Jeg var i Paris sammen med mamma for å se forestillingen Chotto Desh, laget av den britiske koreografen Akram Khan. Det var ikke så lett å finne frem til teateret siden ingen av oss var kjent og i tillegg var det togstreik. Til slutt kastet vi oss inn i en taxi og kom heldigvis tidsnok til forestillingen!

Det er kun én danser i forestillingen, men to som bytter på. Nicolas Ricchini fra Frankrike og Dennis Alamanos fra Hellas.

Da de slapp inn folk i salen så vi flere voksne enn barn i publikumet. Det syns vi var litt rart siden Chotto Desh er en forestilling laget for barn. Den handler om en gutt og hans utfordringer og drømmer om fremtiden. Det var ikke så lett å forstå snakkingen fra voice-overen i forestillingen siden alt var på fransk. Jeg skjønte når gutten var uenig med familien sin, for da ble stemmene høylytte og strenge. Sammen med danseren på scenen var det bilder og tegenserieaktige dyr og omgivelser sånn at det gikk an å forstå historien selv om jeg ikke forsto språket. Selv om det ikke var annet enn danseren på scenen forsto jeg hva han ville formidle gjennom kroppsspråket og lydene fra høyttalerne. Det var mye aktiv dans, med høye hopp og raske bevegelse, men også mykt og drømmende.

Det var imponerende hvor nøyaktig danseren og tegneseriebildene var, hvor samkjørt forestillingen var slik at jeg glemte at det kun var en danser på scenen. Publikum elsket forestillingen! Danseren måtte ut på scenen fem ganger for å ta imot applaus. Publikum ville ikke gi seg.

Da vi møtte danserne etter forestillingen var det overraskende at Nicolas, som hadde danset den kvelden ikke virket sliten selv om han hadde danset alene i nesten en time.

Jeg syns det var vanskelig å stille interessante spørsmål til danserne siden jeg ikke hadde forstått alt, men de fikk meg til å føle meg interessant og viktig.

Vi snakket sammen om forestillingen og om livet deres på turné. Dennis og Nicolas har spilt forestillingen i tre år, forestillingen vi så var nr. 292. Den har blitt vist i mange land som Sverige, England, USA og Frankrike. Snart skal de til Japan og så til Norge i oktober! De håper forestillingen kan hjelpe barn på et vis, ved å inspirere med dansen og kanskje hjelpe barn som må ta vanskelige avgjørelser i livet sitt.

Jeg syns det var fint at danserne var så gode venner siden de reiser så mye og ser på hverandres forestillinger hver kveld. De gir hverandre tilbakemeldinger og prøver å gjøre forestillingen bedre og bedre for hver gang. Jeg spurte om de synes det er forskjell på å spille forestilling for barn enn for voksne, og det synes de.
Barn er mer spontane i sine reaksjoner. De bryter ut i latter og kommer med plutselige tilbakemeldinger. Kanskje spesielt mye når de er sammen med vennene sine fra klassen, og ikke foreldrene. Det gir oss mye energi når vi står på scenen, sier Dennis.

Jeg gleder meg til å se forestillingen på nytt i Oslo. Spesielt siden det da er engelsk voice-over slik at jeg kan forstå hele historien.