Sårbarhetens dans

9 er en følelsesladet forestilling som tar opp døvhet på en ny og tankevekkende måte.

9 8C Phile Deprez

Skrevet av Aneka Tenga, 18 år

I forestillingen 9 følger vi en ung gutt på en hjerteskjærende reise hvor han sakte mister hørselen. Som publikum blir man raskt del av hans mange tanker og følelser, og kastes ut i hans møter med andre medmennesker mens hørselstapet sakte lister seg innpå ham.

9 er satt opp ved Dansens Hus og er en forestilling av det kanadiske kompaniet Cas Public i samarbeid med det belgiske barne- og ungdomsteateret, Kopergietery. Utgangspunktet til forestillingen fant de hos en av sine egne dansere, Cai Glover. Glover er hørselshemmet, og i stykket utforsker de dans fra et lydløst perspektiv. Noe som gir ny innsikt i hvordan vi definerer dans. Er dans det at vi beveger hoftene til rytmen, eller en følelse som stammer fra noe innad i menneske? Stykket fikk navnet 9 etter Beethovens niende symfoni. Beethoven mistet selv hørselen i ung alder, og skrev sin niende og siste symfoni da han var døv.

Døve sanser, men ikke døve følelser
Sansetap. Hvordan oppleves det når man mister ett av sansene? I 9 utforskes dette ikke bare gjennom dans med personer med hørselshemminger, men også gjennom dans med blindhet. I et utdrag fra forestillingen utforskes dette ved å sette bind for øynene på en av danserne. Danseren med bind for øynene danser sammen med en av de andre danserne i en krevende duett. Hun blir deretter kastet ut til å danse på egen hånd, mens de andre danserne stiller seg i en sirkel rundt henne og klapper slik at hun blir forvirret.

Følelser som sinne, fortvilelse og lengsel er tydelig i forestillingen, og kommuniseres gjennom energirike og krevende danseteknikker. Forestillingen har et vekslende lydbilde hvor vi som publikum blir tatt med på en reise sammen med danserne og opplever det omfattende hørselstapet.

Mye av det interessante forestillingen utspiller seg i stillheten mellom de musikalske delene. Danserne bruker mye energi og de hvite stolene aktivt for å danne dybde på scenen. De hvite stolene er står strødd utover scenen i mindre og større formasjoner. I visse deler fra forestillingen veksles det mellom dansere på scenen og barn på skjermen. Dette skaper dynamikk i forestillingen og gir en bedre forståelse av hva som skjer.

Sårbarhet som minoritet
If they could experience it, they could understand it, sier den unge gutten mens han stirrer tomt inn i kameralinsa, mens skjermen sakte mørkner. Da blir vi dratt inn i mye av forvirringen som oppstår om hørselstapet. Sitatet gjorde sterkt inntrykk på meg. Ikke fordi jeg direkte kunne relatere til hørselstap, men fordi jeg kunne relatere til følelsen av å være en minoritet.

I mange samfunnsarenaer blir jeg raskt en tydelig minoritet. Jeg er ikke bare den gjennomsnittlige tenåringsjenta med Fjällräven-ryggsekk og fargede hårstrikker, jeg har også lange fletter og mørk hud. Denne kombinasjonen preger hvordan andre møter meg, men også hvordan jeg møter andre. Å kunne se min egen annerledeshet satt opp mot en annen annerledeshet var tankevekkende og innflytelsesrikt.

Alt i alt er 9 en balansert forestilling. Den tar for seg døvhet på en ny og forfriskende måte. Man setter spørsmålstegn ved hvordan man møter personer med hørselshemminger, men også hvordan man møter andre. Viktigst av alt belyser forestillingen sårbarhet på en ny måte. Vi er alle sårbare overfor andre, men også kanskje mest overfor oss selv.