26 timer i mørket

Ukjent nummer på mobilen – det lover sjelden godt. Men denne gangen overvant en engasjert kvinnestemme min godt innarbeidete skepsis. Hun brukte ikke mange vendinger for å utmale en godt over middels interesse for de mørke rommene utenfor dag og tid. Det var Mia Habib som ringte, og samtalen handlet om ‘huler’. Hun hadde nettopp besøkt Solsemhula og andre huler på Helgeland, som jeg også kjente godt gjennom mitt virke som arkeolog. Det var lett å skjønne at vi delte et dypt engasjement om huler og hulemalinger, men Mias interesse var ikke helt den samme som hos arkeologer flest. Hun ville ‘utsette seg’ for hulen, kjenne på det det stille, svale mørket som omfavnet de malte figurene der inne, og aktet å oppholde seg i hulen sammenhengende, alene, gjennom flere døgn. 

For meg fremsto planen som et dypdykk i både fysiske og psykiske prøvelser – og da hun ba om et møte etter oppholdet i hula var jeg ikke sein om å finne frem kalenderen. Henne ville jeg gjerne høre mer fra, både om engasjementet og om opplevelsene hennes fra hulemørket – og følte samtidig at mine egne erfaringer og tanker om huler og hulemalinger kunne være nyttige å dele.

Mer hørte jeg ikke før avtalt møtetid, og Mia og Natanya Kjølås kom til kontoret på Vitenskapsmuseet. Da hadde Mia altså ‘døgnet’ i Haugshula (også kalt Svarthullet) like ved Solsemhula der de første forhistoriske hulemalingene i Norge ble oppdaget i 1912[1]. Haugshula var uten forhistoriske malinger, men her var gjort funn fra opphold i tidlig jernalder.[2]

Natanya hadde vært med som sikkerhet, hun hadde ligget i telt et stykke utenfor huleåpningen mens Mia lå ensom i mørket innenfor. Mia hadde merket seg at Natanya av og til evnet å se problemer i god tid før de oppsto, det kunne komme godt med under isolasjonen i hula. Det var nesten som en fortelling i ‘Tusen og en natt’: Natanya hadde laget et lite trinsesystem med en tråd som kunne trekkes mellom dem som et livstegn – en knute ville varsle om noe vanskelig skulle oppstå. Det var en trøst det kunne tenkes å være behov for der inne i den evige natten, der det ellers var lite rom for hygge: Liggeunderlag på steingrunn. Bare det nødvendigste av mat og drikke. Ingen mobil. Ingen klokke til å måle de lange timene. Uten lys, men med et te-lys i beredskap. Ingenting på øret, og knapt noe å se på. Bare svake nyanser av lyd og lys, ingen synlig forskjell om øynene hennes var åpne for verden eller lukket mot det indre. Mia ville ‘kjenne på mørket’ og satset på å kun bruke det røde lyset på nødlykten om det trengtes. Hun forklarte at
- jeg valgte å være i hulen på den jødiske høytiden Yom Kippur hvor man skal stoppe opp, gå inn i seg selv og faste i 25 timer. Istedenfor å faste så var jeg i mørket i hulen.

Det ble ingen knute på tråden mellom Mia og Natanya, men det hadde vært lange og lite trivelige timer. Inne i hulen manglet det meste av flommen av hverdagens sanseinntrykk, her inne var det rikelige muligheter til å ‘stoppe opp, gå inn i seg selv og faste’. Kulden kom krypende, små lyder ble store, vannet som sildret inn fra huleåpningen etter regnskyllet utenfor hørtes ut som en foss. Hun hadde måttet tenne telyset en liten stund for å temme et anfall av klaustrofobi. Etter 26 timer følte hun sterkt behov for å avbryte. Ikke minst var hun lite lysten på å møte en ny lang natt i det sildrende mørket i hula, selv om det strengt tatt var like mørkt utenfor som her inne, og selv om hun strengt tatt heller ikke kunne vite hvor lenge hun hadde vært utenfor tiden.

Uansett. Jeg var ganske imponert. Det var kanskje ikke like lenge som hun hadde planlagt. Men jeg har vært lenge nok i huler til å synes at selv seks timer ville vært mye. Mia hadde holdt ut i tjue timer til, 26 timer, over et døgn med lyspunktene i sitt eget indre som eneste tidtrøyte.

Mia bar nok med seg kimen da hun steg inn i hula, men jeg tenker at ideen om Psychedelic Cave må ha tatt form i mørket her inne, kanskje et sted mellom den 25 og 26 timen. Uansett, det var spennende å høre at Mia sine opplevelser i møtet med hula i stor grad sammenfalt med mange av mine egne erfaringer[3], mer om dette i det følgende. 

Reiseruter

Under den videre forberedelsen til Psychedelic Cave ble det besøkt en rekke grotter og huler, både grotter med hulemalinger og gigantiske naturlige dryppsteinsgrotter både i inn- og utland. Ekskursjonene omfattet mange ekte og originale grotter, og dessuten flere av store kopiene av berømte karstgrotter (dryppsteinshuler) med hulemalinger fra istiden. Det ble organisert turer til disse hulene:

2023: 
Solsemhula på Leka i Nordland, Norge, hule med malinger (strekmennesker)og kulturlag fra bronsealderen.
Haugshula, også på Leka (nær Solsemhula), der Mia sitt lange huleopphold fant sted. Spor etter opphold i eldre jernalder.

Skåren-Monsenhola, Brønnøy, Nordland, stor hule med malte dyrefigurer.

Torghatten, Brønnøy, Nordland, stor naturlig brenningshule/passasje som går like gjennom selve hatten. Veggene er svært forvitret og er uten hulemalinger.

Deltakere: Mia Habib og Natanya Kjølås.

2024: 
Rundreise i Sør-Frankrike og Nord-Spania med guidet besøk til Chauvet 2, Ardèche, Sør-Frankrike: kopi av Chauvet-grotten med museum ved Pont d’Arc, kanskje et av de mest oppsiktsvekkende og eldste hulemalinger fra istiden, 36 000 år gamle.

Aven d’Orgnac, Ardèche, Sør-Frankrike: original karstgrotte (uten hulemalinger) med gigantiske dryppsteinsformasjoner, en av de aller største og visstnok den aller dypeste av de franske grottene (121 meter). 

Lascaux IV og II, Dordogne, Sør-Frankrike: to generasjoner kopier av den legendariske Lascaux grotten med det som kanskje er de mest kjente og storslagne av hulemalinger fra istiden (22 000–17 000 år gamle). 

El Castillo og Las Monedas, Cantabria i Nord-Spania: to originale dryppsteinsgrotter med hulemalinger og bosetningslag fra istiden. Bosetningslagene i munningen av El Castillo går tilbake til 120 000 år siden (Neandertahlere) og etter hvert moderne mennesker, som også etterlot seg malinger på veggene i den indre del av grotten. Malingene er blant de eldste i Europa, opp mot 40 000 år gamle.

Altamira, Cantabria i Nord-Spania: kopi av grotte med malinger og spor etter bosetning fra istiden (17 000–11 000 år siden), en av de mest kjente i Spania, spesielt kjent for sine mange malinger av hvilende bison.

Grotte de Niaux, Ariège, Sør-Frankrike: dyp karstgrotte (14 km) med originale hulemalinger fra istiden (17 000–11 000 år siden).

Clamouse, Hérault, Sør-Frankrike: stor karstgrotte tilrettelagt for besøkende, et naturens underverk med imponerende dryppsteinsformasjoner. Grotten har ingen hulemalinger.

Deltakere: Mia Habib, Natanya Kjølås, Laura Spottag Fog og Hein B. Bjerck

2025:
Kollhellaren i Moskenes, Lofoten, Norge, stor brenningsgrotte på yttersida av Lofotodden, med hulemalinger (strekmennesker) fra bronsealderen (rundt 3000– 000 år gamle).

Fumane, Italia, grotte med spor etter opphold av mennesker, både Neandertalere og etter hvert Aurignac (moderne mennesker) som har etterlatt seg hulemalinger. I Fumane er det funnet flere løse stener med malinger på, blant annet en sjamanliknende figur som har fått navnet ‘Fumane-sjamanen’.

Onferno, og Re Tiberio, Italia: I motsetning til andre huler som ble besøkt var det i disse grottene et yrende liv av flaggermus under huletakene. Re Tiberio har til ulike tider blitt brukt til ritualer og som gravplass. Begge hulene ble også brukt som gjemmested under andre verdenskrig.

Deltakere: Mia Habib, Natanya Kjølås, Laura Spottag Fog, Anja Müller, Nina Wollny, Giulia Vismara, Ingeborg Olerud. 

Til sammen ga ekskursjonene et godt inntrykk av disse underjordiske formasjonene både i karakter og mangfold, altså hva huler er. Men i denne sammenhengen var det kanskje minst like spennene å utforske opplevelsen av disse spesielle stedene, altså hva huler og grotter gjør i møtet med mennesker, både her og nå (som møtet mellom Mia og Haugshula), og i dyp tid. 

Relevansen av å granske opplevelsen, ‘hva grotter gjør’ støtter seg til fenomenologien, altså å studere ting slik de oppfattes og erfares i kraft av vår væren i verden. Rent kroppslig kan man si at det er lite som skiller oss moderne mennesker fra menneskene som har ferdes i huler og grotter i dyp tid. Vi er om lag like store, kroppstemperaturen er den samme, og vi deler samme type sanseorganer, med syn, hørsel, luktesans og evne til sanse gjennom berøring, og har sammenfallende basale behov. Sånn sett skulle en kanskje tro at opplevelsen av de underjordiske rommene er unison og tidløs. Men fenomenologien kritiseres ofte for å ta for lite hensyn til fordommer, menneskers preferanser, erfaringer, kultur og verdensbilde som i stor grad farger hvordan sanseinntrykkene formes og prosesseres i menneskene. Like fullt er det ikke verdiløst å undersøke verden gjennom våre egne kropper og sanser, uansett vår spesifikt moderne kulturelle ballast. Denne utforskningen er sentral i Psychedelic Cave.

Huler: Hva er rommene nederst i verden?

Naturlige åpninger som vender innover og nedover i berget, fra langstrakte og nesten ugjennomtrengelige mørke sprekker til gapende porter i berget og enorme dryppsteinshaller … det er dette som er huler og grotter. Skillet mellom huler og grotter er flytende. For å kvalifisere til betegnelsen ‘hule’ må den kanskje være stor nok til å romme og omslutte (med vegger og tak) minst et menneske, men helst flere. En ‘grotte’ er vanligvis større, betydelig lengre/dypere, gjerne med store haller. Felles for begge er at disse rommene er utenfor dagen og lyset, det er rom i dypeste mørke der det meste av det som kjennetegner den vante verden utenfor mangler.

De underjordiske rommene kan oppstå på ulikt vis, men svært ofte er de resultat etter det rennende vannets kretsløp. De store grottene er oftest karst-grotter [4] (eller dryppsteins-grotter), ofte mange titalls kilometer med sammenhengende ganger og store fjellhaller der takhøyden kan være flerfoldige ti-talls meter. Karstgrotter oppstår der berggrunnen er av kalkstein – det er grunnvannets evige bevegelse som evner å løse opp kalksteinen, og etter hvert etterlate seg enorme årenett i undergrunnen. Med tiden endrer vannveiene seg, og deler av årenettet tømmes for vann og blir spennende hulesystemer som kan la mennesker (og dyr) trenge dypt inn i undergrunnen. Vannet som løser opp kalksteinen mettes av oppløst kalk, og kan dermed avsette og forme prangende dryppsteinsformasjoner der vannet drypper ned fra tak (stalaktitter) og der de treffer gulvet (stalagmitter) i store og små hulrom. 

Sakte, s a k t e, så sakte at mennesker trenger skarpe instrumenter for å se bevegelsene, dannes formasjonene. Umerkbart og utrettelig løser grunnvannet kalksteinen, lager ganger og hulrom, og like langsomt avsetter vannet sin last av mineraler i underjordiske skulpturer. Det kan variere noe med lokale forhold, men det antydes at det kan ta omtrent 30 år å bygge 1 millimeter dryppstein – en eneste meter kan ha tatt 10 000 år å bygge.

Her, i det underjordiske får de langdryge prosessene virke i fred, og med tiden, lang tid, settes det synlige spor. Tiden i et menneskeliv er mindre enn et blitzglimt her inne, tusenårene raser som tusendelssekunder på stoppeklokken, og blir til titalls millioner av år. Utenfor hulene, i den levende overflaten av verden, raser døgnene, årstidene og årene, det meste av alt som vokser gnages og nedbrytes av mikrober og insekter, dyr og mennesker, vær, vind og tyngdekraft – alle disse kreftene visker ut og usynliggjør det meste av det langsomme og saktevoksende. Men her i huledypet får tiden virke uforstyrret, årene vises knapt her nede/inne, det må tusen-år til for å merkes. Enorme tidsdimensjoner manifesterer seg og blir synlig i de mørke sakte rommene innerst og underst i verden, det er TIDsRom i den bokstaveligste betydningen av ordet. 

Neanderthalere, Aurignacere og hulemalinger

I nesten 400 000 år var Neanderthalerne de eneste menneskene i Europa. De første moderne mennesker, som også betegnes som ‘Aurignac-kulturen’, oppstod mye senere, de eldste funnene er rundt 40 000 år gamle. Lenge, gjennom rundt 12 000 år levde begge disse mennesketypene på slettene i Sør-Europa, til Neanderthalerne forsvant for ca 28 000 år siden. Det er ‘aurignacerne’ som trakk inn i dype grotter og laget de spektakulære hulemalingene. 

Hulene med de eldste malingene er i Chauvet grotten i Sør-Frankrike og El Castillo i Nord-Spania. I Chauvet er de formsikre dyrekroppene stedvis streket opp med kullstift, der selve streken har latt seg sikkert datere med 14C-metoden. Bildene er overraskende gamle, 36 000 år, altså mer enn 3 x hele Norgeshistorien med sine 11 500 år. Nesten like overraskende er det enorme tidsspennet i hulemalingene – det er mer enn 20 000 år mellom tegningene i Chauvet og Altamira i Nord-Spania. Det store tidsspennet tilsier at hulemalinger ikke en sammenhengene tradisjon – selv om likhetstrekkene er mange. Det er for eksempel påfallende at tegninger av mennesker (bortsett fra håndavtrykk) med få unntak er fraværende. 

De malte bildene er ofte naturalistiske, store og fargesterke, okerfarger i brunt, rødt og gult. Som nevnt er mange streket opp med kullstift, og stedvis er strekene tydeliggjort ved å skrape frem hvitfargen i huleveggen (kalkstein). Figurene er ofte forbausende formsikre, med både dybde og bevegelse. Det finnes også mange innrissede figurer, og noen steder er naturlige former i huleveggen ‘pyntet på’ for å fremkalle figurer. Her er dessuten mange figurer som ikke er umiddelbart gjenkjennbare for oss, linjer med prikker, staver og streker, nettmønstre. 

Det er dyrene som dominerer, oftest de store pattedyrene. Det er kanskje også overraskende at det ikke nødvendigvis er godt samsvar et mellom dyrene som er avbildet og viktige byttedyr. Mest talende er kanskje at reinsdyr, som er godt representert i beinfunn fra istidsmenneskenes boplasser i Dordogne er så sjeldne i de samtidige hulemalingene. Det er en betimelig påminning om at hulemalingene i hovedsak er knyttet til istidsmenneskenes forestillingsverden og ritualer, og på mange vis noe helt annet enn livet i dagen. 

Likevel, det mangler ikke på funn som kan fortelle om forestillinger og riter på boplassene utenfor hulene. Som for eksempel den 
30 000 år gamle ‘Venus av Willendorf’[5], kanskje den mest kjente av de velfødde kvinnefigurene fra istiden. Kanskje slike ekstremt velnærte kvinner faktisk fantes, eller i det minste var et slags ideal i jakten på overflod? Et annet eksempel er brummere[6] (eller ‘hurre’), som lager en hvinende/brummende lyd når den svinges i en snor. Det er funnet en omstendelig dekorert brummer av bein i La Roche i Frankrike, omkring 16000–13000 år gammel. Brummere er også kjent fra Norge i langt yngre funn, fra rundt 4500 år siden[7]. 

Både venusfiguren fra Willendorf og brummere er løftet frem i Psychedelic Cave – i både lyd og bilde. 

Karstgrotter, brenningshuler og hulemalinger i Norge

Det finnes også svært mange karstgrotter i Norge, rundt 600 er kartlagt til nå – de fleste i Nordland. Noen er svært store, som Svarthammargrotta ved Fauske med sine store fjellhaller og underjordiske vanndammer. Råggejavri-Raigi i Tysfjord er Norges dypeste grotte. Det er 580 meter høydeforskjell fra inngangen på toppen av fjellet til utgangen. Tjoarvekrajgge i Sørfold ble funnet så sent som i 1993. Den er ennå ikke fullt utforsket, men så langt er det kartlagt 18 kilometer med grotteganger – dette er dermed den lengste i Norden.[8]

Men de norske karstgrottene er uten hulemalinger, og rommer dessuten svært få andre arkeologiske spor etter mennesker. Kanskje det har sammenheng med den store iskappen som dekket nesten hele Nord-Europa under siste istid, da jegerfolket lenger sør malte sine bilder av store dyr i dypet av grottene der. Den siste istiden hadde sin maksimale utbredelse for om lag 20 000 år siden, og varte fra ca 117 000 til 11 700 år før nåtid.

Det fins likevel hulemalinger i Norge[9]. Men de norske hulemalingene skiller seg markant totalt fra bildene i Sør-Europa: Her er dyrene fraværende, mens menneskene dominerer – sjabloniserte røde strekmennesker med kulerunde hoder, en strek til kropp og sprikende armer og bein som sjelden er mer enn 30 centimeter store. Funn i hulene antyder at malingene er fra bronsealderen, altså fra en helt annen del av kulturhistorie enn istidsmalingene.

Alle de norske hulemalingene opptrer i de såkalte ‘brenningshulene’ langs den norske ytterkysten og synes av ukjent grunn til stort sett å være begrenset til hulene i Nordland. 

Brenningshulene er skapt av havdønningen godt hjulpet av frostsprengning under istidens barske klima. Det fleste finnes i klipper med god eksponering mot storhavet, gjerne langs forkastninger og andre svakheter i berget der bølgenes evige krefter får tak. Brenningshulene kan bli både dype (godt over 100 meter) og ha stor takhøyde (20-30 meter). 

Landhevingen etter istiden har hevet mange av brenningsgrottene over havnivå til tørt land. Dermed har erosjonen opphørt, og slik er både hulemalinger og enkelte andre arkeologiske funn bevart.

Huler: Hva gjør de underjordiske rommene i møte med menneskene?

Det underjordiske med alt som hører til, huler og grotter, grav, krypt, mørket og kulden, helvete og helheimen, døden og det onde, å være bergtatt, selveste underverdenen – vårt verdensbilde, mytene og folketroen er sterkt preget av alt der nede. Det er i andre enden av skalaen, altså motstykket til alt som er oppe, livet og lyset, himmel, det gode, der de gode gudene bor. 
- En aversjon mot det som er under jorden, ligger dypt forankret i språket’ som Robert Macfarlane har påpekt[10]. Høyder blir hyllet, mens dyp blir foraktet. Å være oppløftet er bra, og langt å foretrekke fra å være nedstemt. Det er ikke bra at ‘det går nedover’.

Vi, menneskene, og vår verden, vi er i midten, på jorda, mellom det overjordiske og det underjordiske. Dragningen mot huler og grotter er kanskje knyttet til annerledesheten mot alt det vante i livet på jorda. 

Om hulene er store eller små, trange eller med romslige haller, om de ligger i Arktis eller i tropiske strøk, det som møter menneskene her inne har mange fellestrekk. Ikke fordi grottene rent fysisk er like, men mer fordi det er fellestrekk som oppstår i møtet mellom hula og menneskekroppen med de menneskelige sansene.  

I lyset og lufta utenfor hulen, omgitt av en levende verden som summer og lukter, smaker, med fysiske former med følbar substans – det er her menneskene har tilpasset seg. To øyne som samarbeider om dybdesynet, leser hvor det er trygt å sette foten ned, ører på hver side av hodet, som ikke bare sanser lydbildet, men også registrerer hvor lyden kommer fra. Variasjon og kontrast, temperatur og tekstur mot hud og hender, omkrets og kontur, klang, fargeforskjell og nyanser, duft og stank – alt som varsler om det du trenger å vite om verdens farer og velbehag.

Men i grottene er all denne sanselige kompetansen til begrenset nytte. I hovedtrekk er det mangel på mesteparten av det som finnes i dagen utenfor. Hula er stort sett taus, det ligger en rå eim i lufta du puster i, uforanderlig … det brede spekteret av sanseinntrykk i det vante livet skrumper inn.

… farger og lys forsvinner. Du skal ikke langt forbi munningen før fargene blekner og blir borte, nyanser i grått, før lyset heller ikke lenger kan nå deg. Ikke bare er det mørkt, men mørket bærer med seg at viktig informasjon uteblir, selv om du bringer med det lys blir det utrygt å bevege seg, sette ned foten. Lysstrålen din kaster nesten like mye skygge som lys. Du må famle, føle med foten, kjenne etter om det er glatt før du stoler på fotfestet.

… lyd og klang, temperatur og lukt. Lydbildet er annerledes her inne mellom bergveggene. Uten lyset har hørselen din mistet sitt vante samarbeid med synet, klangen er annerledes, og det er ikke lenger så liketilt å bedømme lydenes avstand og retning. Hulen forvrenger og forvirrer, og dine egne lyder forsterkes, skritt mot løse steiner, gnissing i tøy når du rører deg. Stopper du opp blir du var den rytmiske lyden av din egen puls mot trommehinnene. Her er merkbart kaldere her inne, og kulden trykker på om du ikke er i bevegelse. Kanskje la du merke til en egen odør da du steg inn i hula, en eim av noe fuktig, svakt syrlig, muggaktig. Men i hulen er det bare denne ene lukten, luktesansen din er frarøvet det brede spekteret av dufter i dagen utenfor.

… rom uten ende. Du tror kanskje det er lett å finne ut hvor stort rommet er, hvor hula slutter – men oppdager fort at rommet du befinner deg i ikke har en tydelig avgrensing. Hula har forgreininger, tomrom under nedrast stein og sprekker i veggene, hula fortsetter bortenfor din rekkevidde. Uansett hva du bringer av lys lager lysstrålen også skygge, over deg, under der du kan komme. Kanskje en småvokst, eller en unge kunne kommet videre, men åpenbart at hen heller ikke ville komme helt frem til det innerste. Huleveggen er mer som et filter, en yttergrense for deg, men ikke en yttergrense for selve hulen. Det eneste som er sikkert er at hula fortsetter bortenfor din rekkevidde, mot det ukjente innenfor, utenfor rekkevidden til menneskene, utenfor dagen og verden, på samme måte som den lyse himmelen over oss. Hulen strekker seg mot det motsatte, til mørke og livløshet.

… forlokkende engstelse. Stort sett vil du sannsynligvis oppleve et tap av sanseinntrykk i det stille bekmørket. Noen kan kanskje finne ro og velbehag, men oftest medfører sansetapet usikkerhet og uro. Prøv å være alene, slukke lyset, sitte stille og kjenne på den monotone tausheten i mørket. Du kan nok øve deg opp til å kjenne fortrolighet og ro (som sikkert sjamaner, hulemalere, gruveslusk og tunellarbeidere) – men i utgangspunktet, for de fleste, ligger angsten på lur. Plutselig er du ikke så helt sikker på at du vet om alle kreftene som finnes her inne, og du merker at du er litt mindre fryktløs enn da du entret hula. Under istiden kunne man heller ikke være trygg for huleløve og hulebjørn i mørket. I Chauvetgrotten har nederste del av huleveggen en lysere tone, det er skrubbingen etter bjørnene som søkte å orientere seg innover i mørket ved å stryke seg langs huleveggen. Ennå kan man se de svake gropene der bjørnene lå i vintersøvnen, og gulvet er strødd med mange titalls beingrinder av hulebjørn. På en stein var det lagt opp en bjørneskalle. Dette bærer bud om at det fantes svært reelle trusler i grottene under istiden, da bildene ble malt.

Kanskje var trusselbildet forsterket gjennom vesener uten synlig substans. Menneskene i dyp tid var antakelig mer tilbøyelig til å tro at det meste i verden var levende (animisme[11]), og kanskje var hulene et slags møtested mellom vesener som ikke hørte dagen til, men som likevel fantes her ytterst i verden. Frykten for det fastlåste og innestengte ligger fortsatt på lur her inne, selv i dag. Vi kjenner fenomenet som ‘klaustrofobi’, den lammende angsten som kastes over deg uten varsel når de trange rommene griper tak i dag. Følelsen av å være innestengt, som å kjenne vekten av tusen meter med fjell over skuldrene. Å plutselig skjønne at det ikke er annen vei tilbake enn den ubehagelige trengselen i passasjene du nettopp har passert. Tålegrensen kan nok strekkes med øvelse, og det er kanskje heller ikke alle som er disponert for denne angsten. Men uansett, mange nok må ha merket den, mange nok til at fenomenet ble snakket om. 

Hva menneskene før i tiden kalte denne frykten vites ikke, men det er ingen grunn til å betvile at også mennesker kjente på denne engstelsen. I vår verdensforståelse knytter vi klaustrofobi som en indre reaksjon, det er noe instinktivt og individuelt som egne sanser fremkaller i bevisstheten. Men i et animistisk verdensbilde kan det like gjerne tenkes at frykten som griper deg så uventet er en konfrontasjon med noe som faktisk er her inne i det trangeste mørket. Engstelsen og den knugende uroen bærer ikke bud om gode krefter, det er snarere en teft av ondskap, noe som ikke vil deg vel. 

Summen av møtet mellom grotter og mennesker er kanskje todelt – en dragning mot noe forlokkende ukjent, mot rom der det meste kan hende – som samtidig er urovekkende og skummelt. ‘Å bli bergtatt’ er en gjenganger i folketroen – forestillingen har kanskje noe med akkurat dette å gjøre.

… retur til dagen. Du har enda en overraskelse i vente i møtet med grotten, kanskje den største, i alle fall den du du sannsynligvis var minst forberedt på. Det er opplevelsen når du atter møter dagen utenfor. Dine sanser, kanskje fordi de nesten ikke har vært brukt i det sanseløse hulemørket, legger nå brått merke til alt det vante, alt som var så normalt og vanlig før du gikk inn i grotten at du knapt merket det. Den vante verden i dagen er gjennomsyret av ting som rører seg, strå som nikker i brisen, insekteter, solspeil og vindbrus, fargeprakten, du kjenner plutselig lukt av sjø eller skog, og erfarer at nesten alt lager lyd. Du er liksom født på ny, du er ny i det vante, blant alt som er utenfor den normale oppmerksomheten i det vanlige og hjemlighet.

Med utgangspunkt i fenomenologien må vi kunne anta at sanserikdommen (og ikke minst sansetapet) har blitt lagt merke til og fortolket. Men hva tenkte de før? Hva trakk dem mot disse rommene? Hvilke fordommer og følelser, engstelser og gjerninger ble forløst? 

Utover det faktum at menneskene i dyp tid har våget seg flere kilometer inn i de mørke gangene, og malt symboler og formsikre dyrefigurer på veggene – hva kan vi få vite? Det meste av menneskenes tenkesett og følelser ligger helt ytterst i den arkeologiske rekkevidden. Men det kan være verd å påpeke at de fleste menneskesamfunn har elementer av et tredelt verdensbildet: Vår daglige, jordiske verden som er håndgripelig og sanselig. Men det er også noe over oss, noe høyere, den lyse himmelen, og stjernene i natten som peker videre mot det som for oss jordiske uoppnåelige. Dertil en underjordisk verden, en motsatt verden med ubevegelig mørke som mangler nesten alt i vår vante verden på jorda, som også i hovedsak er uoppnåelig. Huler og grotteganger peker mot det underjordiske, og underbygger forestillingen om en sammenhengende underverden. 

… oppdagelsesreise mot tidløst mørke

De fleste av oss har opplevd grotter i dypt mørke, og har kanskje erfart noe av det som er  løftet frem i teksten her. Men langt færre har erfaringer fra grotter som ikke er tilrettelagt for publikum. Besøksgrotter, eller ‘showcaves’ er lagt opp med lys (eller utdelte lykter), her er en trygg sti med sklisikkert dekke og rekkverk som trygger turen. Du kan stole på at du eller ditt barn ikke faller ned i en slukt, eller skaller hodet mot noe i taket. Du tar for selvsagt at du slipper å krype gjennom trange passasjer der klaustrofobien lurer i skyggene. Vi tar for gitt at bjørnene har forlatt mørket, og at vi kommer oss tilbake til dagen uten for store anstrengelser. Her er gjerne bakdør, eller til og med heis. 

Dessuten er de mest kjente grottene med malinger avstengte, de skjøre bildene tåler verken fukten som åndedrettet hos publikum bringer eller ferdselsslitasjen. Det som møter publikum er spektakulære kopier av både selve grotten og bildene, som Chauvet, Lascaux og Altamira. Her er det også etablert museer med engasjerende utstillinger som løfter opplevelsen av ‘grottekopien’.

I så måte får vi kanskje mer opplevelse av og innsyn i hva grotter og hulemalerier er som fenomen på en instruktiv og spennende måte. Men kanskje mindre om hva grotten og malingene gjør i møtet med mennesker. For menneskene i dyp tid var det nok motsatt: De må ha hatt mindre objektiv kunnskap om hulene og alt som kan finnes her, men desto større var opplevelsesspekteret av ‘hva grotten gjør’ i møte med mennesker, forlokkende, vakker og nifs på samme tid. I beste fall en fakkel som lys. Det sies at selv en god fakkel ikke avgir mer lys enn en gammeldags 10W lyspære. Dertil gir fakkelen et flakkende lys, som kanskje ga liv til både formasjoner som liknet mest forsteinede, monsterstore rovdyrkjefter og dyrene som var malt på veggene. Gapende slukter med ukjent dybde, åletrange passasjer, og slett ingen garanti for å komme tilbake til dagen.

I prosjekt Psychedelic Cave utforsker Mia Habib dette lite tilgjengelige grenselandet ytterst i verden. I forestillingen lar hun publikum møte mørket – som samtidig er både forlokkende, vakkert og nifst. Team Psychedelic Cave lar oss kjenne på både usikkerheten og roen i ‘sansetapet’, å være i et rom uten målestokk, å kjenne blikket som vender innover når det ikke lenger er noe å se, lettelsen i å møte lyset og det vante i verden til slutt.

Men mørket i denne timen er likevel aldri farlig eller risikofylt – slik opplevelsen var for mennesker i dyp tid.


[1] Petersen 1914.
[2] Petersen 1917.
[3] Bjerck 1995; 2012; 2021.
[4] Lauritzen 2024.
[5] https://en.wikipedia.org/wiki/Venus_of_Willendorf 
[6] https://no.wikipedia.org/wiki/Hurre 
[7] Bjerck 2010.
[8] Sandland 2005.
[9] Engevik 2025.
[10] Macfarlane 2019, s.21.
[11] Løøv 2025. 

Referanser
- Bjerck, H. B., 1995. Malte menneskebilder i ‘Helvete’. Betraktninger om en nyoppdaget hulemaling på Trenyken, Røst, Nordland. Universitetets Oldsaksamling Årbok 1993/1994.
- Bjerck, H.B., 2010. ‘Brummeren fra Tuv’ – tilbakeblikk på samlivet med et lydinstrument fra steinalderen. Primitive Tider 12.
- Bjerck, H. B., 2012. In the outer fringe of the human world: phenomenological perspectives on anthropomorphic cave paintings in Norway. In: Bergsvik, K. A. and Skeates, R., eds. Caves in Context. The Cultural Significance of Caves and Rockshelters in Europe. Oxford: Oxbow Books.
- Bjerck, H.B., 2021. Out of the day, time and life. A phenomenological approach to cavescapes and anthropomorphic paintings. I: Olsen, B. J., M. Burström, C. DeSilvey & Þ. Pétursdóttir (eds.), After Discourse, Things, Affects, Ethics. Routledge : London.
- Engevik, A., 2025. hulemalerier og hellemalinger, Store norske leksikon, https://snl.no/hulemalerier_og_hellemalinger
- Lauritzen, S. E., 2024. Karstgrotte. Store norske leksikon, https://snl.no/karsthule
- Løøv, M., 2025. animisme i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 7. oktober 2025 fra https://snl.no/animisme.
- Petersen, Th., 1914. Solsemhulen paa Leka. En boplads fra arktisk stenalder. Foreløpig meddelelse. Oldtiden IV.
- Petersen, Th., 1917. Haugshulen paa Leka. Et nytt hulefund fra ældre jernalder. DKNVS Skrifter 1916 Nr. 4.
- Sandland, I. 2005. Grotter i Nordland. Spennende innmat – grottevandring i Nordland. Den Norske Turistforenings årbok. https://nordlandturselskap.no/grotter-i-nordland/
https://en.wikipedia.org/wiki/Venus_of_Willendorf   
https://no.wikipedia.org/wiki/Hurre

Anbefalt lesing:
- Bataille, G., 2009. The Cradle of Humanity: Prehistoric Art and Culture. New York : Zone Books.
- BeauxArts Éditions, 2015. The Grotte Chauvet 2, Ardéche. Paris : BeauxArts & Cie. 
- BeauxArts Éditions, 2016. Lascaux. International Centre for Cave Art. Paris : BeauxArts & Cie.
- Brunel, E., J.-M. Chauvet og C. Hillaire, 2014. The Discovery of the Chauvet-Pont d’Arc Cave. Saint-Remy-de-Provance : Éditions Équinoxe.
- Clottes, J. 2016. What Is Paleolithic Art? - Cave Paintings and the Dawn of Human Creativity. SD Books.
- Clottes, J. og J. Courtin, 1996. The Cave beneath the Sea. Paleolithic Images at Cosquer. New York : Harry N. Abrams Inc.
- Dowd, M., og Hensey, R., 2016. The Archaeology of Darkness. Oxford: Oxbow Books.
- Harari, Y., 2018. Sapiens : en kort historie om menneskeheten. Oslo : Bazar.
- Lorblanchet, M. og P. Bahn, 2017. The First Artists. In Search of the World’s Oldest Art. London : Thames & Hudson Ltd. 
- Macfarlane, R., 2019. Underverden. Livet under jordoverflaten. Oslo : Gyldendal.
- Pettitt, P., 2022. Homo Sapiens Rediscovered : the Scientific Revolution Rewriting our Origins. London : Thames & Hudson.
- Yusoff, K., 2014. Geologic subjects: Nonhuman origins, geomorphic aesthetics and the art of becoming inhuman. Cultural Geographies 22.