Anmeldelsen er skrevet av Kristian Meisingset/Minerva og kan leses i sin helhet her.
I går kveld hadde jeg gleden av å se While they are floating på Dansens Hus. Det er den siste produksjonen til koreograf og teatersjef i kompaniet Carte Blanche, Hooman Sharifi, før han slutter.
Forestillingen handler om flyktninger, og dermed både om et av de store politiske spørsmålene de siste årene, og om et personlig tema for Sharifi, som selv flyktet fra Iran i 1988.
Jeg skrev gleden, for det var en stor glede å se While they are floating, og den anbefales: Forestillingen hadde premiere i Bergen i mai og har vært vist andre steder i Norge, men kan nå ses på Dansens Hus ut helgen.
Det blir helt mørkt
While they are floating er på mange måter en abstrakt forestilling: Noen av danserne introduserer seg først med navn, alder, opprinnelsesland og et par minner, men det finnes ingen handling: De danser hver for seg i et dystert, mørkt scenebilde omgitt av en intens og støyaktig musikk.
Det aller første som skjer, er at det blir helt mørkt. Selv lysene på nødutgangene slukkes. Så begynner flukten.
De danser med seige kroppsbevegelser. Det er som om hver bevegelse er en kamp. De er ikke frie mennesker, de er drevet av noe tvangsmessig, noe angstfylt. Og alle bevegelsene har noe umenneskelig over seg: Når de løper, kryper, står stille eller hopper, er det som om de har mistet sin vanlige menneskelighet. Kanskje er de ødelagte. Kanskje er de dyriske.
Slik et stilleben kan forestille en blomsterbukett, forestiller While they are floating en livredd flukt.
Det er en viss utvikling i stykket: Først danser de sakte. Så øker intensiteten. Lyset skifter. Musikken avtar og øker i tempo og volum. Noen faller om. Danserne beveger seg rundt på scenen alene, kun med et par unntak, ett av dem er når de redder noen som har brutt sammen. Kanskje er det av tørst, kanskje drukner de nesten, kanskje er de skadet og kommer ikke videre.