- Jeg trodde jeg var død, sier han nå. På den tiden hadde jeg ingen tanker om hvordan Himmelen ville være, men å se mine favoritt- tegneseriefigurer på veggen? Jeg var sikker på at dette var Himmelen.
Men så kom moren, som satt på sengen hos ham, gradvis til syne. Glover husker ikke dette, men hun har fortalt at han sa til henne, fremdeles litt i delirium: Mamma, walkie talkien virker ikke. Da skjønte hverken han eller hun hva han forsøkte å si, men dagen etter var det klart: foreldrenes kjappe reaksjon på sykdommen hadde reddet livet hans. Men den farlige sykdommen som angriper hjernemembranen hadde ødelagt hørselen hans.

Denne katastrofen i barndommen har ikke forhindret den nå 33 år gamle Glover fra å bli danser, nærmere bestemt samtidsdanser. Han jobber for det internasjonalt anerkjente kanadiske kompaniet Cas Public denne uken (30. mai red anam.) på Royal Operahouses Linbury Theatre i London med forestillingen 9, som er en produksjon for både barn og voksne. Musikken er en bearbeidet versjon av Beethovens 9. symfoni, som komponisten skrev etter at han selv hadde blitt døv.

Glover sier at hørselen er cirka 65 prosent av hva den var før hjernehinnebetennelsen, men det er når høreapparatet og øreimplantatet virker som de skal, og det gjøre de vanligvis ikke når han danser på grunn av at de påvirkes av svette. Derfor må han ganske ofte ha visuelle tegn fra andre dansere og lytte til sin egen indre metronom.

- Nyansene vi uttrykker i bevegelser, ikke minst i samtidsdans, påvirkes av musikalske tegn, forklarer Glover. Folk som har normal hørsel hører og oppfatter musikken på veldig lik måte. Det gjør ikke jeg, og jeg er på en måte programmert til å forholde meg til musikken på en annen måte en hørende er. Ofte skaper jeg musikalske forbindelser som jeg ikke hører og fyller ut hullene slik at nyanser og aksenter kommer fra et annet sted.

Glover er født og oppvokst i Georgetown i British Columbia i Canada. I oppveksten ville han bli både ishockeyspiller og basketballspiller, ambisjoner som ble påvirket av hans hørselsproblematikk. Det var da søsteren overtalte han og tvillingbroren til å bli med på en prøve på Nøtteknekkeren på en danseskole at han ble helt forgapt i dans.
- Jeg elsket tanken på å være på scenen og at alle kunne se meg, sier han. Uten tidligere trening begynte han å ta klasser, og som voksen fikk han jobb i Atlanta Ballet. Men han var ikke helt fornøyd med framtidsutsiktene i corps de ballet, og da en av danseinstruktørene ba ham om å bruke en parykk for å skjule «de greine» i ørene under en prøve til Romeo og Julie ble det den berømte dråpen som fikk begeret til å flyte over. Etter bare et par år i kompaniet bestemte han seg for å dra videre.

I 2012 ble han med i Cas Public. Her opplevde han for første gang at kunstnerisk leder Helene Blackburn snakket om hvordan måten han oppfatter musikk og dermed også fysisk fortolker den, kan være en styrke i stedet for et problem. - I andre kompanier forsøkte jeg å skjule meg og passe inn, forteller han. Men den beste delen av hva jeg er og hvordan jeg danser, er den delen av meg som ikke passer inn.

I 9 danser Clover uten noen form for høreapparat eller andre hjelpemidler. – Det var vanskelig i begynnelsen, sier han, for jeg måtte følge de andre danserne foran og rundt meg. Etterhvert fant vi ut at vi kunne skape vår egen rytme blant danserne ved å være veldig oppmerksomme på hverandre. Det handler om tempo, hvordan vi skaper rytme og pust i kroppen og om vibrasjonene på scenen. Alt dette prøver vi å dele med hverandre. På denne måte følger vi aldri musikken, på en måte følger den oss.

Forestillingen ble veldig godt mottatt i Frankrike, hvor Cas Public turnerte i tre uker. Selv om anerkjennelsen han har fått fra publikum og kritikere som hørselshemmet profesjonell danser er imponerende, kan han ikke fordra «triumf over motgang»-fortellingen. Han vil helst bli bedømt ut fra sine prestasjoner og bare det. Han og forestillingen er også blitt litt av en inspirasjonskilde for mange.
– Det er veldig hyggelig når unger med hørselshemninger kommer og ser og vet at jeg som hørselshemmet danser der på scenen, og de ser på det som helt naturlig.

En kveld på en restaurant kom han i kontakt med en dame som hadde en åtte år gammel sønn som akkurat skulle til å få sitt første høreapparat. – Vi fikk han og moren til å komme på forestillingen, og han var en av ungene som ble med opp på scenen, forteller Glover. Han elsket det! Da jeg snakket med ham etterpå var han bekymret for om han kunne drive med sport med hørselshjelpemidler på, og jeg fikk anledning til å overbevise ham om at det ikke trengte å være noe problem ved å gjøre piruetter der han kunne se at alt holdt seg på plass. Det var veldig tilfredsstillende.