Jeg møter Dada Masilo i Dance Factory Newtown, Johannesburg. Den store mursteinshallen har vært en sentral del av livet hennes siden hun første gang gikk inn dørene elleve år gammel. Dada, oppvokst i Soweto utenfor Johannesburg, hadde fått plass på et nederlansk-finansiert danseprogram for barn fra underprivilegerte områder. Men dansetreningen hver lørdag formiddag var snart ikke nok for den lille, ambisiøse jenta. Hun overtalte danselæreren til å gi flere klasser, og dansehallen ble raskt hjørnesteinen i livet hennes. Fire, fem, til slutt seks dager i uka danset hun.

I dag har Dada Masilo oppnådd stor internasjonal suksess både som danser og koreograf, og posisjonert seg med en kunstnerisk signatur hvor hun mikser elementer fra tradisjonell afrikansk dans med klassisk eller moderne ballett. Tidligere danselærer Suzette har blitt hennes assistent og høyre hånd. Lokalene huser nå hennes eget ensemble. I dag finnes scene, lys, amfi og studio. Dansefabrikken er disponibel for Masilo året rundt. Hun har blitt en verdenskjent koreograf. - Det kjennes egentlig ikke annerledes enn da jeg var elleve år. Fra første gang jeg gikk inn dørene her, drømte jeg om å ta over en dag, sier hun.

Hva betyr dette stedet for deg?
- Åh, jeg kan ikke snakke om det. Jeg har ikke ord. Det er hjemme.

Du har tidligere tolket ballettene Romeo og Julie (2008), Carmen (2009) og Swan Lake (2010). Hvorfor har du ønsket å ha disse klassiske, vestlige ballettene som utgangspunkt? 
- Jeg liker å ha et narrativ, en historie som ramme, og så utfordre den rammen. Det er også utfordrende for danserne på en annen måte, det å skulle tolke en karakter gjennom dansen, og ikke bare være «kropper i rom». Dette gjør at man må grave dypere som koreograf. Dessuten, når man arbeider med kjente balletter sitter publikum allerede på referansene. Da er det også større rom for å vri på eller leke med de referansene. Samtidig er jeg utdannet moderne danser, ikke klassisk. Dette gjør oppgaven enda mer spennende, for jeg må i tillegg omskape balletten fra et klassisk til et moderne uttrykk. Denne gangen har vi hele seks måneders prøveperiode. Forestillingen co-produseres med Joyce Theatre i New York. Mine forrige tre balletter laget jeg med seks ukers prøveperioder - denne gangen kan jeg gå mye dypere. Å ha mer tid til å prøve ut ulike løsninger er et privilegium. Bevegelsesvokabularet og det dansekunstneriske uttrykket jeg arbeider med nå er dessuten veldig ulikt alt jeg har gjort tidligere. Det er ikke engang velkjent for meg. Så vi behøver mer tid.

Hva ligger bak valget om å nå sette opp Giselle? 
- Giselle er den siste av de største, klassiske ballettene jeg ennå ikke har gjort. Det var på en måte et naturlig valg. Men jeg opplever også at Giselle er den vanskeligste til nå. Verktøykassen min når det kommer til kunstnerisk utforskning av en klassiker, er tappet fra de foregående produksjonene. Prosessen er tyngre. På mange måter kjennes det som om jeg må begynne på nytt, er tilbake på skolen. Denne gangen må jeg gjenoppfinne meg selv. Samtidig har jeg alltid vært fascinert av Giselle, spesielt av williene, disse sinte og hevnsyke skyggevesnene av døde unge kvinner. De danser alle menn som kommer deres vei til døde. De drives av hevn. Dette fascinerer meg. Det sies at det alltid er viktig å tilgi, bearbeide fortiden og gå videre. Det er ikke det vesentlige i min oppsetning. Den handler om å være hjerteknust, om sinne og hevn, om å ville gjøre opp for urett. Det vil være referanser til vår sør-afrikanske historie, våre tradisjoner og våre forfedre. Dronningen av williene er i min versjon en sangoma, en tradisjonell sørafrikansk healer som regnes for å ha kontakt med det spirituelle og åndeverdenen. Sangomaene har dype røtter i sørafrikansk kultur. Tidligere har mange av referansene i ballettene mine gått til vestlig kultur, mens denne gangen er handlingen, det narrative, mye nærmere sørafrikansk historie.

Er det viktig for deg å bruke din kunstneriske stemme til å bryte ned tabuer?
- Ja, det er det. Vi lever i en verden hvor vi har gjort menneskers relasjoner til hverandre mye mer kompliserte enn de behøver å være nettopp på grunn av tabuer. Tabuer er murer mellom mennesker. For meg personlig er det å behandle slike temaer også en måte å bearbeide og forstå psykologien bak slike strukturer i samfunnet.

Er det elementer av tabu også i Giselle?
- Ja. I Sør-Afrika er det å få et kall som sangoma, og sangomaenes praksis, et stort tabu. Det er en tabuisert del av vår spirituelle og kulturelle forhistorie.

Du har inngått et samarbeid med den Sør-Afrikanske komponisten Philip Miller om å skrive musikken til Giselle. Hva ligger bak dette valget?
- Årsaken er at i min tolkning legges handlingen i Giselle til de landlige og fattige sørafrikanske distriktsområdene. Musikken er en viktig del av kulturen og identiteten i disse områdene, og er definitivt en komponent som tilfører prosessen mye. Miller tar fortsatt utgangspunkt i originalmusikken, komponert av Adolphe Adam. Men Miller leker med uttrykket og bruker i tillegg instrumenter som klassisk harpe, cello og strykeinstrumenter, også afrikansk perkusjon og stemme.

Det var i New York, februar 2016, ønsket om å skape en egen versjon av Giselle falt på plass. Dada Masilos kompani hadde spilt Swan Lake for fulle hus ved The Joyce Theatre. Teateret inngikk avtale om å co-produsere balletten, som skal vises ved teateret april 2018.

Opplever du at det sørafrikanske og det internasjonale publikummet leser ballettene dine på ulike måter?
- Både ja og nei. I Sør-Afrika kan publikum lettere relatere til de kulturelle referansene, både det humoristiske og det politiske, som HIV/AIDS problematikk og homoseksualitet, begge store tabuer her. Mens det internasjonale publikummet, i tillegg til å relatere til problematikken fra ulike ståsted, får se en svært annerledes og eksotisk vri på en kjent klassiker.

Du var knappe 23 år da du koreograferte din første ballett, Romeo & Julie. Når du tenker tilbake, har det vært ganger hvor du har grepet muligheter mange andre kvinner i Sør-Afrika kanskje ikke hadde våget å ta? Har det vært «veiskiller» hvor du fikk en mulighet, og tok den?
- Jeg tror ikke det handler om én mulighet eller ett veiskille. Jeg tror jeg bare «er slik». Jeg har hele tiden vært målrettet. Allerede fra jeg var elleve tok jeg fullt ansvar for min egen trening, fordi jeg visste at det var å danse jeg ville. Dans er min lidenskap, jeg må danse. Men jeg var heldig å vokse opp med sterke kvinnelige rollemodeller. Det var kvinner som oppdro meg. Den personen jeg er i dag, er jeg i kraft av dem. Jeg har alltid hatt selvtillit, har aldri vært redd for å ytre meg, og jeg ble aldri lært til å underkaste meg eller sette meg selv til siden. Samtidig fikk jeg lære at man må arbeide veldig hardt for å oppnå det man vil. I kjølvannet av disse egenskapene kommer etterhvert styrke og posisjon. Jeg har alltid tenkt at jeg har måttet være veldig hard, og som leder av kompaniet har jeg til en viss grad vært det. Men det er jo ikke hele meg. Jeg er jo selvsagt også sårbar, ikke minst i kraft av posisjonen jeg etterhvert har fått. Men i voksen alder har jeg lært at jeg behøver ikke være hard hele tiden, og jeg krever ikke lenger det av meg selv.

Det sies at når Dada Masilo danser, må man se på henne. Alle blikk går til Dada. Særegenheten som kjennetegner henne, gjelder både hennes vesen og signatur som danser og som koreograf. Hun er alt annet enn en tradisjonell ballerina. Jeg får overvære en av prøvene. Samtidig som Masilo selv danser, betrakter hun nemlig ensemblet i speilet og får nye innskytelser og idéer til koreografiske løsninger. Det går lynkjapt. Hun makter tilsynelatende å beholde overblikket samtidig som hun øver som en del av ensemblet.

Hvordan klarer du å både danse, repetere og koreografere på samme tid?
- Det er slik jeg alltid har gjort det. Jeg er jo i utgangspunktet danser. Jeg tror jeg gradvis har trent meg selv mens jeg har koreografert, og litt etter litt blitt bedre og bedre. Så jeg klarer fint å beholde et utvendig øye på ensemblet, tenke ny koreografi og danse samtidig.

«Again!» sier Dada, og ensemblet gjør seg klare til nok en gjennomgang av koreografien. Det er fredag, alle er slitne. Kvaliteten og uttrykket i små koreografiske detaljer skal likevel være korrekt. Balansen mellom det klassiske, moderne og tradisjonelt afrikanske uttrykket må hele tiden finnes.             - Det er tungt arbeid, sier Dada Masilo etterpå, på trappen utenfor dansehallen, mens hun trekker et bestemt drag av en sigarett. Men noen må gjøre det, spøker hun. Uheldigvis ble det meg. Men øynene gløder når hun sier det.