Kunsten å ikke vite

Forestillingen How to die – inopiné av Mia Habib Productions ble til gjennom en invitasjon fra NorrlandsOperan i Umeå, og hadde premiere der i begynnelsen av februar. Nå vises den i OSLO.

Foto Tale Hendnes 2 2

Prosjektet involverer kunstnere og forskere på tvers av disipliner i nær dialog med lokalsamfunnet i Umeå.

Verden i dag gjennomgår store endringer. En rekke kriser har ført til de største bevegelsene av flukt og migrasjon siden 2. verdenskrig. Den franske filosofen Jean-Luc Nancy mener vi befinner oss i en tid der vi må redefinere vår ide om verden. Han bruker i denne sammenheng det franske ordet inopiné som kan oversettes til uventet – det vi ikke har en dom eller mening om, det vi ennnå ikke har sett for oss. How to die – inopiné tar i bruk denne ideen om det uventede som et politisk og kunstnerisk verktøy for å bringe folk sammen.

Videre blir migranten tatt i bruk som figur på det uventede. Hele det kunstneriske teamet har underveis jobbet med det å ikke vite. Å ikke vite hva som kommer eller hvordan ting blir framover. I prosessen har de også lansert ideen om å migrere i sitt eget tankesett, alle har migrert ut av sine respektive disipliner. Det handler om å sette seg selv i en setting der man blir fremmed for seg selv. Arbeidet tar tematisk for seg kulturell panikk, økologisk sorg og sivilisasjonens død. Hvordan henger disse store temaene sammen? Og hvordan sammen artikulere en respons på disse overveldende fenomenene?

Forestillingen How to die – inopiné tar utgangspunkt i forskningsprosjektet Raft to the Otherworld. Dette har tatt form som en serie kollektive undersøkelser på tvers av disipliner, og bestått av lesninger, diskusjoner, foredrag, fysiske øvelser og dialog mellom lokalsamfunn og eksperter. Ut av dette har The Displacement Curriculum blitt skapt; en workshop som først ble holdt ved Arkitekthøyskolen i Umeå. Studentene der ble ledet gjennom fysiske og sanselige øvelser og måtte respondere på disse gjennom å lage arkitektoniske modeller. Denne vekslingen mellom det akademiske og det rituelle har påvirket hvordan teamet etter hvert har jobbet fysisk og koreografisk.

Foto Tale Hendnes 2 67

På scenen møter vi danserne Harald Beharie, Anna Pehrsson, Asher Lev, Nina Wollny og Mia Habib selv. Ellers består det kunstneriske teamet av Jassem Hindi på lyddesign, Ingeborg Olerud på lysdesign og Ali Hazara på kostymedesign. I tillegg har forskerne Marie Kraft og Ashkan Sepahvand vært involvert, og urbanisten Namik Mackic har både kuratert forskningsperioden og står bak selve konseptet sammen med Habib. How to die – inopiné er en del av Oslo Internasjonale Teaterfestival og et samarbeid mellom Dansens Hus og Black Box teater.

Mia Habib er utdannet ved den tidligere koreografi-linja ved Kunsthøgskolen i Oslo, og har en mastergrad i konfliktløsning fra Universitetet i Tel Aviv. Som danser og koreograf tar arbeidet hennes form som forestillinger, utstillinger, publikasjoner, forelesninger, undervisning, veiledning og kuratering. Hun har helt siden hun var student ved KHiO hatt en interesse for ulikhet, for ulike kropper: den bortgjemte kroppen, den undertrykte kroppen, den tabubelagte kroppen, den farlige kroppen. Habib tenker på koreografi som et sosialt og politisk prosjekt. Hennes kunstneriske praksis krever kvaliteter som fleksibilitet, mobilitet, sensitivitet ovenfor sted og myke grenser.

Foto Tale Hendnes 2 20

Både den kontinuerlige friksjonen mellom masse og individet, og det kraftfulle ved selve møtet står sentralt i hennes kunstnerskap. Hun finner fram til åpenbare men også umulige møter i ulike sammenhenger, hele tiden med et kritisk perspektiv på dans, kroppen, identitet og samfunnet. De siste femten årene har arbeidet hennes tatt henne til mange ulike steder; hun har blant annet gjort en installasjon på grensegjerdet mellom USA og Mexico, en solo i fjellene i Irak, en helbredende dans i noens stue og en forestilling med 68 utøvere på en operascene. Hun leter etter steder der arbeidet kan interagere med ulike publikumsgrupper, lokale samfunn og virkelighetsoppfatninger.

Mia Habib er utnevnt til årets ambassadør for Dansens dager – en internasjonal feiring av dans i alle former. Hun vil sette fokus på hvordan det å ha en kropp – en dansende kropp - betyr noe i den verden vi lever i. Hun er opptatt av å bruke protest som et virkemiddel, spesielt i forhold til klimasaken. Det betyr noe å samles, å komme sammen. Om dette sier hun; «I tider av klimakollaps, harde politiske fronter med sterke krefter som drar langt til høyre og usikre utsikter for fremtiden, opplever jeg at dansekunsten spiller en rolle i å tilby et rom for å lytte, for å bygge fellesskap og klare å puste i den kroppen man har.»

Årets Dansens dager-dans tar utgangspunkt i Habibs stykke ALL – a physical poem of protest. Dette stykket handler nettopp om kraften i å samle veldig mange mennesker, om massens kraft når noe blir for stort og overveldende for enkeltmennesket. I dansen går og løper deltakerne sammen i en sirkel, i en spiral som genererer mye energi. Dette kan foregå i alt fra ti minutter til flere timer. En vesentlig del av dansen er at hver enkelt som deltar også tar stilling til sin egen motivasjon for å være med; «For hva og for hvem er det du går, og for hva og for hvem er det du står?»

Mia Habib har ved flere anledninger vært en aktiv stemme i den offentlige debatten om kunstnerisk ytringsfrihet. I fjor anmeldte hun nettavisen Resett til politiet for spredning av hatefulle ytringer. Etter at Mia Habib Productions mottok basisfinasiering fra Kulturrådet høsten 2018 ble denne tildelingen, via den anonyme facebook-kontoen Sløserimombudsmannen, plukket opp av Resett med en artikkel der det dukket opp rasistiske og islamhetsende ytringer i kommentarfeltet. Habib var også en av flere som holdt appell i forbindelse med en demonstrasjon foran Stortinget i fjor vår, til støtte for kunstnerne bak teaterstykket Ways of Seeing. Hun uttalte at vi må verne om den frie kritiske kunsten, for «når teateret knebles, knebles ytringsfriheten. Når ytringsfriheten knebles, knebles demokratiet.» Mia Habib jobber alltid utifra nødvendighet. Hun opplever at dansen har potensiale som protest på en myk måte, og kanskje er det akkurat det vi trenger.

Kilder:
https://www.danseinfo.no/10-sp...
http://www.scenekunst.no/sak/m...
http://shakespearetidsskrift.n...
http://shakespearetidsskrift.n...
https://danseinfo.no/10-sporsm...
https://www.dansenshus.com/art...
https://www.miahabib.com

How to die - Inopiné, 16. - 21. March 2021