Jeg ble kjent med Jan for over tjue år siden, da vi begge var studenter ved en danseskole. Deretter ble vi nære venner, og sammen famlet vi oss gjennom de første årene i våre karrierer. Senere lærte jeg ham å kjenne som koreograf, der jeg satt i prøvesaler og black box-teatre og var vitne til de vakre og sårbare begynnelsene på det som skulle bli hans kunstnerskap.

Etter hvert ble han også min arbeidsgiver, da jeg danset i The Dog Days Are Over (2014) – et verk bygget utelukkende på telling og hopp. Da historier om seksuell trakassering og maktmisbruk begynte å komme frem i dansefeltet, ble Jan for meg en person som står opp for sine kolleger og som setter høy yrkesetikk høyt. Senere flyttet jeg til Oslo, og fortsatte å følge arbeidet til min venn fra publikumsplassene på Dansens Hus. Og nå begynner jeg å bli kjent med Jans kunstnerskap gjennom skrivingen. Mens jeg skriver dette, lurer jeg på om ord i det hele tatt kan tilføre noe til noe som ofte gjør seg best uten ord – nemlig dans.

Når jeg tenker tilbake på Jan i studietiden, ser jeg for meg skuldrene og nakken hans. De virket stramme, nesten låste – en fysisk spenning som ga bevegelsene hans en kantete kvalitet, som om noe presserende ville bryte ut. Når han danset, minnet han meg av og til om Ian Curtis fra Joy Division: stiv og rykkete, men fullstendig til stede. Alt på spill. Samtidig utstrålte han nysgjerrighet og entusiasme. Særlig når han så forestillinger, hadde Jan en evne til å lyse opp. Øynene hans var åpne – både for dansen og for menneskene rundt ham.

Jan begynte å skape egne verk i en tid med store omveltninger i den belgiske dansescenen. Konseptuell dans dominerte. Den kunne være intellektuell, tørr og ofte gjennomsyret av kynisme. Med all denne tenkningen begynte dansen å føles mindre dansete – det var tidvis uklart hva som var dans og hva som ikke var det. Midt i dette valgte Jan å forplikte seg til koreografifaget og å sette den dansende kroppen i sentrum – rå og ufiltrert. Han forkastet ikke tradisjonen, men bygde videre på dansens kanon, samtidig som han insisterte på koreografiens grunnpilarer: rom, kropp, tid og energi. Interessen hans for minimalisme, romlige mønstre og repetisjon var ikke nytenkende i seg selv, men det brydde han seg lite om. Han bare fortsatte å grave.

Jeg husker at han tidlig sa at han ønsket å lage verk som både var kunstnerisk krevende og tilgjengelige – særlig for dem som kanskje ikke kjente til samtidsdans fra før. Og det er nettopp det han har gjort. Han har vunnet over nye publikummere – blant dem min far. De tidlige verkene hans turnerte mye. Ikke bare internasjonalt, men også gjennom kulturhus og små scener i distriktene. Denne turnémodellen ble sett ned på av kolleger i feltet – man vil jo heller til Avignonfestivalen enn til en avsidesliggende krok i periferien, ikke sant? Men Jan brydde seg ikke. Til slutt gjorde han begge deler.

For meg har Jan alltid vært en som har knekt koden mellom koreografisk presisjon og emosjonell tilgjengelighet. Sweat Baby Sweat (2011) er et godt eksempel: en kjærlighetsduett, enkel i formen, men hjerteskjærende i sin sakte, skjelvende intimitet. To kropper som lener seg mot hverandre, holder og blir holdt. Så bryter stemmen til Cat Power inn – som et popdikt – og rister ved hele dansens mening.

Musikk – i alle former: pop, klassisk, støy, jazz, spoken word – går som en rød tråd gjennom de tolv helaftens forestillingene Jan har skapt siden 2010. Selv med postmoderne dans’ innflytelse, opplever mange fortsatt at dans kun eksisterer i relasjon til musikk. Det sies at dans ofte «klamrer seg til musikken som en hund til beinet». Og ja, musikken kan styre dansen – men den kan også sluke den. I Jans arbeid har dette komplekse, og tidvis problematiske, samspillet blitt et tilbakevendende tema.

På mange måter kan man si at Jans koreografiske prosess ligner en klassisk komponists. Det er mye telling, med PDF-er og Excel-ark fulle av tall. Dokumenter av besettelse – for en utenforstående kan det se ut som rent matematisk kaos. Dansen dekonstrueres ofte, destilleres til korte sekvenser av bevegelser. Fratatt narrativ og tydelig mening kan disse sekvensene betraktes som noter i en musikalsk komposisjon. Men kroppen er alltid der. Den er aldri abstrakt.

Da jeg var på en prøve på CANCEL BERTHA, tenkte jeg på hvordan denne nye produksjonen med Carte Blanche både passer inn i og samtidig forsiktig avviker fra Jan sitt tidligere arbeid. I dette stykket er de teipede rutenettene fra tidligere verk blitt erstattet med et håndmalt teppe – fortsatt et rutenett, men mykere, som et penselstrøk fra en menneskehånd. Dansernes fokus på telling, bevegelse og romforståelse er fremdeles til stede. Likevel beveger Carte Blanche seg her sammen – men aldri helt likt. Musikk er fortsatt utgangspunktet for koreografien, men nå vokser det frem en stillhet fra musikken. En invitasjon til å lytte til det som ikke er musikk. Å se dansen i det som ikke er dans. Og så, litt overraskende, en optisk illusjon av en hvilende hund.

Etter at Jan gir tilbakemelding, svarer en av danserne at jo – de skal forsøke å tilpasse seg notatene, men først må de finne ut hvordan de skal håndtere alle de andre oppgavene. Jeg kjenner meg igjen i dette lille øyeblikket av overveldelse. Jans arbeid er krevende og ofte strengt. Å lære i et slikt miljø er ikke lett. For trege og usikre elever som meg, kan det være frustrerende. Men i ettertid kan jeg si: når koreografien først sitter, forvandles strengheten til noe annet – noe som ligner omsorg.

Å lage en forestilling med en gruppe er som å dra på ekspedisjon sammen. Og som ved enhver ekspedisjon må koreografen hele tiden veie kunstens behov opp mot utøvernes behov.

Under prøvene på CANCEL BERTHA sier Jan til danserne at han ønsker at publikum, når forestillingen er over, skal «kjenne» materialet – og han gjør et lite anførselstegn med fingrene. Han legger til: «Og gjennom det håper jeg at de også blir litt bedre kjent med dere.»

Jeg skriver i notatboken min: Ikke for å uttrykke hvem vi er, men for å uttrykke hvem vi blir – som enkeltpersoner og som gruppe – gjennom det å fremføre og uttrykke et koreografisk verk. Å være Carte Blanche. Å bli CANCEL BERTHA.
 

Om Ilse Ghekiere, som har skrevet denne biografien:

Ilse Ghekiere er en belgisk kunstner og kunstkritiker med base i Oslo, som arbeider som danser, skribent, forsker og foreleser. Hun har utdanning i dans fra Konservatoriet i Antwerpen og en mastergrad i kunstvitenskap fra Det frie universitetet i Brussel. Gjennom sin internasjonale karriere har hun samarbeidet med en rekke profilerte koreografer og utviklet et kunstnerskap som er dypt forankret i forskning, med særlig fokus på utøverens posisjon og handlekraft. Hun er grunnleggeren av ENGAGEMENT ARTS, en bevegelse som arbeider mot seksuell trakassering og maktmisbruk i kunstfeltet, og har markert seg som en tydelig stemme i både kunstneriske og politiske sammenhenger. Ghekiere har publisert kritiske tekster i blant annet Norsk Shakespeare Tidsskrift og Rekto: Verso, og er i dag aktiv i Oslos dansefelt som utøver, skribent og styremedlem i PRAXIS Oslo.