Vinteren 2018 er hun tilbake i Oslo med to eksplisitte forestillinger som har samme tematikk og utgangspunkt: menneskelig seksualitet. 

21 pornographies (2017) og to come (extended) (2017) er begge deler av serien The Red Pieces. Hva er utgangspunktet for serien og hva er den røde tråden i arbeidet med seriens forestillinger?
Alle forestillingene i The Red Pieces behandler seksualitet - ikke som autonomt uttrykk – men som noe som gjennomsyrer samfunnet både sosialt og politisk. Serien startet med 69 positions (2014) og 7 pleasures (2015) (vist på Dansens Hus 2016 red. anm.) hvor jeg var interessert i seksualitetens historie og hvordan seksualitet og nakenhet har fremstått i performance-kunst og koreografi. Jeg så tilbake til den seksuelle frigjøringen på 60-tallet, hvor nakenhet ofte ble brukt som et verktøy i protester mot krig, kapitalisme, kjernekraft og mer generelt mot stivnede strukturer i samfunnet. Jeg brukte den historiske angrepsvinkelen for å prøve å forstå hvor vi står i forhold til seksualitet i dag i betydningen en tid hvor nytelse og lyst er beslaglagt av kommersielle krefter og hvor grensene mellom private og offentlige rom er mer utydelige enn noen gang. 

De to stykkene du presenterer på Volksbühne er bemerkelsesverdige rett og slett fordi de står i en såpass sterk kontrast til hverandre. Ikke bare i dimensjoner (en solo vs. en gruppekoreografi med 15 dansere), men også i atmosfæren og den verdenen av bilder de formidler – de ser nesten ut til å være hverandres motsetninger. Sier motsetningen mellom de to stykkene noe om tiden de er skapt i?
Det var veldig viktig for meg å utvikle diss to stykkene samtidig, å bokstavelig talt gå fra det ene til det andre i det året arbeidet med dem tok. Her ved Volksbühne presenteres verkene for første gang sammen, noe jeg syns aksentuerer forskjellen mellom dem og det faktum at de nærmest operer på helt ulike forutsetninger. På en måte er to come  (extended) motsatsen til 21 porngraphies. I 21 pornographies graver jeg i de mørkere sidene ved seksualiteten og kraften i den rent politisk. Forestillingen griper egentlig i fatt i pornografi slik vi kjenner den i dag gjennom store mengder og omfattende online sirkulasjon, snarere ser forestillingen på historien bak pornografiske gjengivelser i kunst og i kulturen mer overordnet. Jeg tror den mørke grunntonen i forestillingen henger sammen med den tiden vi lever i akkurat nå, det generelle sosiale og politiske klimaet. Forestillingen undersøker hva som skjer når vi ser på ting som uroer oss, ting som er voldelige, brutale og grusomme, og hva som skjer med oss hvis vi velger å tilnærme oss denne typen stoff på tross av dette og med åpenhet. Med to come (extended) forsøker vi å finne en potensiell vei ut av disse nokså undertrykkende situasjonene, eller andre måter å leve livet på. Siden seksualitet også er et sted for eksperiment og glede, forsøker vi å se på seksualiteten som en mulighet for endring av maktrelasjoner og en mulighet til å gå ut av undertrykkende strukturene som soloen tar opp ganske eksplisitt.

Du velger teatret som et sted å tenke nytt om seksualitet, pornografi og makt og hvordan disse kreftene er integrert i vårt nåværende sosiopolitiske miljø. Hva er drivkraften bak forsøket på å tenke nytt på disse temaene i en offentlig kontekst?
I dag har pornografien, i hvert fall slik den fremstår i sin alminnelighet og i den vanlige bruken av den, en isolerende effekt. Det masturberende aspektet ved bruken er noe man gjør for seg selv, og er forbundet med en ekstrem individualisering. For meg er denne ”gjør det selv-holdningen” en motsats til det sosiale. Ved å bringe spørsmålene som reises i forestillingene ut i kollektive rom blir tematikken løsrevet fra det isolerte rommet man gjerne forbinder med pornografi og alene-seksualiteten. Skjermen er blitt den viktigste kilden for seksuelle bilder i dag. Dette har lite å gjøre med å sitte sammen med andre og se på det jeg fremstiller på scenen. Å bringe tematikken opp på scenen er på en måte å forsøke med makt å skape en offentlig refleksjon rundt tematikken. I dag ser vi hvordan spørsmål knyttet til seksualitet og makt nærmest oversvømmer den offentlig sfæren og diskusjon. Vi er i en tid hvor disse problemstillingene må tas opp og bli diskutert offentlig, ikke bare for å se maktstrukturene som ligger bak, men også for å kunne transformere dem strukturelt.

Du forsøker å utvide diskusjonen ved å omgi de to forestillingene med et annet prosjekt: The Permeable Stage, som er et filmprogram., en serie foredrag og en konsert som en forlengelse av problemstillingene i forestillingene.
The Permeabel Stage er et prosjekt som forandrer seg hver gang vi gjøre det, avhengig av hvem som deltar. Tanken er å skape et kontekst hvor ulike tanker – både teoretiske og kunstneriske – kan presenteres. Her på Volksbühne tilbyr vi et filmprogram, som berører et mer historisk relasjon til hvordan nakne, seksualiserte og erotiserte kropper er fremstilt i eksperimentell film. Konserten med Die Vögel er tenkt som en forlengelse av hvordan å skape et gledefylt, sosialt rom for dans, som altså er nært forbundet med tematikken i to come (extended). The Late Night Lectures holdes av fire filosofer som vil snakke om egen forskning, hellt adskilt fra forestillingene. Likevel går det en rød tråd gjennom alle tilbudene, i den forstand at alle har vært medvirkende på et eller annet vi i prosessene med å skape forestillingene som utgjør The Red Pieces.

Intervjuet er gjort i forbindelse med at Mette Ingvartsen viste to come (extended) og 21 pornographies på Volksbühne i Berlin og gjengitt med tillatelse.  

***

Forestillingen 21 Pornographies vises på Black Box Teater 14. og 15. februar kl. 19. Les mer om forestillingen og kjøp billetter her.