Med A song to … utforsker koreograf Mia Habib blant annet forholdet mellom individet og massen. Hun undersøker også den kollektive kraften i masseprotester, kraften som ligger i individet som en del av det kollektive, samt problematiske kroppsideologier hvor kroppen fremstilles som uovervinnelige.

Kjempen som ideal
Lørdag 11. juli i år var dagen da Norge møtte England under fotball-VM. Aftenposten hadde plassert bildet av tre spillere foran en liste med navn på kjente norske personer, både historiske og i samtiden, over overskriften NORGE, KJEMPERS FØDELAND. Hvordan forstår vi kjempen som et ideal, og hvorfor velger Aftenposten dette begrepet om personer de mener har formet bildet på norsk identitet og folkesjel? Opp gjennom historien har denne sterke kroppen blitt til et ideal på grunn av måten den har fungert og prestert, og da særlig i krig og kamp på slagmarken, og fra antikken også i idrett.

Hopper man frem til det 20. århundret formet ideen om kjempen, det monumentale, sunne, sterke og kapable supermennesket, blant annet skulpturene i Vigelandsparken, nazistenes Übermensch og kommunismens the new soviet man. Kjemper kjempet bokstavelig talt mot hverandre da USAs president Donald Trump feiret sin 80-årsdag og USAs 250-årsdag med et Ultimate Fighting Championship-arrangement på plenen utenfor Det hvite hus tidligere i sommer. Brød og sirkus altså.

Hva sier egentlig kroppsidealene og kroppstrendene om samfunnet og samtiden? 
Fokuset på optimalisering av kropp og prestasjon er en kjent nyliberal logikk som også knyttes til konservative verdier skriver Mark Fisher i sin kjente bok Capitalist Realism, noe som dagens politiske klima i Norge, fitness-hysteri, looksmaxxing og antallet trad-wife-influencers skulle tilsi. Det å stadig eksponeres for svært snevre kroppstyper tukler med tankene våre, skrev Christine Sundgot-Borgen, postdoktor ved Regional seksjon for spiseforstyrrelser ved Oslo universitetssykehus i en kronikk på nrk.no i 2021.

Stor variasjon
Den kommende sesongens danseprogram består av en spennende variasjon forestillinger, filmer, workshops og tilleggsprogram. Sammen og på individuelt vis understrekes både makten og potensialet som ligger i iscenesettelsen av ulike kropper, historier og tradisjoner. Scenene på Dansens Hus skal være like mye rom for drømmer, underholdning og virkelighetsflukt som de skal fungere som politiske arenaer. Derfor er dansescenen et sted hvor man i 2026 kommer for å forme forståelser om samfunnet, (med-)mennesker og verden. Dansende kropper har et enormt potensial i å utfordre det kjente, konforme og trygge, samtidig som dans og bevegelse bygger fellesskap.

Polarisering
I en tid hvor krefter arbeider for å øke polariseringen med et mål om å gjøre ideen om det fremmede desto mer fremmed, farlig og hvor fokuset på individet gang på gang trumfer det kollektive, ønsker vi å presentere dansekunst som har som potensiale å utvide idéer og forståelser om kropp, ideologi og verdi. Dette er dansekunst som bryter med det forventede, som flytter grenser og som forhåpentligvis også flytter på noe i deg.

Kan dansekunsten være med på å drepe den tilsynelatende uovervinnelige kjempen og gjøre at det tukles mindre med tankene våre? Kom på Dansens Hus og erfar selv!