Hva leter du etter?

Mørkets narrativ

Mørket er et poetisk utgangspunkt for koreografen Janne-Camilla Lyster.

Photo Antero Hein 08922

Mørket er et velbrukt poetisk virkemiddel i både litteratur, kunst og i dagligspråket. Med denne teksten ønsker jeg å ta et lite dypdykk i hvordan mørket gjennom historien har blitt brukt – kanskje også misbrukt – som meningsbærende fenomen i både kunst, litteratur og religion. I tillegg undersøkes det som ligger til grunn for Lysters koreografiske partitur Mørke.

Koreograf og poet Janne-Camilla Lyster benytter mørket som poetisk utgangspunkt i sin siste produksjon. Ved å definere mørket som en altoppslukende enhet – et samlende punkt som muliggjør det umulige ­– skapes nye koreografiske partiturer som vil tolkes av tre musikere Asamisimasa og tre dansekunstnere, som et ledd i arbeidet frem mot ferdig forestilling. Forestillingen er slik en videreføring av Lysters utforskning av diktet som utgangspunkt for koreografi, noe skribent Ann-Kristin Kongsberg tidligere har beskrevet i tekster for Dansens Hus. Hun ser Lysters arbeid som en videreføring av metodiske begreper konstruert av den såkalte New York-skolen på 1940- og 50-tallet. Disse ble benyttet for å åpne opp for samarbeid hvor ambisjonen var å utvide de innvidde kunstartene og kunstnernes ulike uttrykksformer. Denne gangen er dog det poetiske partituret et kollektivt arbeidsverktøy i en prosess hvor Lyster hele veien er delaktig; snarere enn grunnlaget for selvstendige interpretasjoner som til slutt samles og vises, slik Lyster for eksempel arbeidet under tiden med sitt kunstneriske doktorgradsprosjekt, Koreografisk poesi.

Med sine koreografiske partiturer legger Lyster opp til en transformasjon som utfoldes i mellomrommet mellom hennes nedskrevne ord og utøvernes danseriske handlinger generert av denne poesien. Skal man følge Roland Barthes teori om forfatterens død, mørklegger Lyster seg selv i transformasjonen: Hun settes i skyggen av utøvernes egne tolkninger. Metoden bygger på en klar overlevering i tråd med litteraturens rammeverk. Da blir det plutselig interessant å spørre hvordan vi kan tolke litteraturen og hva vår forståelse for mørket betyr for disse tolkningene?

I vestlig tankesett – takket være kristendommen – kan man enkelt si at lyset er lik det gode og mørket er lik det onde. Litteraturredaktør for avisa Scotland on Sunday, Stuart Kelly, skrev i 2012 en føljetong i The Guardian om mørkets symbolikk i litteraturen. Han forklarer at det kristne synet på vår forståelse av lys og mørke bygger på den persiske religionen zoroastrianismen. Denne religionen oppsto 600 f. Kr i Sentral-Asia. Her ble lys, Gud og visdom forstått som en enhet. Angra Mainyu, fruktbarhetens og livets fiende, ble derimot ofte fremstilt som en mørk skikkelse. Det ble likevel ikke satt et erlik-tegn mellom mørke og ondskap. Dette skildres i Første Mosebok, der mørket er en allegori for fravær, ikke moralsk redsel og avvik. Det er Bibelen som knytter mørket til satan – aka. mørkets fyrste – og som la rammeverket for en litterær tradisjon som har formet vår forståelse av ganske satte narrativ – både fiktive og reelle – i tusenvis av år.

I danseverdenen er dette utnyttet til det fulle i mellom annet den klassiske balletten. Som en traust bærer av stafettpinnen for et verdisyn som kan beskrives som både utgammelt og regenerende, poengterer for eksempel balletten Svanesjøen at hvitt er yndig, sårbart og elskverdig, mens det sorte er djevelsk, vondt og farlig. Hvitvasking av narrativ for egen vinning har vært en viktig strategi for Vestens verdslige kontroll, og kan sies å være det som la grunnlaget for imperialismen. Man må ikke glemme at Jesus var en liten, smårund og mørk palestiner; ikke en høy og blond svenske. “History is written by the victors”, er et kjent sitat omskrevet av “vinneren” Winston Churchhill. Å belyse hvordan forståelsen for verden og sannhet er meislet av historiefortelling, blir stadig viktigere i dagens politiske klima. Den klassiske tolkningen av mørke er altså noe som har med dårskap, fremmedgjøring og undergang. Kan vi nå flip the script?

Photo Antero Hein 08787

Med sine koreografiske partiturer legger Lyster opp til en transformasjon som utfoldes i mellomrommet mellom hennes nedskrevne ord og utøvernes danseriske handlinger generert av denne poesien. Skal man følge Roland Barthes teori om forfatterens død, mørklegger Lyster seg selv i transformasjonen: Hun settes i skyggen av utøvernes egne tolkninger. Metoden bygger på en klar overlevering i tråd med litteraturens rammeverk. Da blir det plutselig interessant å spørre hvordan vi kan tolke litteraturen og hva vår forståelse for mørket betyr for disse tolkningene?

I vestlig tankesett – takket være kristendommen – kan man enkelt si at lyset er lik det gode og mørket er lik det onde. Litteraturredaktør for avisa Scotland on Sunday, Stuart Kelly, skrev i 2012 en føljetong i The Guardian om mørkets symbolikk i litteraturen. Han forklarer at det kristne synet på vår forståelse av lys og mørke bygger på den persiske religionen zoroastrianismen. Denne religionen oppsto 600 f. Kr i Sentral-Asia. Her ble lys, Gud og visdom forstått som en enhet. Angra Mainyu, fruktbarhetens og livets fiende, ble derimot ofte fremstilt som en mørk skikkelse. Det ble likevel ikke satt et erlik-tegn mellom mørke og ondskap. Dette skildres i Første Mosebok, der mørket er en allegori for fravær, ikke moralsk redsel og avvik. Det er Bibelen som knytter mørket til satan – aka. mørkets fyrste – og som la rammeverket for en litterær tradisjon som har formet vår forståelse av ganske satte narrativ – både fiktive og reelle – i tusenvis av år.

Photo Antero Hein 08959

I danseverdenen er dette utnyttet til det fulle i mellom annet den klassiske balletten. Som en traust bærer av stafettpinnen for et verdisyn som kan beskrives som både utgammelt og regenerende, poengterer for eksempel balletten Svanesjøen at hvitt er yndig, sårbart og elskverdig, mens det sorte er djevelsk, vondt og farlig. Hvitvasking av narrativ for egen vinning har vært en viktig strategi for Vestens verdslige kontroll, og kan sies å være det som la grunnlaget for imperialismen. Man må ikke glemme at Jesus var en liten, smårund og mørk palestiner; ikke en høy og blond svenske. “History is written by the victors”, er et kjent sitat omskrevet av “vinneren” Winston Churchhill. Å belyse hvordan forståelsen for verden og sannhet er meislet av historiefortelling, blir stadig viktigere i dagens politiske klima. Den klassiske tolkningen av mørke er altså noe som har med dårskap, fremmedgjøring og undergang. Kan vi nå flip the script?

Photo Antero Hein 08855 2

Heldigvis kan mørket være mer enn å stå i opposisjon til det «gode». Mørket symboliserer det mystiske, noe trøstende og er gjerne knyttet til visdom og å være smart. I norske folkehistorier blir mørket uttrykk for noe allsidig. Fortellingen om vannuhyret Nøkken setter hvitt-sort-narrativet på hodet, da Nøkken tar formen som en vakker hvit hest når det skal finne sitt neste offer. Her er det lyse farligere enn det mørke. Ser man på moter og klær representerer en mørk fargepallett modenhet og autoritet. I viktoriansk-tid ble herrekroppen svøpt inn den mørke dressen som en del av den nye og svært strenge kodifiseringen av maskulin oppførsel, væremåte og tankesett. Dressen – the three-piece suit – var et direkte resultat av at mannekroppen ikke skulle betraktes, lik kroppene til geistlige. Et feminint motstykke kom på 1920-tallet da Coco Chanel skapte the little black dress. Dette var originalt en sorggest, men ble en måte å la kvinnene ta tilbake det sorte plagget på utenom høytider og ritualer.

Apropos ritualer: Aspekter rundt død og sorg er ofte farget sort – noe som går på tvers av flere kulturer. I østlige tradisjoner er derimot ikke døden like sortmalt som her i vesten, da døden ikke nødvendigvis defineres som et absolutt endepunkt. Lyster har sett til japanske dødsdikt, Butoh («mørkets dans») og Butoh fu (butoh-notasjon) som inspirasjon i starten av arbeidet med sitt siste prosjekt. Butoh er et direkte resultat av lidelsene påført det japanske folket etter atombombene som falt i Hiroshima og Nagasaki. Denne formen for danseteater anses gjerne som en form for meditasjon over smertene, der uttrykket varierer fra det sarte til det groteske. Den Zen-buddhistiske tradisjonen som er nedtegningen av dødsdikt spenner fra 800-tallet og handler om at munker skriver de døendes siste ord. I en tekst om dødsdikt forklarer forfatter Sindre Ekrheim for Bergens Tidene at denne poetiske tradisjonen gjerne oppfattes som noe tvetydig i Zen-buddhismen. Ekrheim skriver at Zen-buddhister forsøker å frigjøre seg fra språket og logikken for å oppnå opplysning, men at dødsdiktene ble utviklet som en hjelp til memorering for dem som ikke forstår uten tanker og ord: «Tomheten, som den opplyste oppnår, kan verken fødes eller dø, og når munkene vet at døden og livet bare er latterlige bedrag virker dødsdiktene overflødig».

Zen-tradisjonens anti-logiske tilgang til opplysning setter kroppslige og emosjonelle erfaringer i førersetet. Her trekkes linjer til dansens verdi og funksjon, som i stor grad handler om å skape mening gjennom en kroppsliggjort meningsoverføring kodet av bevegelser. Lysters koreografiske poesi defineres av flere meningsoverførende prosesser: Mening som overføres fra Lysters hode til papiret, fra papiret til utøverens hode og videre ut i utøverens kropp og til slutt fra utøverkroppen og til publikum. Denne beskrivelsen av arbeidet er kanskje banal, men den sier noe om mellomrommene og hva som skjer her. Og det er nettopp i disse mellomrommene at viktige deler av Lysters arbeid oppstår; i en slags skumringstime hvor virkelighet og fiksjon griper inn i hverandre.


Kilder:
https://www.theguardian.com/books/booksblog/2012/dec/31/darkness-in-literature
www.chanel.com
https://www.bt.no/kultur/i/KLed7/doedsoeyeblikkets-poeter

Mørke 1 - 4, 15.–18. October

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus