For sanger, låtskriver og komponist Monica Ifejilika har ikke det siste året egentlig vært så ille. Mange vil kjenne Ifejilika fra kunstnerkollektivet Queendom. I forestillingen er hun også komponist og sanger.

– Jeg personlig har ikke et performance behov, men jeg har et ytringsbehov. Jeg har et behov for å skape uten nødvendigvis å kjenne varmen fra scenelysene i panna. Å kunne ta et skritt tilbake og skape prosjekter med mange samarbeidspartnere har for meg vært veldig fint. Jeg har egentlig hatt et supert år, men jeg anerkjenner jo at det har vært en krevende tid for enormt mange.

Intervjuet gjennomføres på to meters avstand i den mørke foajéen på Dansens Hus, der Ifejilika sitter med tekoppen sin i pausen fra prøvene. Foajeen er for anledningen gjort om til et produksjonskontor med både hurtigteststasjon og oppslag med vennlige påminnelser om smittevern. De eneste lydene akkurat nå er perkusjonen fra lydprøver inne i salen og en kaffetrakter som surkler i det fjerne.

Hva vil du si er det viktigste å kjempe for i dag?
–Åh, wow… Mye av min energi handler om å gi flere mennesker plass. Det å skape rom for flere stemmer både kunstnerisk og menneskelig. Både det jeg gjør som skapende kunstner, men også i kraft av å være politisk engasjert. Å skape trygge, gode, kunstneriske rom og trygge arbeidsplasser i kunstverdenen.

I forestillingen Jazz Ain’t Nothing but Soul er Ifejilika både komponist og vokalist. Sammen med den verdenskjente perkusjonisten Sidiki Camara, Spellemannsnominerte Stian Ehiabhi Omole Jensen og multi-instrumentalisten Solo Diarra fra Burkina Faso graver dansekompaniet dypt i skattekammeret av kunstneriske tradisjoner og praksiser. De skaper et musikalsk og danserisk uttrykk som har røtter i jazzens opphav, men som er 100% skapt med norsk-afrikanske vibrasjoner.

Ifejilika hadde den svenske rapperen og musikeren Neneh Cherry som musikalsk forbilde.

–Jeg er en lysebrun nordmann med nigeriansk pappa og norsk mamma. Første gang jeg så noen på TV som så litt ut som meg var jeg 10-12 år gammel. Da tenkte jeg at om hun kan gjøre det, så kan jeg gjøre det! Og det var jo Neneh.
Hun var et forbilde for meg i kraft av den hun presenterte seg som. Hun var en svart, brun, svensk kvinne med hår som flommet og bølget seg ut og som ikke måtte være slett som mine venninner hadde på den tiden. Hun var bare veldig kul og hadde masse attitude.

Erykah Badu, Maxwell og Jill Scott er noen av hennes andre musikalske forbilder.

-Jeg hørte også masse hiphop, men jeg ville jo ikke bli rapper heller.
Det jeg gjorde var å kombinere musikk jeg hadde vokst opp med som barn, for eksempel nigeriansk gospelmusikk, RnB og soul. Måten jeg synger på i dag er mer RnB enn noe annet. Så tok det nesten 20 år med samarbeid i Queendom før vi sa at «Dette musikalske uttrykket kaller vi for africana».

Queendom ble etablert som et kunstnerkollektiv i 1999 av norsk-afrikanske kvinner. I dag er dette en duo bestående av Asta Busingye Lydersen og Efejilika.

Du nevnte Africana som musikalsk uttrykk, hva er det?
–Vi valgte uttrykket africana da vi mente at det var mer dekkende enn verdensmusikk. Vi tenker at det er en søstersjanger til americana, med både moderne tradisjoner og de som hentes fra musikk som innvandrere til Amerika hadde med seg. Vi byttet kontinent og tok med våre musikalske bakgrunner.

- Sidiki Camara har bakgrunn fra Mali, men har god kjennskap til mange musikalske sjangre fra hele Afrika. Jeg har bakgrunn fra Nigeria og Asta Businguye Lydersen fra Uganda. Vår musikalske inspirasjon henter vi fra mange land og steder, som ble en slags africana. I Tabanka har jeg fortsatt i dette musikalske sporet, men kanskje mer holistisk enn tidligere.

Renere impulser inspirert av amerikansk blues og også det mer spirituelle.

Hvordan startet samarbeidet med Tabanka?
–Jeg kjenner Thomas Talawa Prestø, kunstnerisk leder i Tabanka, fra før og har fulgt ham siden ungdommen. Det første profesjonelle samarbeidet var i 2020 med en planlagt forestilling som endte med å bli avlyst men ble til dansefilmen That Voudou that we do. Samarbeidet var veldig gøy, og vi sparret godt med hverandre. Til denne forestillingen har vi også lekt oss med mye ideer. Selv om det er mange ferdiglagde koreografier, er det også mye improvisasjon musikalsk. Så en forestilling er ikke helt identisk med en annen.

Hvordan er det å jobbe frem en forestilling der det ikke skal sitte publikum i salen?
–For meg er det både kjedelig og samtidig kjempegøy. Det kjedelige er at man ikke kan se og oppleve energien fra publikum, føle på reaksjonene deres. Interaksjonen med publikum påvirker forestillingen. Dette samspillet mellom utøver og publikum er både et kreativt og godt rom å være i, noe vi selvsagt mister med en digital forestilling.

Samtidig er det en fantastisk herlig, egoistisk ting å ikke trenge å forholde seg til hva folk måtte mene og tenke. Jeg er et pragmatisk menneske, så når forestillingen nå blir som den blir med de forutsetninger man har, vil jeg kanskje tenke mer på det tekniske.

Scenen er lyssatt med røde lyskastere i sirkelformasjon fra taket. Kamerastativer er satt opp i ulike vinkler i rommet. Under publikumsamfiet er det rigget opp midlertidig teknisk avdeling der lys og lyd til forestillingen styres fra.

Det er snart klart for prøver, og tekoppen er tom.

Hva håper du folk skal sitte igjen med etter å ha sett forestillingen?
- Jeg håper at forestillingen treffer på et personlig nivå. At du får inspirasjon hvis du er på et sted i livet der ting er tungt eller at du lander på jorda igjen hvis du er altfor høy på deg selv. At det føles som et vindkast hvis du trenger et løft. Rett og slett at du får det det du trenger der du er i livet nå.