Asylbarnet som ble teatersjef

14 år gammel kom Hooman Sharifi (43) alene til Norge fra Iran. Nå er han nyansatt teatersjef for Carte Blanche – Norges nasjonale kompani for samtidsdans.

Hooman Vintage H

Intervjuet er skrevet av Ann Christiansen/Aftenposten og publisert i 2014 og kan leses her.

— Enten knekker du, eller så er du blitt bygget så godt opp av dine foreldre at du takler det, sier Hooman Sharifi.

Carte Blanche er 25 år, og Sharifi har koreografert jubileumsforestillingen Shadows remain silent, som hadde norsk urpremière på Hovedscenen i Operaen mandag.

Hans liv har vært en spesiell reise:

Danseren, koreografen og nå også teatersjefen (fra 1. august) vokste opp i Teheran, med mor, far og tre eldre søsken. Under krigen mellom Iran og Irak ble han sendt alene ut av landet – og endte opp i Norge.

Forsto ikke hvorfor
På spørsmål om hvordan han opplevde det, svarer Sharifi:

— Du er ung, du forstår ikke helt begrunnelsen, forstår ikke hva som skal skje. Du tror at du blir tatt vekk fra det meste. Samtidig var det en lang prosess, og jeg har ikke så mye minner om det.

Han husker ikke om han var sint. Han forteller at foreldrene gjorde dette for at han skulle være trygg, mange unge barn ble sendt ut i den tiden.

Når man kommer i en slik situasjon, er det to utveier, skisserer han.

- Enten knekker du, eller så er du blitt bygget så godt opp av dine foreldre at du takler det.

- Og du taklet det?

— Ja, men det er nok også en slags miks mellom hell og oppdragelse. Du har lært å forstå hvem du kan stole på og hvem du ikke kan stole på. Lært å ha sansene ute.

Han reiste i en organisert gruppe, ble smuglet ut og videre gjennom Syria, Libanon og Italia før han kom til Norge, men har ingen minner om hvor lenge han var på reise. Har en teori om at siden det var en hemmelighet, så var det best å glemme. Men tror det dreide seg om rundt åtte måneder.

Lærte dans og koder
Sharifi var først på asylmottak, etter hvert tok barnevernet over og han ble plassert i et hus sammen med seks andre iranske gutter. De fikk en iransk mann som fadder.

— En utrolig bra mann, sier Sharifi.

— Han ga en trygghet i situasjonen, det ble et hjem, vi fikk en familiefølelse – og det var en slags disiplin.

Gjennom fritidsklubber fikk unge Sharifi sansen for street dance og hip hop.

- Det var i ungdomsklubber jeg begynte å danse, der lærte jeg å forstå koder, bli kjent med kulturen. Og der fikk jeg en av mine første jobber – i fire år underviste jeg i dans på Lambertseter fritidsklubb.

Fritidsklubber kan redde liv, mener han. Og sier:

— Man kan ikke legge ned fritidsklubber, frata ungdom aktivitet og deretter klage over kriminalitet og narkotikasmibruk.

Dansen ble viktigere og viktigere, og Sharifi kom inn på koreograflinjen på Kunsthøgskolen i Oslo. I 2000, da han var ferdig utdannet, startet han sitt eget kompani, Impure Company.

Wtaf Foto Arash Nejad Hi 2293
Fra forestillingen While they are floating med premiere på Dansens Hus 9 .november 2017 - Foto: Arash Nejad

37 søkere
Kompaniet fortsetter, men nå blir det mindre av Sharifi. Hovedsaken nå er Carte Blanche. Sier at samme dag som han ble utnevnt, begynte han å "jobbe". Men vil ikke røpe noen planer.

— Jeg kommer ikke til å gå detaljert inn på noen planer, jeg mener at det alltid skal være diskutert internt først.

Samtidig med at teatersjefprosessen gikk sin gang (det var rekordmange søkere – 37), har Sharifi koreografert en av dansene til jubileumsforestillingen. Det er første gang han jobber med Carte Blanche.

— Helt fantastiske, viljesterke og med et utrolig stort potensial. Administrasjonen, teknisk stab, danserne, hele gjengen er utrolig motiverte. Det er kjempefint utgangspunkt som ny sjef å komme inn et sånt sted.

Utenlandske dansere
I høst ble ledelsen i Carte Blanche kritisert av Norske Dansekunstnere for å tillate en høy andel av utlendinger når det samtidig er mange gode norske dansere uten jobb.

Sharifi er forsiktig med å si noe om debatten.

— At flere og flere er interessert i å jobbe i Carte Blanche, er en anerkjennelse og en ting å ta med seg. Og jeg synes i grunnen at det er vanskelig å ha en slags diskrimineringstankegang når man går i en audition. Jeg vil bare si at det er kvaliteten som bestemmer. For meg er utvelgelse av dansere en utrolig kompleks avgjørelse, det dreier seg først og fremst om at det er et ensemble som skal bygges opp.

Ditt motto er «kunst = politikk». Kan du utdype? Det kommer jeg til å ha som motto for Carte Blanche også. Men jeg snakker ikke om politikk i form av partipolitikk, understreker han. Politikk handler om å skape dialog, få frem forskjellige saker, kompleksiteten i dem, skape engasjement og diskusjon, sier Sharifi som er veldig imot korte, enkle svar.

Så vi får ingen spissede uttalelser fra deg? Det kan være du kan få det etter hvert. Men jeg synes vi har for lite kompleksitet. Jeg hadde en utrolig fin mentor, en belgisk dramaturg, som døde i fjor. Hun lærte meg noe om tid. Og å leve med et problem over lengre tid, slik at tiden kan modne løsningen.

Du har gjennomført en lang reise, kom til Norge bare 14 år gammel og nå er du teatersjef for Norges nasjonale kompani for samtidskunst. Hva kan vi lære av det? Det jeg synes er viktig å tenke på, er hva vi gjør med asylbarna når de kommer hit. Det er absolutt en diskusjon som bør settes i gang på en ordentlig måte: Hva er potensialet i asylbarna?

Ser du på deg selv som et forbilde? Nei, det gjør jeg ikke. Jeg er blitt den jeg er blitt på grunn av fantastiske mennesker rundt meg, mennesker som har sett potensialet i meg og støttet meg. Dessuten ser jeg ikke på meg selv som en som gjør noe alene. Det er krefter fra mange mennesker som skal til for at noe skal oppnås.

Intervjuet er skrevet av Ann Christiansen/Aftenposten og publisert i 2014 og kan leses her.

While they are floating, 09. - 12. november 2017