Så det var morsom forestillingen var. Det kunne jeg verken lese ut fra bildene eller forestillingsteksten. 
Kanskje det sier mer om meg, jeg vet ikke. Men dans kan jo ofte være en vanskelig øvelse å sette ord på. Men nå skulle jeg altså få muligheten, og stedet er Berlin en dag i september 2016.

Dessverre fikk jeg aldri sett Meg Stuarts forrige forestilling i Oslo, men hennes Until Our Hearts Stop skulle jeg i hvert fall få med meg. Jeg sitter på Sauers Cafe på Rosa-Luxemburg-Platz og ser den lave høstsolen kaste vakkert gult lys på Volksbühne der forestillingen skal starte om en liten halvtime. Hvor nær kan vi mennesker komme hverandre? Spør Meg Stuart lakonisk i programbrosjyren.

Forestillingen starter.

Interaksjon med publikum - bare tanken på at jeg kanskje må gjøre noe under en forestilling, får meg til å vri meg, høysensitiv som jeg er. En forestilling er for de fleste forbundet med overlevering av materiale fra en scene til et publikum, der publikum så gir en form for respons, eventuelt ikke. Hva skjer med oss når det uventede skjer? Under Mette Ingvartsens 7 Pleasures som jeg hadde gleden av å oppleve for et par år siden, opplevde jeg at den veldreide publikummeren på setet ved siden av meg, plutselig var naken og oppreist. Han var naturligvis en del av forestillingen. Jeg kjente angsten grep meg et øyeblikk – utøver midt blant oss publikum. Skummelt. 

Slik har også amerikanske Berlin-baserte Meg Stuart jobbet konkret ved å leke med vår oppfatning av det klassiske utøver-publikum perspektivet, og der både utøver og publikum bli utfordret på det å måtte gå ut av sine vante roller og rammer. Denne forestillingen er intet unntak! Stuart spør seg om hvorfor vi på den ene siden søker nærhet og bekreftelse på den ene siden fra noen, mens vi føler oss invadert og tråkket på av andre ved samme tilnærmelse?

I et samtale med koreograf Sebastian Mathias der han var nysgjerrig på hvorfor hun driver med publikumsinteragering, uttalte hun at publikum egentlig bare er et delt rom med mange fremmede som drømmer alene sammen. Hun ønsket å lage en forestilling som både handler om generøsitet men også om grenser, og hvordan vi som mennesker deler rom og menneskelige ressurser. Og om hvor nær vi kan komme hverandre når vi er engasjert i en felles opplevelse. Utfordringen lå i hvordan hun kunne få danserne til å dele en form for intimitet i teatrets mer formelle strukturer. Jeg var nysgjerrig på hvordan man kan skape en følelse av intimitet i en teatral setting, på en teaterscene i stedet for et hotellrom sier hun videre. 

Forestillingen Until Our Hearts Stop starter vàrt med det som kan se ut som et slags yogarituale. Det er ganske langsomt. Scenegulvet består av et lilla teppe og sort, blankt dansegulv i sentrum. På venstre side står et flygel, trommesett og mikrofoner, og det står store lyskastere rundt det hele. Det hele kan minne om et diskotekgulv fra en fordums nattklubb. Det er i det hele tatt ganske surrealistisk og snodig, men gøy. 

Jeg har overvært mange forestillinger der det aldri skjer et eneste taktskifte. Men her skjer det jo et brudd! Til de grader. Fra den rolige åpningen har nå danserne beveget seg i formasjon mot en sofa som nå ender i en mølje, og herfra raser det utfor. Utøverne begynner å tulle med hverandre, som små barn i en sandkasse nærmer de seg hverandre, enten forsiktig eller mer direkte. De haler og drar i hverandre, fomler, klasker og dulter i hverandre. Til en musikktrios jazzete toner har utøverne klådd, famlet, befølt og brukt hverandre på alle tenkelige måter. Og mer skal det bli.

Fra sofamøljinga får vi servert et alfahann-slagsmål som til slutt blir avbrutt av to kvinnelige utøvere, som fra dette punktet hengir seg til en akrobatisk og heseblesende økt som overgår alt jeg har sett på en scene. Det er ganske juicy. Vel, i utgangspunktet noe jeg har sett i samtidsdansen før, men i Meg Stuarts forestilling går danserne bare lenger. De kiler hverandre, snuser hverandre, invaderer hverandre, inviterer hverandre, frastøter hverandre. To kvinner sitter nakne på scenen med bena spredd. De kiler hverandre i skrittet, kniser, slår hjul. Tre menn masserer hverandre på magen, ryggen og rumpeballene.

Da vi øvet inn de fysiske partiene inviterte vi folk utenfra. For eksempel hadde vi besøk av en kvinne som lærer tantrisk massasje, samt en BDSM- kvinne som ikke gikk så langt med oss som som vi gjør i forestillingen, men hun klasket oss, sier Meg Stuart i et intervju. Vi brukte også mye tid på la gruppen utøvere bli intime med hverandre. 

For det er intimt. Men blir jeg skremt? Merkelig nok ikke. Jeg ler så jeg rister. 

Vi er halvveis i forestillingen, og utøverne har brutt et slags teatertabu og vi som publikum blir på mange måter tatt litt på senga, kanskje noen føler seg støtt, men likevel er vi ikke blitt utfordret på å direkte ta del i det som utspiller seg, men vi blir veldig oppmerksomme på at vi er tilskuere. Som Meg Stuart sier: Det var viktig for meg at publikum anerkjenner at de er voyeurister, at de er deltakere i et delt fellesskap.

Men deltakelsen er likevel høyst frivillig, og vi som publikummere blir kanskje utfordret på egne grenser, men aldri invadert. Ja, med mindre vi ønsker det velkomment. 

– Mitt arbeid består av en serie spørsmål og forslag som jeg legger fram for danserne eller andre samarbeidspartnere. De bygger aldri bare på én idé eller utgangspunkt. Jeg liker ikke arbeider hvor man vet fra begynnelsen vet at det samme premisset og de samme forholdene vil vare gjennom hele verket, har Meg Stuart sagt om sin arbeidsmetode.

Kanskje som en avvæpningsmanøver blir vi i publikum servert kake og whisky av utøverne, det synges sanger, slås vitser og vi inviteres ut på nattklubb, i en fullt belyst sal.

Forestillinger skifter takt igjen, i en fabelaktig cabaretaktig scene med skuespilleren Kristof van Boven der han holder en monolog ikledd smoking og lener seg mot flygelet som spiller.

Etter drøye to timer som har flydd avgårde er det plutselig over. Og jeg kjenner meg ekstatisk. Jeg har nettopp blitt invitert inn i et fellesskap jeg har lyst til å være i. Vi i publikum ble da vitterlig invitert ut på nattklubb etter forestilling. Var det bare tull?
Det føltes ekte.