danskompani, Ballet de Lorraine og Komische Oper Berlin. Arbeidene hennes balanserer og undersøker det intrikate som ligger til mellommenneskelige relasjoner og defineres ofte som en fremvisning av menneskets feiltastiske sider. Hun bruker ofte kvinnelige arketyper som tematiske utgangspunkt, for eksempel fra Henrik Ibsens skuespill og Simone de Beauvoirs tekster. Ambivalensen knyttet til forventinger og satte rammer blir utfordret og tøyd når kropper møtes på scenegulvet. Og her kan man igjen se til krigsropet hojotoho! Enhver abstrakt fremstilling av klassiske eller typiske karakterer og kvinneskikkelser er med på å bryte med forsteina forventninger. Den dansende kroppen vil derfor, som et krigsbrøl ala Brünnhilde, være med på å utfordre blikket til publikum. Slik roper danseren, uansett om stemmen er med i dansen eller ikke.

Hojotoho IBP photocred Achy Ouafik 11
- Foto: Achy Ouafik/CODA

Billedkunstneren
En kunstner som i løpet av sin kunstnerskap har skildret mennesket og kvinnen på distinkt vis er Vanessa Baird (f. 1963). Bairds bilder viser ekstreme sider av mennesket; ytterpunkter som strekker seg fra fysisk og sjelelig forfall til arroganse og kvalmende dekadens. Verkene defineres som en hybrid mellom det selvopplevde og folklore og kommenterer samfunn og politikk like mye som enkeltmenneskets posisjon. Som en av de mest toneangivende og tydelige kunstnerne i norsk samtid har Baird tatt tempen på nettopp samtiden. Kunsten prydet veggene fra tak til gulv på Kunstnernes Hus i Oslo i 2017, og ble tidligere i år vist ved både The Drawing Room i London og Stavanger Kunsthall. I en artikkel i The Guardian beskrives kunsten som et uttrykk for alt i fra humor og slapstick til det ondskapsfulle, grusomme og motbydelige. Filthy, furious and fun skriver kunstkritiker Adrian Searle. Bairds kunstuttrykk skapes av kontrastfylte sammenstillinger både på grunn av utradisjonelle formater, omstendelig detaljrikhet og nettopp motivenes allsidige fortolkningsrom. Slik oppstår en blanding mellom det massive og storslåtte, og det hemmelige og intime.

Hojotoho IBP photocred Achy Ouafik 6
- Foto: Achy Ouafik/CODA

Prosessen
Baird og Bjørnsgaard ble kjent i 1995 da de jobbet sammen i en produksjon for Verdensteateret. De har i mange år ført samtaler om kunstnerskapene sine. Nå skaper Bjørnsgaard et verk inspirert av Bairds verk i nært samarbeid med danserne, som bearbeider og prosesserer innholdet i bildene i et interiør skapt av Thomas Björk og til lyden av musikken til Rolf Wallin og Tansy Davies.

På mange måter kan man beskrive både Baird og Bjørnsgaard som kunstnere som roper gjennom og sammen med sine kunstuttrykk. I verkene ser man hvordan kvinnen plasseres i og gjør opprør mot forventninger knyttet til det hjemlige og korrekte. Man ser likhet i interesse for menneskelig utsatthet, sårbarhet og mellommenneskelige sitasjoner. I min samtale med Bjørnsgaard forklarer hun hvordan sammenstillingen av disse elementene ofte kan skape former for tragikomikk; noe som settes på spissen og skaper et billedlig uttrykk med et merkelig og finurlig innhold. Hun ser at dans og bevegelse er med på å visualisere påvirkningen av det ytre og at dette gjerne kan komme frem som noe som mangler stødighet. Det ukontrollerbare i bevegelsene kommer i fokus og skaper et spesielt, men samtidig distinkt uttrykk. Slik kan det sårbare manifestere seg gang på gang.

På mange måter kan man beskrive både Baird og Bjørnsgaard som kunstnere som roper gjennom og sammen med sine kunstuttrykk.

Hojotoho IBP photocred Achy Ouafik 8
- Foto: Achy Ouafik/CODA

Billedrammen og scenerommet
Ser man på bildene og formatene til Baird kan man – kanskje litt forenklet – se på dem som tegneserieaktige ruter i storformat. Det ekstreme og unaturlige, som for eksempel at øynene til skikkelsene popper ut av hodet, er med på å understreke tegneserieformatet. Rutene er som en del av en handling og en større kontekst, noe som oftest stemmer i sammenhengen med andre bilder i utstillinger. Slik blir uttrykket veldig talende – nærmest filmatisk – samtidig som man ut i fra de ulike elementene i bildene kan skape egne tolkninger og historier innad i historien. Om man drar denne tanken lenger kan man si at hvert enkelt bilde er som rutene i en regibok. Dette gjør kanskje idéen om å lage dans av Bairds visjoner til en logisk tanke, da man kan utforske hvilke uttrykk og situasjoner som ligger i de enkelte bildene. Forestillingen kan sies å nærmest være en fysisk tolkning og kurasjon på en gang.

- I bildene ligger en modighet – man kan gå langt i motivet. Man blir dratt med i modigheten og kan gå lenger i en slags konkretisering av et spesifikt uttrykk enn man kan få til på egenhånd. Det føles godt å bli dratt mot noe tydelig.
Ingun Bjørnsgaard om Vanessa Bairds bilder.

Danserne har jobbet mye med en direkte utforsking av bildene og skaper på denne måten egne portretter og levende situasjoner basert på det destruktive, ubønnhørlige som tar overhånd i livsløpet og som kommer over oss som en skygge. Det uforløste som kjennetegner Bjørngaards signatur er gjennomgående, i tillegg til at elementer fra Bairds bilder tas opp i scenerommet og scenografien. Noen av danserne bærer hvileløst rundt på møbler og interiør. Ting slepes rundt og virker umulig å få unna. Det gjennomgående elementet i forestillingens dramaturgi og koreografi er kroppens levde erfaring.

I tillegg til at møtet mellom Bjørnsgaard og Baird skaper et nytt utgangspunkt for koreografisk tenkning, gir det også en nytt rom og en ny måte å forstå og tolke Bairds bilder. Uttrykkene trekkes sammen og utfyller hverandre.


Kilder:
https://www.eno.org/discover-opera/operas/an-introduction-to-the-valkyrie/ https://www.opera-arias.com/wagner/die-walkure/ho-jo-to-ho/ https://www.theguardian.com/artanddesign/2021/mar/01/vanessa-baird-review-filthy-furious-fun
https://drawingroom.org.uk/exhibitions/vanessa-baird
https://ingunbp.no/

Hojotoho! (There´s No Place Like Home), 22. - 24. oktober