Clap you hands!

Du har kanskje opplevd det selv, å sitte i en forsamling og klappe, uten at du helt vet hva det klappes for? Eller at du klapper uten å ha likt det du har sett eller hørt? Hvorfor klapper vi egentlig?

    Hvem har vel ikke sittet og kjent på en slags beruselse eller en slags eufori av øredøvende applaus og jubel etter en konsert? Eller under et bryllup, en teaterforestilling eller et sportsarrangement? Applausen er en ikke-verbal anerkjennelse, eller uttrykk av glede, som kan skape en umiddelbar følelse av et fellesskap, og noe som finner sted i og finnes i hele verden og i alle kulturer i en eller annen form. Applaus er kanskje den mest vanlige lyden vi mennesker produserer uten bruk av stemmen. Som så mange ord og uttrykk, har applaus opphav fra det latinske ordet ad plaudere som direkte oversatt betyr til klapp, og det er kjent at både grekere og romere applauderte etter forestillinger.

    Men klapping kommer også med mange konvensjoner og uskrevne regler. Og mange vil nok kunne kjenne seg igjen i at applausen har en suggererende effekt, der man klapper mest for å ikke skille seg ut, enten man har likt eller ikke det man klapper for. Her blir det tydelig at vi mennesker også er et flokkdyr som ikke vil skille oss nevneverdig ut, og menneskelig applaus kan sammenliknes med en flokkadferd, slik fiskestimer svømmer koordinert eller trekkfugler som flyr i flokk, kan også applausen og dens suggererende virkning oppstå og avta nesten synkront. Det finnes mange former for applaus, fra de helt entusiastiske, den spontane, den normative forventede klappingen eller den ironiske. Hvordan vil en klapping oppfattes om det sitter én enkelt person og fortsetter en sakte klapping når den øvrige applausen har dødd ut?

    Foto Tale Hendnes 2022 3 2

    Det er altså sosiale konvensjoner for når applaus passer seg. For eksempel har det før vært tabu å klappe i kirkerommet, da kirkerommet skulle være noe dempet og sakralt. Og man klapper absolutt ikke under en klassisk konsert. Her kommer applausen først etter at siste tone i (som regel) 4. sats toner ut og dirigenten senker taktstokken. Her passer det seg også å gi det ytterligere en liten pause før applausen kan runge. Du vil kunne få mange oppgitte blikk om du prøver deg med å klappe før. Mens i opera er det vanlige å gi store, entusiastiske applauser etter de mest imponerende arier gjennom hele forestillingen. Skikken med å ikke klappe under klassiske konserter skjedde mot slutten av 1800- tallet, og dirigent Leopold Stokowski gikk så langt som å antyde at applaus burde være totalforbud, fordi det brøt det "guddommelige" ved musikken. På Mozarts tid var konserter nemlig en ganske støyende affære der man ikke gikk primært for musikkens del, men for å se og bli sett av sosieteten og det ble klappet, buet, spist og snakket om hverandre.

    Men for å skjønne hvor klappingen kommer fra, mener forskere vi må helt tilbake til evolusjonen. Å klappe skaper lyd, eller støy om du vil, kan ha vært en måte mennesket brukte til å signalisere enten fare eller for å skremme. Tenk på gorillaene og deres hamring mot brystet, kanskje først gjort kjent gjennom King Kong filmen fra 1933. Å møte på en brølende 250 kilos gorilla som hamrer seg mot brystet vil unektelig virke skremmende, men forsker Edward Wright ved Max Planck Institute for Evolutionary Anthropology mener tvert i mot at hamringen mot brystet ikke er en aggressiv handling, men handler om å unngå konflikter. Han sier likevel at klappingen mot brystet er sosialt konstruert og også signaliserer tilhørighet og at man er tilstedeværende og kampklar om det skulle kreves.

    Før i tiden på keisernes og imperialismens tid, brukte man såkalte klakører (av fransk clacque, klapp). Det var simpelthen profesjonelle klappere som var en del av publikum og som ble betalt i penger eller gaver for klappe og skape stemning, og kanskje gi inntrykk av at forestillingene var bedre enn det som kanskje var tilfelle. Tradisjonen var spesielt gjeldene for operahusene i Paris, og spredte seg også London og New York, men tradisjonen døde ut i løpet av 1900- tallet. Ved Bolshoi teatret i Moskva, sies det i en artikkel fra 2013 at tradisjonen med klakører fremdeles eksisterer der. Vanlige, middelaldrende russiske kvinner samles i foajeen ved Bolshoi, og når forestillingen nærmer seg, bryter de opp i formasjoner og forsvinner inn i strømmen av mennesker på vei til sine seter. Og der overværer klakørene forestillingene blant vanlig publikum og klapper til avtalte tider i samarbeid med utøverne på scenen.

    En form for klakører finnes også i dag, men kjennes som oppvarmere som skal varme opp publikum og få opp stemningen og gjerne også signalisere når det passer seg å klappe. På innspillinger av TV- show brukes også lystende skilt som forteller publikum når de skal klappe. En klakør kan i dag brukes nedsettende om en person som ukritisk heier på eller hyller en ideologi eller sak. En annen gruppe som uttrykker følelser mot betaling, og som er virksomme også i dag, er såkalte gråtekoner. Gråtekonene ble leid inn for å uttrykke sorg og smerte, spesielt knyttet til begravelser og skikken er kjent tilbake til oldtidens Egypt.

    Honore Daumier Bohemiens de Paris Le claqueur 1842
    Klakør fra Paris, 1842. Illustrasjon av Honore Daumier
    Skjermbilde 2022 11 09 kl 14 27 18
    Applaus på kommando! Slike skilt, enten fastmonterte eller håndholdte er vanlige på TV- innspillinger.

    Er du blant dem som synker ned i setet og himler med øynene eller klapper av vill lyst når flyet ditt har landet? Selv om ingen helt vet hvor tradisjonen stammer fra, så er det slått fast at fenomenet med landings-klapping er globalt. Kanskje klappes det for piloten, kanskje klappes det fordi man er glad man har nådd destinasjonen sin? Og kanskje er det ikke så farlig akkurat hva du klapper for, enten det er fordi du skal møte kjæresten din, starter ferien din eller snart er hjemme og kan klappe hunden din igjen. Så neste gang du gir applaus, tenk på at du gjør en handling som går tilbake til en evolusjonære utviklingen. Eller ikke tenk i det hele tatt, bare la deg rive med og hengi deg til noe alle gjør.