Jeg reiser for tiden under banneret «Post-orientalistisk ekspress», og krysser lagdelte kulturelle terskler for å omformulere kroppens uttrykksfulle språk fra hele Østen. Dette arbeidet snur opp ned på den tidligere aksepterte betegnelsen «Orienten» og anerkjenner Asia, ikke som et eksotisk museum kuratert av utenforstående, men som en smeltedigel av språk i stadig utvikling - som dukker opp, trekker seg tilbake og smelter sammen på nytt. I dette dynamiske rommet der Okinawas bølger møter Filippinenes ufattelige rytmer og Indonesias åndelige understrømme står jeg undrende: nå som vi har beveget oss bort fra prefikset «post», hvor kan vi være på vei? Hvilke meningsbærende formuleringer kan en ny dans konstruere, og på hvilken måte kan disse ytringene krysse grensene mellom nasjoner og kontinenter, språk og kulturer?
Det kroppslige leksikonet jeg har samlet gjennom å ha beveget meg i mange hjørner av Østen, kan ikke katalogiseres som i en ordbok. Det trekker snarere på brennende solskinn, plutselige regnbyger, virvlende vinder, svettedråper, uutalte blikk, og de kjølige, likegyldige smilene til ungdom som danser nonchalant i travle gater. Kan jeg ta med meg disse fragmentene på scenen og omarrangere dem i en ny kontekst? Nok en gang blir jeg minnet om den nesten mytiske ideen om at «hele tilværelsen er sammensatt av språk», og jeg lar det derfor glitre på nytt.
Hvis kroppen er en setning og dans er dens språk, blir det å dekonstruere og sette sammen på nytt dette omfattende og mangfoldige uttrykket kalt «Asia» en oppgave som gjør meg dypt ydmyk. Sannheten er at jeg ikke vet hvordan oppgaven skal utføres. Derfor fortsetter jeg å gå, tumle, kollidere, snu - og danse.