Samme storre bedre farge

Bak ryggen på sjefen på Dansens Hus

Vi har gått bak ryggen på den høyt elskede og snart sårt savnede kunstneriske lederen ved Dansens Hus, Samme Raeymaekers, ved å høre hva folk som kjenner ham godt, både profesjonelt og personlig, tenker og mener.

Tekst: Eirik Alver
Intervju

    Hvem er egentlig Samme Raeymaekers?
    Vi kjenner ham først og fremst som en lavmælt fyr som snakker rolig og velformulert om viktigheten av dans. Om dans som kunstform. Som redskap for å forstå tiden vi lever i. Om dans som brobygger mellom forskjellige kunstuttrykk og -institusjoner, mellom landegrenser og mennesker. Vel og bra, men likevel er det noen helt åpenbare spørsmål som i løpet av de snart seks åra Raeymaekers har vært ansatt som kunstnerisk leder for Dansens Hus stadig er forblitt ubesvart.

    Så for å få svar på disse har vi, "Bak ryggen på" hovedpersonen sjøl, naturligvis, snakket med folk som kjenner ham nært og godt, både fra privat- og jobbsfæren. Hvorfor fulgte han ikke i sine foreldres fotspor og satset på servicenæringen? Hva var det tyngste å forlate da han flyttet fra hjembyen Brügge? Hvor god er han egentlig til å danse selv? Og står det på et mørkt loftsrom, et eller annet sted, et portrett av en mann som bare blir eldre og eldre, mens utseendet til den kunstneriske lederen ikke synes å ha endret seg det spøtt på mange år? Hvor gammel er han egentlig?

    Samme4
    Samme Raeymaekers åpnet for første gang sine imponerende store øyne en høstdag i Brügge i Belgia

    Arbeiderklassebakgrunn
    Samme Raeymaekers åpnet for første gang sine imponerende store øyne en høstdag i Brügge, som er mye mer enn bare én av «flere byer av Belgia». Det er en gammel og vakker by, ja, så enestående at ikke bare noen utvalgte bygninger, men hele gamlebyen står på UNESCOS verdensarvliste. Dens mange, pittoreske kanaler har gitt den kallenavnet «Nordens Venezia», men den er også kjent for et yrende kulturliv, ikke minst innen dans - og det er her vår mann kommer inn i bildet. 
    -Samme kommer fra en typisk arbeiderklassebakgrunn. Opp gjennom åra drev foreldrene hans flere restauranter og barer i og rundt Brügge. 

    Mannen som sier dette heter Wim Casier og har vært Sammes ektemann i 26 år. Han skynder seg å tilføye at arbeiderklassetilhørighet selvfølgelig ikke trenger å bety at man ikke er opptatt av kultur. 
    -Foreldrene til Samme tok ham tidlig med i teateret og oppfordret ham fra han var veldig ung til å lese.

    -De var støttende da han seinere siktet seg inn mot kulturfeltet?
    -Å, ja. Jeg mener de åpnet en ny café for å finansiere studiene hans. Så der var det full støtte hele veien. Han ble tidlig stimulert til å finne sin egen vei.

    Og finne sin egen vei, det gjorde han. Den gikk først til byens kultursenter.

    Samme2
    -Samme kommer fra en typisk arbeiderklassebakgrunn. Opp gjennom åra drev foreldrene hans flere restauranter og barer i og rundt Brügge.
    Samme1 Samme
    -Foreldrene til Samme tok ham tidlig med i teateret og oppfordret ham fra han var veldig ung til å lese, sier Wim Casier, Sammes ektemann gjennom 26 år

    Fryd og gammen?
    -Ung. Veldig ung. Det var det aller første jeg tenkte første gang jeg så ham, sier Patsy Magerman, som allerede jobbet for Kultursenteret i Brügge den dagen i 2003 da Samme Raeymaekers kom inn på kontoret. Han hadde fått «ja» til å overta et vikariat, der hovedoppgaven var å programmere teaterforestillinger og konserter.
    -Da vikariatet gikk ut fikk han ansvar for danseforestillingene. Det var også den gang hans hovedinteresse og nå kunne han konsentrere seg for fullt om det.

    -Så det var bare fryd og gammen i kultursenteret?
    -Vel… 
    Magerman trekker på det. 
    -Det gikk fryktelig tregt der. Alt tok tid. Og det irriterte både Samme og meg. Vi ønsket begge å få litt fortgang i ting.
     

    Privatbilder Samme 1
    Venninnen Patsy Magerman har hatt stor betydning for Samme opp gjennom årene
    Privatbilder Samme 3

    -Felles skjebne, felles trøst?
    -Noe sånt, ja. Vi ble fort venner og han er en av mine aller nærmeste venner den dag i dag. Vi har daglig kontakt, enten snakker vi sammen, tekster med hverandre – eller deler videoer av hunder som gjør morsomme og rare ting.

    Magerman forteller at hun i tillegg til deres vennskap også har hatt stort faglig utbytte av Samme. I likhet med mange andre i Brügge.
    -Publikum var nok ganske konservativt, så Samme brukte mye tid og krefter på å sette forestillingene inn i en større kontekst. Han skrev alltid forklarende tekster i programmene, og sørget for at hver forestilling hadde en introduksjon. Jeg har opplevd ting som virkelig har åpnet øynene mine for samtidsdans, ja, som har fått meg til å se ting på en helt annen måte.

    -Tror du andre publikummere hadde lignende opplevelser?
    -Absolutt.

    Veien for Samme gikk videre til Concertgebouw, en stor og viktig scene for klassisk musikk, samtidsmusikk – og dans. Så han hadde nok en karriereplan. Men hvor ambisiøs var han?
    -Ambisiøs har en viss negativ klang, i hvert fall hvis det dreier seg om å være ambisiøs på egne vegne. Og det passer dårlig på Samme, sier Magerman, og legger til: -Men han er ambisiøs på kunstens vegne. Det er det virkelig ingen tvil om.

    Fra Brügge til Oslo
    Hvor lenge Samme Raeymaekers ville blitt værende i Brügge, er usikkert. En viss utferdstrang var nok til stede, men da han søkte på – og fikk – jobben som kunstnerisk leder ved Dansens hus i «fjerne, kalde og eksotiske Oslo», var det en stor avgjørelse å ta. Ikke bare måtte han forlate en by og et land der han var lommekjent, og han måtte gjøre en annen ting som skulle vise seg å bli en utfordring. 
    -Samme og jeg hadde et hus i Brügge. Med hage. Vi hadde et veldig fint liv der, sier ektemann Wim Casier.

    -Var det en vanskelig beslutning for Samme å selge huset?
    -Nei, egentlig ikke. Når han først gjør noe, gjør han det fullt og helt. Det var noe annet som var mye vanskeligere for ham.

    -Hva da?
    -Å si farvel til mange av bøkene sine. Boksamlingen hans var stor, ja, veldig stor.

    -Snakker vi om hundrevis av bøker?
    -Nei. Det var vel heller snakk om tusenvis. Han er en skikkelig bokorm. Og bøker kan man få et veldig personlig forhold til. Jo, det var nok vanskeligere for ham, enn å kvitte seg med huset.

    Fryktelig ung
    Når man besitter en stilling som Samme Raeymaekers gjør, er det naturlig at man tilbringer en ganske stor del av døgnets våkne timer på jobb. Og utvikler nære, profesjonelle forhold over landegrenser. For å vite hvordan det er å jobbe med ham har vi snakket med et par som har gjort nettopp det.
    -Jeg har vært heldig og har fått lov til å samarbeide med Samme, både i Oslo og da han jobbet i Brügge. Det var forresten mens han jobbet for Concertgebouw jeg først møtte ham, sier landsmann og koreograf Jan Martens.

    -Han var fryktelig ung den gangen…

    -Fryktelig?
    -Ja, eller han var veldig ung, som er ganske uvanlig. Folk med slike jobber på et sånt nivå er ofte eldre, sier han, og legger til at han fremdeles ikke vet hvor gammel Raeymaekers faktisk var. Eller er.
    -Han ser stadig veldig ung ut, så det er litt av et mysterium, det der. En godt bevart hemmelighet, sier han, og legger til at grunnen til at mange har reagert på dette, er at man ganske snart blir overrasket over hvor smart han er. Hvor erfaren og faglig stødig han er. 
    -Samme sier kanskje ikke så mye, men når han gjør det, er det alltid noe klokt. Og velformulert. Jeg tror at en av de viktigste grunnene til at han er så dyktig i jobben sin, er at han er glad i mennesker. Glad i å samarbeide med folk.

    Concertgebouw brugge ingang
    Fra Concertgebouw i Brügge med 1610 seter til Dansens Hus i Oslo med 392 seter skulle Samme. Det var i Concertgebouw han ble kjent med koreograf og landsmann Jan Martens.

    -Det må man kanskje være i en slik jobb?
    -Ja, det er jeg helt sikker på. Han er veldig dyktig til å koble folk sammen. Og han synes alltid å være positiv. Han har sikkert sine stunder, som alle andre, men jeg har aldri opplevd ham som noe annet en blid og positiv. Og en annen ting: Han synes alltid å være tilgjengelig.

    -Det er kanskje utfordrende for ham?
    -Det vil absolutt tro. Det er mange folk som veldig gjerne vil få vist fram det de driver med på Dansens hus. Men jeg har vært heldig. Har samarbeidet med ham før flere ganger, og det er veldig hyggelig å utvikle et forhold som strekker seg over tid. Det tror jeg han også er veldig opptatt av.

    Æres den som æres bør
    En annen som trekker fram nettopp dette med tilgjengelighet, er den norske koreografen Alan Lucien Øien. 
    -Før man har fått suksess opplever man ofte at det er vanskelig å komme i kontakt med programmerere og andre som sitter i slike toppstillinger. Men akkurat Samme tror jeg faktisk er en fyr som man kan gå opp til i baren og si: «Hei, jeg har noe som jeg gjerne vil du skal se på.», og få et positivt svar. Han er rett og slett et veldig jordnært menneske, alltid lyttende og alltid lett å snakke med.

    Øien nyter i dag stor suksess med sitt kompani Winter Guests, og forteller at Samme har vært viktig i så måte, fordi han har et stort nettverk og høy anerkjennelse i det internasjonale dansemiljøet. Hvis Samme sier noe, ja, så lytter folk. 
    - Som ambassadør har han vært sentral. Som samprodusent stiller han seg veldig bak prosjektet, som har gjort at hans venner og kontakter også er blitt mine. Jeg har etter hvert møtt en del programmerere og det er ikke alle som er så sikre på sine valg som ham. Når man kommer som gjest med en forestilling er det viktig at den tryggheten er der. Jeg tror han føler et eierskap til forestillingene han velger, og det skaper også trygghet. Samtidig er han ikke en programmerer som setter prestisje høyere enn kunstnerisk innhold.

    Det er ingen hemmelighet at styret i Dansens hus gjerne ville beholdt Raeymaekers lengre, men i år er det altså slutt. 
    -For det norske dansemiljøet vil jeg si det er trist. Det er en varm, åpen, tilgjengelig, og ikke minst dyktig sjef som forsvinner. Men det er vel bra for ham, som vil videre og gjøre andre ting. Og så får vi bare håpe at hans etterfølger klarer å følge opp det han og de som har vært før ham har skapt. For med tiden er Dansens Hus blitt en flott og viktig scene, et veldig bra sted å vise fram forestillinger, noe Raeymaekers uten tvil skal ha sin del av æren for.

    Samme3
    Samme i lystig lag. Vi tipper 90- tallet.

    Bursdagsdate
    Så hva gjør hovedpersonen sjøl når han ikke jobber, tenker, drømmer og – danser? Ja, hva med ham selv? Er han en god danser? Derom strides de vise, for å si det forsiktig. Mens koreografene Martens og Øien høflig svarer at de aldri har sett ham danse, har hans nærmeste entydige, klare men ikke helt samsvarende meninger.

    -Han har vet antageligvis alt det er å vite om samtidsdans og -teater, men han danser ikke veldig bra sjøl, sier ektemann Wim Casier, og bekrefter klisjeen om at fra sine egne, ja, fra dem skal man ha det.

    -Om han er en god danser på scenen?
    Tidligere kollega og bestevenn Patsy Magerman tenker seg om.
    -Nei, det vet jeg ikke. Men på fest er han ofte førstemann på dansegulvet. Når vi hadde fester for å markere avslutningen på festivaler, for eksempel December Dance, som han var med på å arrangere hjemme i Brügge, pleide vi alltid å danse. Fra begynnelse til slutt. Koreografer og dansere var også med.

    -Han var ikke redd for å vise fram sine ferdigheter – eller mangel på den slags - foran proffene?
    -Nei, nei, nei! Selvfølgelig ikke! 
     

    Privatbilder Samme 6
    Wim til venstre, og Samme møttes på Sammes 19 - årsdag, og er i dag gift.

    Ektemann Casier ta et forbehold:
    -Vel, han liker å danse. Men det er ikke det samme som at han er veldig god å danse, sier han og ler. 

    -Så han er ikke lenger førstemann på dansegulvet?
    -Nei. Ikke nå. Men kanskje da han var yngre?

    -Hvor gammel var han da deres møttes?
    -Nitten. Og vi var på den første daten på bursdagen hans. Så jeg var – eller er – hans bursdagspresang. År etter år.

    Privatbilder Samme 2
    Patsy og Samme

    Alder og atter alder
    Der kom det igjen. Dette med alderen til Samme. For hvor mange år skjuler seg egentlig bak den stadig gutteaktige fasaden? For å få svar på dette, må vi bryte formelen for denne intervjuserien, ja, gå ansikt til ansikt med den baksnakkede og konfrontere ham med spørsmålet.

    -Unnskyld, men hvor gammel er du egentlig?
    Det er stille en god stund i den andre enden av telefonen.
    -Vel, la meg si det sånn: Jeg er så gammel at da jeg fikk min første jobb foregikk all kommunikasjon via fasttelefon og fax, men jeg er samtidig ung nok til å hygge meg stort med hundevideoer på nett.