Dansekunstnerne og koreografene Heine Avdal og Yukiko Shinozaki startet og står bak kompaniet fieldworks. Siden år 2000 har de laget mer enn 30 produksjoner som alle har turnert internasjonalt. I disse produksjonene er Avdal og Shinozaki opptatt av performativitet og åpner for en tolkning av hva bevegelse kan være og bety. Derfor bruker de et bredt spekter av disipliner i prosesser og prosjekter, alt fra performance, dans, visuell kunst, video, musikk og teknologi. Hver forestilling spiller på spenningen og kontrasten mellom kropp og objekter, kropp og sinn, fakta og fiksjon, representasjon, det håndgripelige og det usynlige, det organiske og det kunstige. Tilbakevendende temaer i produksjonene inkluderer forholdet mellom utøver og tilskuer, den ikke-hierarkiske tilnærmingen til de ulike elementene i en forestilling og utforskingen av både teatrale og ikke-teatrale miljøer

Hva gjorde dere interesserte i dans?

Heine Avdal: For meg startet det med at bestemoren min mente at man måtte lære å danse vals som en del av oppdragelsen. Hun sendte meg og kusinen min til en selskapsdansskole da jeg var sju år, mens alle vennene mine spilte fotball. Introduksjonen var altså ballroom dans, men tidlig på 80-tallet ble jeg veldig interessert i breakdance. Vi var en gjeng med venner på Majorstua som laget vår egen breakdance-gruppe med navnet Crazy Rockers. Vi var tre-fire dansere, to graffitikunstnere og en DJ. Senere ble jeg interessert i andre typer dans, som jazzdans og moderne dans, samtidsdans og ballett. Jeg ble tatt opp på Statens Balletthøgskole, som i dag er Kunsthøgskolen i Oslo, hvor jeg studerte på danselinjen fra 1991 til 1994. Jeg var alltid veldig tiltrukket av å kommunisere gjennom bevegelser og opplevde dans som et visuelt språk. Dette er noe jeg fortsatt gleder meg over.

Yukiko Shinozaki: Jeg startet å danse klassisk ballett i Tokyo fra jeg var seks år gammel til jeg var 18, men da måtte jeg stoppe. Selv om jeg elsket ballett skjønte jeg at det egentlig ikke var bra for meg. Så jeg tenkte at jeg skulle gjøre noe annet, og flyttet til Portland, Oregon, først bare for å studere engelsk i ett år. Der oppdaget jeg samtidsdansen, og etter jeg tok eksamen flyttet jeg til New York, hvor jeg blant annet danset ved Merce Cunningham Studio og Judson Church. Jeg var veldig interessert i release-teknikk og tok mange kurs og workshops. Så flyttet jeg til Brussel fordi jeg fikk en jobb i Belgia. 

Hvordan møttes dere?

YS: Vi deltok på en workshop i Brussel med Meg Stuart sommeren 1996. Jeg hadde tatt en workshop med henne tidligere i New York, og da nevnte hun at det ville bli en ny workshop i Brussel.

HA: Etter ett år med dansestudier på P.A.R.T.S. i Brussel, var planen min å reise tilbake til Oslo. På den tiden ville jeg begynne å utvikle mitt eget arbeid. Planen var å bare gjøre en siste workshop før returen til Norge, noe jeg husker læreren min anbefalte meg veldig. På workshopen med Stuart var det en gruppe på kanskje 15 dansere, og Yukiko var en av dem som kom med en gjeng fra New York. Det jeg husker mest av Yukiko var at hun gjorde en yogaøvelse som kalles "chopping wood" å hogge ved, noe hun gjorde ganske intensivt hver morgen, mens jeg bare lå på gulvet og prøvde å vekke meg selv. I løpet av den to uker lange workshopen ble vi veldig godt kjent med hverandre. 

YS: Og etterpå skilte vi lag, men så var vi heldige, fordi Meg spurte oss begge om å bli med i kompaniet seks måneder senere. Vi jobbet i kompaniet til Meg i fire år. 

Hvordan ble fieldworks til?

HA: På et tidspunkt flyttet Meg kompaniet til Zürich i Sveits, og hun spurte oss om vi ville bli med dit, men vi ville heller fortsette å bo i Brussel. Samtidig ble vi spurt av Sven-Åge Birkeland, kunstnerisk leder ved BIT Teatergarasjen i Bergen, om vi ville utvikle et prosjekt til det jeg tror var andre utgave av dansefestivalen Oktoberdans i år 2000. Vi så på dette som en fin mulighet til å prøve noe annet, så vi bestemte oss for at vi skulle lage en duett sammen. Dette ble vårt første, hvordan skal jeg si det, mer formelle prosjekt som vi gjorde sammen. Vi hadde gjort mindre ting sammen tidligere, et work-in-progress arbeid på Dixon Place i New York.

YS: Sammen med lydkunstneren Christoph De Boeck laget vi en gruppe kalt deepblue. Etter noen år ville han lage egne installasjoner med lyd, og ikke bare musikk for dans, så vi bestemte oss for å skille lag. 

HA: På denne tiden ble vi medlemmer av et kontorhotell i Brussel, ved Schuman, i området rundt EU-kontorene og byråkratiet. Vi tenkte det ville være veldig interessant for oss å flytte prosessen vår inn i den typen område og nabolag i Brussel. Navnet fieldworks kom fra å være veldig inspirert av det man gjør med lyd når man snakker om å gjøre feltopptak, field recordings. I våre arbeider ville vi flytte prosessen ut av dansestudioet og ut i andre felt i samfunnet. Og fra dette utviklet vi det som vi likte å kalle feltarbeid, fieldwork. Så dette markerer nok starten på fieldworks på et vis.

Hva er dere opptatt av i arbeidet deres, hvordan tar dere dansen ut av dansestudioet og typiske formater innenfor scenekunsten?

YS: Hver gang vi konstruerer et prosjekt tenker vi mer på hva slags prosess vi vil ha heller enn å fokusere for mye på resultatet. Mange av prosessene har vært knyttet til spesifikke steder og vi har laget forestillinger på blant annet et hotell, i naturen og på et supermarked. Men etter å ha gjort disse ulike prosjektene savner vi også hjemmet vårt som er teaterrommet. På et vis føles det sunt å ta ulike prosjekter inn og ut av teaterrommet, et sted som vi føler oss komfortable i, men også å gå ut for få forskjellige og nye erfaringer. Vi setter spørsmålstegn ved hva koreografi er og hvordan man definerer koreografi, særlig i møtet med teaterrommet, hvor scenen, lys- og lydutstyret er en stor del av opplevelsen sammen med kroppen. Slik ser vi at koreografi ikke bare handler om utøverkroppen, men også om de andre delene av opplevelsen i scenerommet, fra publikum til objekter og virkemidler. Etter hvert som vi har skapt flere forestillinger flyttes definisjonen av koreografi gradvis fra å bare gjelde danserens kropp. Det er ganske viktig for oss.

HA: Vi ønsker å se hvordan rommet eller stedet der vi jobber kan informere oss ved å la det påvirke kroppene våre og påvirke oppførselen vår. Deretter bearbeider vi denne informasjonen for så å gi den tilbake til stedet, stedene, eller til menneskene der. Når vi jobber utenfor teatret, møter vi forskjellige publikumsgrupper. Noen mennesker kommer spesifikt til forestillingen, men vi møter også et publikum som er der, lever der eller jobber der. Slik har vi blitt veldig interessert i ulike nivåer av å være publikummer. Dette gjør at vi også er opptatt av å jobbe med forskjellige typer, eller forskjellige nivåer av performativitet.

Dere har siden dere opprettet fieldworks i år 2000 skapt godt over 30 forestillinger. Hvordan ser dere at det kunstneriske arbeidet deres har vokst, utviklet seg, eller endret seg over tid?

HA: Jeg tror den eneste måten å skape kunstnerisk identitet på er å fortsette å skape, å fortsette å lage. Og ved å være konstant i det å skape eget arbeid, om og om og om igjen, vil man gradvis skape særegenhet. Jeg tror det er det vi har gjort gjennom alle disse årene. I over 26 år har vi fortsatt å lage mye arbeid og forskjellige typer arbeid. I begynnelsen gikk vi inn i den samme type former og prosesser som koreografene vi hadde jobbet med gjorde. Med tiden endret måten vi tilnærmer oss prosessarbeidet på, og vi har fokusert på at hvert prosjekt eller hver produksjon skal ha sin egen unike prosess. Vi vil ikke nødvendigvis gjenta den samme prosessen eller de samme metodene. Vi prøver å reflektere rundt spørsmål fra fortiden og tidligere prosjekter. Ut i fra dette prøver vi å finne en annen tilnærming eller innfallsvinkel.

YS: En viktig faktor for arbeidet vårt er selvsagt også hvem vi samarbeider med. Det er vi som initierer prosjektet, men vi ønsker alltid å arbeide det frem med alle samarbeidspartnerne. Samarbeidene og hvem vi samarbeider med, forandrer virkelig også måten vi jobber på.