Forestillingsevnens potensiale

Alt nå er en forestillingssimulator som lar publikum være alene sammen. I koreograf Eivind Seljeseths nyeste forestilling utforskes forholdet mellom informasjon, projeksjon og manipulasjon i et system av lydlig, kroppslig og visuelt materiale.

Foto Tale Hendnes 2 6

Seljeseth er opptatt av selve teaterrommet og dets maskineri, hvordan konvensjonene som ligger i rommet fungerer, blir tatt i bruk eller kommentert. Alt nå tar for seg denne situasjonen, det at vi alle er sammen i og deler et rom her og nå. Men vi deler ikke bare rommet, rommet deles også opp i hver enkelt sin individuelle opplevelse av det som finner sted. Denne dobbeltheten er helt sentral i Alt nå, og slik skapes opplevelsen av å være alene, men likevel sammen.

Å simulere er å etterligne eller gjenskape en situasjon, en prosess eller hendelsesforløp, et grep mye brukt i for eksempel dataspill. I prosessen for Alt nå har begrepet interpassivitet vært en sentral inspirasjonskilde. Det ble introdusert av filosofene Robert Pfaller og Slavoj Zizek på 90-tallet og har siden blitt videreutviklet. Begrepet beskriver en tilstand av å være passiv i en situasjon der interaktivitet kan finne sted. Det tar for seg hvordan mennesker delegerer eget forbruk og egen glede videre til andre mennesker og maskiner av ulike slag. Eksempler er hvordan vi får en videoopptaker til å ta opp et tv-program og dermed «se programmet for oss», eller hvordan båndopptak av latter tidligere lo for oss hver gang en vits ble fortalt i en komiserie. Begrepet brukes også for å vise hvordan både kunstverk og medier noen ganger bidrar til sin egen mottagelse.

Alt nå er skapt av Eivind Seljeseth i samarbeid med resten av det kunstneriske teamet. Erik Hedin bidrar med lyddesign og Martin Myrvold med lysdesign. På scenen møter vi de tre utøverne Ingrid Haakstad, Orfee Schuijt og Mathias Stoltenberg. Prosjektet har også knyttet til seg konsulenter, eller «eksperter» på ulike fagfelt: Tormod Carlsen som ytre øye, Signe Becker som sparringspartner på rom og kostyme og Silje Storstein på stemme og tekstformidling. All tekst brukt i forestillingen er skrevet av Eivind Seljeseth.

Foto Tale Hendnes 2 70

Eivind Seljeseth jobber som danser og koreograf med base i Oslo. Han har utdannelse fra Skolen for samtidsdans (nå Høyskolen for dansekunst) og en MA i Koreografi fra Kunsthøgskolen i Oslo.

Seljeseth har vært utøver i forestillinger av Heine Avdal & Yukiko Shinozaki / fieldworks, Ingri Fiksdal, Eva Cecilie Richardsen, Bente Alice Westgaard med flere. Han gjør egne produksjoner, som Hus forbi, som hadde premiere på Dansens Hus i 2013 og nypremiere på festivalen Ravnedans i 2018. Denne forestillingen undersøkte et romlig konsept som tar for seg persepsjon, ideen om «de andre», dagliglivet – og alt man går glipp av her i livet. Evergreen var Seljeseth sitt avgangsarbeid ved KHiO, den hadde også premiere på Dansens Hus i 2012. Her utforskes illusjoner, fantasier og ulike oppfatninger av virkeligheten. Seljeseth har også skapt verk i samarbeid med andre kunstnere.

Av historisk grunn var et prosjekt i tre deler som Seljeseth gjennomførte sammen med Kristin Helgebostad og Ingeleiv Berstad mellom 2011-2016. Den første delen var en arkeologisk utgravning av den frie dansekunstens utvikling i Norge, som fant sted i et partytelt utenfor Dansens Hus på CODA-festivalen i 2011. Andre del, kalt Den lange reisen, var en forestilling om potensiell norsk dansehistorie og koreografiske verk som kunne ha vært. Den hadde premiere utenfor den Norske Opera og Ballett, og turnerte utenfor til sammen femten nybygde kulturhus rundt i landet.

Tredje del, kalt Selv-refleksjon, fant sted inne på Dansens Hus og bestod av en forestilling, en fotoutstilling og et fagseminar kalt Fremtidens kulturhus – hva gjør et bygg til en god kunstarena?Prosjektet som helhet tok for seg forholdet mellom forestillinger som aldri ble noe av og kulturhus som ble realisert. Teltet fungerte som et valgt utenforskap som satte spørsmålstegn ved kulturhusenes drift og innhold.

Lulleli for Fruholmen Fyr var et samarbeid mellom Seljeseth, Helgebostad, Berstad og Tormod Carlsen. I 2015 hadde Fruholmen fyr, verdens nordligste fyrhus, 150 års jubileum og i den anledning skapte de fire verket Lulleli som fant sted kun en dag. Det var en koreografisk folkefest som fikk mye oppmerksomhet og oppslutning lokalt. Lulleli er et ord kunstnerne fant på selv, som en ny sjanger de fant ut av og fylte med innhold underveis. De opprettet blant annet en radiokanal kun for denne ene dagen, på denne kunne publikum lytte til lokalbefolkningens historier fra området, værobservasjoner og musikk. Kritiker Ragnhild Freng Dale skriver i sin anmeldelse i Norsk Shakespearetidsskrift at Lulleli er en «totalopplevelse hvor lokale aktører later til å være sentrale i alt fra utforming til gjennomføring av konseptet.» I Lulleli ble grensen mellom lek, kunst og virkelighet hvisket ut, det var et kunstprosjekt som opererte på stedets premisser.

Seljeseth liker å arbeide i ulike formater. Han har vært opptatt av å jobbe ulikt fra prosjekt til prosjekt og ikke nødvendigvis finne fram til en gjenkjennelig estetisk signatur. Seljeseth har en overordnet kunstnerisk visjon om å få fram det poetiske i rom, steder og situasjoner gjennom kroppslig, virtuell og konseptuell innblanding. Hans utforskning av ulike oppfatninger av virkeligheten og interesse for potensialet i publikums fantasi og forestillingsevne taes enda noen hakk videre i forestillingssimulatoren Alt nå.

Kilder:

https://www.eivindseljeseth.co...

https://static1.squarespace.co...

Alt nå, 22. - 25. November 2019