Velkommen til Dansens Hus og forestillingen Grand Finale med Hofesh Shechter kompani og musikere.
Kveldens forestilling er endelig her på Dansens Hus etter å ha vært på turné siden verdenspremieren i Paris i juni, og forestillingen er nå i Oslo etter å ha spilt i New York sist uke.
Grand Finale har av koreografen selv blitt beskrevet som et synkende skip som aldri virkelig synker og forestillingen tematiserer en endetid, slutten av en era, enden av en fortelling. Danserne framstiller en verden i fritt fall, der menneske gjennom surrealistiske scener og følelser roterer mot sitt eget endepunkt. Forestillingen er utviklet over lang tid og i likhet med Hofesh Shechters tidligere arbeider, står han selv både for koreografien og musikkkomposisjon. Produksjonsperioden startet i Italia i januar der danserne og koreografen fikk arbeide sammen over tid utenfor allfarvei og uforstyrret til å fordype seg i ulike bevegelsesspråk og tematikker. Det var blant annet under dette oppholdet filmen Swiss Army Man dukket opp som en inspirasjonskilde. Filmen handler om en mann som er strandet alene på en øde øy og som kjemper for å overleve i det han finner en død mann i vannet som han drar med seg rundt på øya, som et absurd selskap. En annen inspirasjonskilde til forestillingen har vært folketoner fra Øst-Europa, flukt og forfølgelse. Shechter er omtalt som en innovativ koreograf som gjennom en voldsom intensitet og fysikalitet ønsker å berøre samtiden gjennom en blanding av konsert, teater og danseforestilling. Det er vanskelig å gå uberørt ut av salen etterpå.
Gjennom intrikate koreografiske mønster og dynamisk musikk skaper han forestillinger som er en berusende blanding av kraft og følelser, men som i grunnen ønsker å fortelle en enkel historie om oss mennesker. Shecter arbeider fram en mytisk visjon som kan være både komisk, ubehagelig og vakker, og viser en verden som er i konflikt med seg selv. Intensivitetet og det eksplosive i bevegelsesspråket henter inspirasjon fra alt fra 80- og 90 tallets Ravekultur til Maorifolkets Hakadans, en krigsdans for New Zealand sin urbefolking.
I forestillingen har danserne arbeidet med hvordan alle vi mennesker henger sammen med hverandre og skaper en stor trommel og en bevegelse som vi alle er involvert i.
Noen av anmelderene som har sett forestillingen har fått assosiasjoner til Danse Macabre, den franske dødsdansen som oppstod i middelaldrenes mysteriespill. Scenografisk skapes et rom der vegger kommer til syne, og vegger har vært både en romlig og metaforisk størrelse i skapelsesprosessen, grensene som blir satt og hvordan vegger og stengsler er universelle størrelser som alle menneske kan kjenne seg igjen .
I denne produksjonen vender koreografen tilbake til livemusikk med alle de muligheter for improvisasjon og samspill det gir. Musikken er en blanding av folkemusikk, elektronika og klassisk musikk, og musikerne på scenen kan kanskje gi assosiasjoner til bildet av musikerne som spilte på dekk på det synkende skipet Titanic.
