Artikkel 4021747

Det korte svaret er jo at det kanskje ikke handler om noe i det hele tatt
Og det er helt greit.
Men vi har jo gjennom generasjoner av eventyr og Disneyfilmer, romaner og filmer liksom fått hamret inn at den vakre prinsessen fikk halve kongerike og den enda vakrere, høye prinsen. Og så var ringen sluttet. Hva som skjedde videre visste ingen, for ifølge legenden levde de jo bare lykkelig i alle sine dager. Hva nå enn dèt måtte bety.

Derfor syns vi kanskje nettopp det er skummelt å oppleve noe som kanskje ikke har en handling eller tydelig historie. Men det gjør det jo ikke noe mindre spennende.

Nettopp derfor syns vi det er skummelt å oppleve noe som vi kanskje ikke forstår eller som er uvant. Vi mennesker er jo også litt av noen vanedyr, og det er tryggest å velge et produkt og en oppskrift man kjenner fra før, ikke sant? Vi søker det forutsigbare i en uforutsigbar verden. Men hva om det nye, uforutsigbare, litt rare kan få deg til å se verden på nye måter, gi deg en følelse av å være litt vill og gal?
Det er da en ganske spennende tanke?

Hva er egentlig dans? Norsk ordbok sier at: Dans er rytmiske bevegelser/trinn, ofte til musikk.
Så da skulle man jo tro at en forestilling på Dansens Hus - nasjonal scene for dans viser nettopp det. Men det trenger det altså ikke å være.

Det er kanskje noe av kjernen ved samtidsdansen, at den nettopp bryter med våre forventninger til hva dans både er og kan være. Kanskje den vrir litt på forventningene våre og virker både merkelig og annerledes. Og kanskje trenger det ikke å være dans i det hele tatt. I hvert fall ikke på den måten vi er vant til å tenke dans.
Derfor sier vi, og mener det veldig seriøst, at du slettes ikke skal trenge å forstå det du ser, ikke trenger du å like den.

Men, tør vi påstå, opplevelsen vil gjøre noe med deg likevel.
Kanskje er du blitt utsatt for en estetisk opplevelse, eller hørte et fantastisk musikkstykke du ikke hadde hørt før?
Kanskje blir du litt provosert eller overrasket? Da har du jo hatt en opplevelse av noe, uavhengig av om du «forstår» noe av forestillingen eller ei.

Men, tør vi påstå, opplevelsen vil gjøre noe med deg likevel.
Kanskje er du blitt utsatt for en estetisk opplevelse, eller hørte et fantastisk musikkstykke du ikke hadde hørt før?
Kanskje blir du litt provosert eller overrasket? Da har du jo hatt en opplevelse av noe, uavhengig av om du «forstår» noe av forestillingen eller ei.

Tenk om alt var oppe til fortolkning. En verden der det ikke var noe som var rett eller galt.
Kanskje er man redd for å ikke forstå eller føle seg litt dum fordi man ikke automatisk klarer å dekode det man ser på scenen, for det ligger jo en forventning om at man skal forstå alt, ikke sant?

Derfor sier vi, og mener det veldig seriøst, at du slettes ikke skal trenge å forstå kunsten, ikke trenger du å like den. Men kanskje, tør vi påstå, vil opplevelsen gjøre noe med deg likevel.
Kanskje er du blitt utsatt for en estetisk erfaring, eller hørte et fantastisk musikkstykke du ikke hadde hørt før? Ja, men da har du jo hatt en opplevelse av noe, uavhengig av om du «forstår» noe av dansen eller ei.

En av de villeste og vakreste opplevelser jeg har hatt på Dansens Hus, var en forestilling av Mette Ingvartsen i 2014 kalt The Artificial Nature Project.

Var det dans? Tja. Var det koreografi? Sikkert. Forsto jeg noe? Nei. Men var det så viktig? Absolutt ikke. Det var enormt vakkert det jeg så på scenen, og slik jeg husker det: Enormt visuelt, en fest for øyet med nærmest atmosfærisk elektronisk musikk og et tonn med konfetti som ble blåst rundt i scenerommet av sånne maskiner man bruker til å blåse vekk løv, alt gjort av ansiktsløse dansere. Jeg følte jeg hadde vært med på noe helt utenom det vanlige. Jeg følte meg oppløftet og jeg var helt rørt av at mennesker kunne skape noe så visuelt slående og flott med relativt enkle midler.

Siden har jeg vært blodfan av Mette Ingvartsen og sett alle hennes forestillinger, og til og med reist på andre scener for å se hennes verk. En utrolig spennende scenekunstner.

Og det er jo -nettopp dette- kunst kan gjøre med oss. Flytte oss litt, bevege oss, utfordre oss, riste i oss. Derfor er det heller ikke viktig at du på død og liv må verken like alt du ser eller forstå det du ser. Men vi ber deg om å gå til kunsten med et åpent blikk, kanskje blir du overrasket. Kanskje blir du provosert eller sint? Men at kunsten vi viser vil røre noe ved deg, kan vi nesten garantere.

– En av de villeste og vakreste opplevelser jeg har hatt på Dansens Hus, var en forestilling i 2014 kalt The Artificial Nature Project av den danske koreografen Mette Invartsen, sa en publikummer.

– Var det dans? Tja. Var det koreografi? Sikkert. Forsto jeg noe? Nei. Men var det så viktig? Absolutt ikke.

I nevnte forestilling ønsket koreografen å legge fokus på objekter på scenen, heller enn danseren, som jo er det mest vanlige. Og enorme mengder med konfetti, glitter og løvblåsemaskiner sto sentralt.

– Det var rett og slett utrolig vakkert det jeg så på scenen, og slik jeg husker det: Enormt visuelt, en fest for øyet med nærmest atmosfærisk elektronisk musikk og et tonn med konfetti som ble blåst rundt i scenerommet av sånne maskiner man bruker til å blåse vekk løv, alt gjort av ansiktsløse dansere. Jeg følte jeg hadde vært med på noe helt utenom det vanlige. Jeg følte meg oppløftet og jeg var helt rørt av at mennesker kunne skape noe så visuelt slående og flott med relativt enkle midler, kunne publikummeren fortelle.

Men vi ber deg om å gå til kunsten med et åpent blikk, kanskje blir du overrasket. Kanskje blir du provosert eller sint? Men at kunsten vi viser vil røre noe ved deg, kan vi nesten garantere.